Legg bort de norske brillene


Artikkel i Manifest tidsskrift 8.1.20. Klikk på faksimilen for å gå dit.

Legg bort de norske brillene

Det er vanskelig å argumentere mot folks erfaringer. Det er blant annet derfor klasse er en såpass god indikator i mange sosiale og politiske sammenhenger. Du formes av hverdagen du lever - av alle de tusenvis av små og større inntrykk du møter hver dag, og klasse avgjør en god del av disse. Men det er selvsagt ikke den eneste. Kjønn er jo også en viktig faktor, og ikke minst hvilket samfunn du har vokst opp i og/eller levd i de siste tiårene.

Mine erfaringer med EU og EØS-avtalen som nordmann er at de stor grad har fungert som en abonnementsordning på høyrepolitikk som har presset oss til å bygge ned mye av det tradisjonelle fellesskapet vi har hatt i Norge. Om det nå er jernbanen, posten eller kollektivtrafikken. Når det splittes opp, privatiseres og settes ut på anbud og tilbudet blir dårligere, har EU sin del av skylden. TIlsvarende når lønns- og arbeidsbetingelser presses og fagforeninger motarbeides. Nyliberal økonomisk politikk ligger i kjernen av EU-prosjektet, og derfor har jeg da også vært EU-motstander siden første gang det ble en aktuell problemstilling i min levetid på nittitallet. Som tilhørende den politiske venstresiden er det nemlig politikken for økt ulikhet og nedbygging av fellesskap som gjør meg til EU-motstander, i motsetning til EU-motstanderne på høyresiden, som grunner sin i fremmedfrykt og våte drømmer om nasjonalstaten.

Men dersom jeg ønsker å forstå verden rundt meg, må jeg innse at andre har andre erfaringer enn meg. Og vi må forstå for å forandre. Dette blir påtrengende i mange av diskusjonene om det nylige britiske valget. Mange skribenter på norsk venstreside synes å tro at dersom Jeremy Corbyn og Labour hadde støttet Brexit, ville de vunnet valget (se f.eks. både Marsdal i Manifest tidsskrift 13.12 [1] og Braanen i Klassekampen 14.12 [2]).

Det er rett og slett en lite troverdig analyse. Magnus Delsett kommer med viktige nyanseringer (Klassekampen 17.12 [3]). Et overveldende flertall av både Labours velgere og medlemmer støttet Remain. Å kalle en ide om at partiet kunne kompensert for tapet av disse gjennom å stjele velgere fra de konservative når landet er delt på midten for optimistisk, er svært mildt.

Det blir også feilaktig å påstå at "arbeiderklassen" er for Brexit. I hvert fall om man har en klasseanalyse som tilsier at klassen innbefatter noe mer enn eldre menn i rurale områder. Det tydeligste skillet går ikke på klasse, men på alder, og det forklarer også deler av det geografisk skillet (alderssammensetningen er mer pensjonisttung i distriktene). I gruppen 18-24 var støtten til Remain som kjent over 80%, oppunder 70% for 25-34 og 55% i gruppen 35-44 (John Curtice, BBC, 10.8.18 [4]). Først fra 45 år og oppover begynte det å bli et økende flertall for Leave. Det arbeidende folket utgjør ikke under 20% av ungdommen, heller ikke i Storbritannia.

Dersom vi skal forsøke å forstå dette, gir det mening å se nettopp på folks erfaringer. De som er under 45 har ikke i sin levetid opplevd Storbritannia før Thatcherismen (og Thatchers største seier - Blairismen). De har dermed heller ikke opplevd EU som noen kraft som har trukket samfunnet til høyre. Tvert imot har de opplevd britiske styresmakter som krefter som systematisk, jevnt over har trukket EU til høyre. Gjør det noe med synet på EU? Åpenbart. For mange unge Briter har EU holdt igjen mot den forjævligseringen av samfunnet britiske konservative og Blairs Labour har begått, og de fryktet at Brexit skulle gjøre ting enda verre. Med den kursen Boris Johnson nå er inne på, og den handelsavtalen han forsøker å stable på beina med Trump, vil de fort kunne få rett. (Se Camilla Hansen, attac.no 19.12 for mer om denne [5].)

Anders Andersen påstår (Klassekampen 19.12 [6]) at 70% ville ha Brexit gjennomført, basert på en tidligere meningsmåling. Det finner han ikke støtte for i valgresultatet. Om vi ser på de tørre tallene hadde faktisk remain-partiene Labour, Libdems, SNP og Greens til sammen et flertall av stemmene, men med valgsystemet med enkeltmannskretser selvsagt et mindretall av representantene. Derfor framstår det ikke som en realistisk mulighet for Labour og Corbyn å skille gått inn for Leave dersom de ville vinne valget. [7]

Om vi vil vite hvordan et slikt forsøk ville gått, kan vi se på valget til Europaparlamentet, eller på meningsmålingene mellom juni og oktober 2019, hvor Liberaldemokratene var i ferd med å nå igjen Labour på meningsmålingene. Dersom Labour hadde gått inn på Brexit-siden kunne vi i verste fall endt opp tilbake på 1800-tallet hvor britisk politikk var en konkurranse mellom to høyrepartier: liberale og konservative, og hvor sosialisme var noe små sekter drev med. Om man tror det er vill fantasi i Europa i 2019, så er det mer eller mindre der Frankrike er i dag.

Så kan man være prinsippfast og mene at Labour burde respektere avstemningsresultatet uansett konsekvenser, fordi det er det rette å gjøre. Det er et synspunkt jeg kan ha en viss sympati for, men også da må man skitne til hendene sine med å gå litt dypere inn i den faktiske situasjonen. På det tidspunktet ideen om en ny avstemning virkelig fikk vind i seilene, var det en mexican standoffsituasjon om Brexit i Storbritannia: Det var et stort flertall både i parlamentet og i befolkningen mot Theresa Mays avtale. Både fordi mange ville ha Remain eller en avtale som integrerte UK mer i europeisk økonomi, men også fordi mange ville ha en "no deal"-Brexit. Det gjorde at det verken i parlamentet eller i befolkningen fantes flertall for noe konkret og faktisk gjennomførbart. Og det må man jo ha. I en slik situasjon virker det å la folket selv få det siste ordet etter en konkret faktisk avtale var fremforhandlet mindre udemokratisk. Den norske EU-avstemningen kom jo etter man hadde på plass en avtale, så der er jo situasjonen en helt annen. Da visste man hva man sa ja og nei til. Men man kan argumentere for at også "no deal" burde vært et alternativ i en slik avstemning.

Man kan altså ikke analysere britisk politikk på autopilot med norske briller. Man må gå dypere inn i materien, og gå inn i de mange og lange debattene som faktisk har vært om disse spørsmålene på britisk venstreside. Ingenting hadde gjort meg gladere enn om Labour kunne snudd opp ned på britisk politikk med svært populære fellesskapsløsninger som er så radikale at de ikke kan gjennomføres innenfor EU. Men jeg må forholde meg til hvordan stemninger og strømninger innad i ulike deler av det britiske folket faktisk er, og da må jeg se bortenfor norsk EU-debatt fra 90-tallet. Folks erfaringer er annerledes utenfor Norge.

Det så vi forøvrig også i diskusjonene om "Grexit" og Hellas forhold til unionen. Mange nordmenn forstod ikke grekernes positive holdning til å forbli i en union som utsatte dem for en ødeleggende politikk. Kanskje blir det lettere om man tenker på hva slags erfaringer grekerne hadde fra tiden før EU. Når det kontrasteres med militærdiktatur kan selv EU se forlokkende ut.
Et moment vi ikke har vært innom er at flere undersøkelser viser at den største enkeltgruppen som forlot Labour i 2019 pekte ikke på EU-spørsmålet, men på ledelsen i partiet som problemet, altså Corbyn. [8]

Gitt at det var samme ledelse som de stemte på ved forrige valg, kan de likevel ikke være endringer i ledelsen som er problemet, men endringer i velgernes oppfattelse av ledelsen.
Mange avviser, gjerne syrlig, antydninger om et systematisk skjevt mediebilde i disfavør Corbyn, og at dette skal ha noen effekt.

At det har vært en systematisk skjev mediedekning av Labour over tid, er imidlertid etter hvert en rimelig enkel sak å slå fast.

En undersøkelse fra London School of Economics viste det allerede i 2016. [9]

En 2017-undersøkelse fra City, University of London, som gikk spesifikt på BBC (som som offentlig kringkaster er pålagt nøytralitetskrav), viser nøyaktig den samme tendensen. [10]

En undersøkelse fra Loughborough University i 2019 bekrefter det samme. [11]

Dette er systematiske undersøkelser som dokumenterer en enorm skjevhet svært godt. Så kan man selvsagt også gjøre seg noen anekdotiske betraktninger. Jeg er ikke blant dem som avviser alle påstander om antisemittisme i Labour som propaganda. Antisemittisme finnes i alle deler av (også) det britiske samfunnet, også i Labour, og jeg mener deler av kritikken mot Corbyn om å ha vært bevisstløs overfor enkelte former for antisemittisme kan ha noe for seg. Men det er noe ganske annet enn den mediestormen som har blitt Corbyn til del. For dette skjer altså samtidig som Boris Johnson - Storbritannias statsminister - selv i en bok fra 2004 kolporterer antisemittiske troper om jødisk mediekontroll (og hauger av andre rasistiske stereotypier), uten at det blir mer enn et par oppslag av det. [12]

Men at det eksisterer en medieskjevhet er jo noe annet enn at den har noen særlig effekt. Men der har man nå også fått en studie fra to forskere ved hhv. Kings College og University of Zürich som gir en viktig pekepinn. [13]

Liverpool er en av Labours tradisjonelle arbeideklassebastioner, og der har den politiske utviklingen vært en helt annen enn i andre sammenlignbare deler av landet. Der har Labour holdt på en helt dominerende oppslutning. Den store forskjellen er at byen (med omland) i mange tiår har boikottet den tabloide og sterkt høyreorienterte Murdoch-avisa The Sun. (Dette som en reaksjon på The Suns dekning av den såkalte Hillsborough-tragedien.)

Studien dreide seg i hovedsak om påvirkning i EU-spørsmålet, men som Bård Vegard Solhjell påpekte i en kommentar i Stavanger Aftenblad [14] gav tendensen også tydelige utslag i valgresultatet i desember 2019.

Dette bør kanskje være en vekker for alle som bryr seg om demokratiet. Samtidig er det heller ikke veldig overraskende. Dersom propaganda ikke hadde virket, hadde ingen drevet med det. Men når pengesterke aktører som Rupert Murdoch kan kjøpe seg mediemakt og bruke den samme makten til å få valgt politikere han foretrekker, om det nå er Boris Johnson eller Tony Blair, har vi store problemer. Vi er ikke helt der i Norge enda. Våre høyreradikale rikinger støtter riktignok opp amatørmessige blogger av typen Resett, men de større mediene er ikke helt på britisk nivå. Enda.
Men de som avviser propaganda som en sentral forklaringsfaktor i britiske valg, bør tørke av seg fliret. De har det meste av dokumentasjon imot seg. Også her kan de norske brillene villede oss i hvor ille medievirkeligheten i Storbritannia er.

Klider:
[1] https://www.manifesttidsskrift.no/hvem-tapte-valget-for-venstresida/
[2] https://dagens.klassekampen.no/2019-12-14/arbeiderklassen-valgte-brexit
[3] https://dagens.klassekampen.no/2019-12-17/debatt-hva-er-labours-storste-...
[4] https://www.bbc.com/news/uk-politics-45098550
[5] https://attac.no/2019/12/19/trump-og-johnsons-giftige-handelsavtale/
[6] https://dagens.klassekampen.no/2019-12-19/debatt-lagt-spel
[7] https://www.bbc.com/news/election/2019/results
[8] https://yougov.co.uk/topics/politics/articles-reports/2019/12/23/their-o...
[9] http://www.lse.ac.uk/media-and-communications/research/research-projects...
[10] https://openaccess.city.ac.uk/id/eprint/18571/8/08-Piazza-Lashmar.pdf
[11] https://www.lboro.ac.uk/news-events/general-election/report-1/#section-5
[12] https://www.independent.co.uk/news/uk/politics/boris-johnson-book-jews-c...
[13] http://www.florianfoos.net/resources/Foos_Bischof_Hillsborough.pdf
[14] https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/lAW4PA/kan-ei-avis-avgje...?

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering