Noen kommentarer til Lahlums Steen-biografi - og mottakelsen av den

Jeg har over noen dager, et par uker tilbake, lest Hans Olav Lahlums biografi av Reiulf Steen. Dette kommer ikke til å være noen egentlig bokanmeldelse, men heller et par kommentarer til det jeg opplever som noen litt viktige momenter som kommer opp i boken, samt mottakelsen av den.

Allerede den første setningen i denne teksten (altså den teksten du leser her - ikke boka) avslører et par ting for meg. Når jeg midt i en travel hverdag får lest en bok på fem hundre sider på noen få dager er boka sannsynligvis både medrivende skrevet, med et spennende innhold og lettlest. Så i all hovedsak kan jeg dermed anbefale den.

Noen mindre reservasjoner har jeg riktignok. Dersom man har lest en del av Steens egne bøker blir det selvsagt mye repetisjon, det må man påregne. Men det er også litt repetisjon i selve boken. De samme formuleringene om de samme tingene dukker opp flere plasser. Nå vet jeg selv hvor lett det skjer i skriving av lengre tekster som bøker. Som Gro sa: Alt henger sammen med alt. Dermed vil man være fristet til å trekke koblinger til de samme tingene på ulike steder i teksten, men da kan man i det minste løse det ved å henvise til at man også har nevnt dette før - så virker det mindre som slurv. Lahlum skriver visstnok svært fort, om det har gått litt for fort eller om det har vært redaktøren som ikke har vært påpasselig nok skal jeg ikke si, men det blir detaljer.

Litt mer alvorlig synes jeg forfatterens egen tilstedeværelse her og der i boken er. Ikke det at det er et problem i seg selv - en forfatter kan selvsagt, og innimellom bør han kanskje også, gjøre sine egne vurderinger av ulike problemstillinger - også politiske spørsmål. Jeg mener derimot Lahlum gjør en litt grunnleggende feil - tidvis gjennom boken, men særlig tydelig i den avsluttende epilogen. Han blander det deskriptive og det normative. Han blander hvilken politikk vi faktisk endte opp med å få, med hva som ville vært den beste politikken.

F.eks. Lahlums fastslåing av at Steens ønske om nasjonalisering av banker og forsikringsselskaper langt ut på søttitallet som en åpenbar bommert (s. 471). Han peker til og med på dårligere tilgang på fakta og forskning som årsak (uten at han nevner noe). På andre områder hvor privatiseringstrangen etter hvert ble stor i Ap, åpner Lahlum riktignok for at det fortsatt er en åpen uenighet innad i Ap, men alt for ofte lar han historien operere som dommer, tilsynelatende helt ubevisst om at den kontrafaktiske historien, den fikk vi aldri se.

Det vi fikk se var derimot konsekvensen av en privatisert og uregulert global finanssektor som fikk kjøre en kasinoøkonomi som i 2008 førte hele verden inn i den største økonomiske krisa siden tredvetallet, med ufattelige menneskelige lidelser, økte forskjeller og framvekst av nyfascistiske bevegelser. I tiden umiddelbart etterpå var de fleste enige om at dette var en grunnleggende systemsvikt. Nå forsøker stadig flere å skyve den erkjennelsen under teppet. Om vi skal trekke noen lærdom av historien, vet jeg ikke om det er så åpenbart at de som jobbet for en sterkere demokratisk kontroll med finanssektoren tok feil.

Ett av momentene som har kommet opp i mottakelsen av boken er dette med klassespørsmål, og utviklingen av Arbeiderpartiet.

I sin omtale av Hans Olav Lahlums Reiulf Steen-biografi (Bokmagasinet 26.10) tar Mimir Kristjansson f.eks. opp dette spørsmålet, som er av bredere betydning også i dagens situasjon. Han skriver at Steen "i praksis ble en døråpner for at akademikerne i stadig større grad fikk overta ledelsen, med de politiske følger som kommer naturlig av slikt."

Nå er selvsagt en analyse om at inkludering av akademikere fører til høyredreining i seg selv tvilsom. Arbeiderbevegelsen har alltid hatt akademikere blant seg som har hatt ledende roller og gjort viktige bidrag, ikke minst i å dra bevegelsen mot venstre. Karl Marx er muligens er kjent navn, mens her hjemme ble Kyrre Grepp formann i Arbeiderpartiet allerede i 1918. Historieinteresserte vil muligens huske at det ikke akkurat førte med seg noen høyredreining det heller.

Kristjansson gjør likevel rett i å minne oss på at bare 10% av befolkningen har over 4 års høyere utdanning, men også her er bildet nyansert. Nær halvparten av ungdomskullene tar nå en eller annen form for høyere utdanning, og andelen i befolkningen med over 4 års høyere utdanning vil nok også krype oppover - særlig nå som grunnskolelærerutdanningen er blitt femårig.

Når det er sagt er det heller ikke slik at ens meninger er upåvirket av det livet en lever, og en arbeiderbevegelse skal selvsagt først og fremst være en bevegelse av arbeidere, selv om den også bør kunne ta opp i seg allierte utenfor strenge klasseskjema. Men Kristjansson gjør det noe enkelt med å peke på "akademikere" som motsetningen til arbeiderklassen.Det er en gruppe hvor mange nok har lang utdanning, men slett ikke alle har spesielt høy lønn, og hvor svært mange så absolutt er avhengige av å selge sin arbeidskraft. Et Bourdieu-skjema (også et akademisk produkt) som skiller mellom kulturell og økonomisk kapital, vil sikkert gjøre klasseanalysen mer treffsikker.

Men var Reiulf Steen selv ubevisst disse problemstillingene? Slett ikke. Det viktige spørsmålet er hvordan man bygger en allianse for arbeiderbevegelsen for framtida når tradisjonelle grupper som fiskere, bønder og industriarbeidere utgjør en stadig mindre andel av befolkninga?

I avslutningen av "Maktkamp" fra 1989 løfter Steen selv sin bekymring: "Det uroer meg når Arbeiderpartiet øker sin oppslutning blant de mest velstående og priviligerte. Det uroer meg særlig når vi samtidig mister tusener og atter tusener arbeidervelgere".

Merk at han peker på "velstående og priviligerte" heller enn høyt utdannede. Men hvilken allianse mener han må bygges for framtida? Jo han skriver videre:

"hva er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider? Forskjellen er sannsynligvis og som oftest at industriarbeidere og i hvert fall håndverkere vil tjene noe bedre enn læreren og helsearbeideren.

Det viktigste er hva de har felles: At de trenger å selge sin arbeidskraft og sine evner og at de kan ha innflytelse over samfunnsutviklingen ved det de er, ikke ved det de har. Bare ved det de yter, ikke ved det de eier.

Derfor kan de ha innflytelse bare ved at de står sammen og at de har en bevegelse å stå sammen i.

Denne bevegelsen er arbeiderbevegelsen."

Det er en slik type klasseanalyse vi må legge til grunn også i dag, mener jeg, når vi skal vurdere hvilke grupper framtidas arbeiderbevegelse kan og må bygge på dersom den skal bli slagkraftig. Da blir inndeling av folk etter utdanning et sidespor - det er hvilken maktposisjon en står i i samfunnet og i økonomien som er avgjørende for å bygge solidariske fellesskap basert på felles interesser.

Nå har jeg selv lengre høyere utdanning, og man kan jo spekulere i om min analyse bevisst eller ubevisst er preget av det. Men den er nok også preget av mange år som tillitsvalgt i NTL hvor alt fra professorer til renholdere står sammen i samme forening. Det er et svært bevisst valg, og når man lykkes i å bygge slike fellesskap, er de slagkraftige.

----
Mer om Reiulf Steen: http://venstresida.net/?q=node/4012

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering