Nok en gang vil dette eminente nettsted, venstresida.net, feire julens snarlige komme ved å anmelde årets julehefter. Til dere purister som mener julehefter ikke skal leses før julaften, har jeg to ting å si. Hva er poenget med å bli voksen om man ikke skal kunne bestemme slikt selv? Og hva i all verden er vitsen med å anmelde noe *etter* at alle har kjøpt det?

Så må jeg innledningsvis slenge inn samme disclaimer som før: Julehefter er tradisjon og ofte ganske like fra år til år. Derfor risikerer man nok at mine tilbakemeldinger også blir ganske likelydende. Men sånn er livet, og julen er tradisjoner. Noe mer variasjon håper jeg likevel at det er i disse anmeldelsene enn det er i "Tre nøtter for Askepott" sammenlignet med sendingen forrige jul.

Noen hefter er enda ikke kommet ut, så også i år blir det nok en "pulje to". Og - jeg forbeholder meg retten til å gi litt blandingsterningkast og pluss og minus for å skille så ikke alle heftene havner på fire.

Vi bare kjører på vi.

Skippern
En gang en av de store ikoniske seriefigurene som alle visste hvem var. I dag kjent blant barn kun gjennom sangen "Når Skippern skal ha seg mat". Men hvordan er juleheftet?

Svaret er midt på treet. Da jeg var barn fikk bestemoren min Norsk Ukeblad, og der gikk (bl.a.) Skippern fast på åttitallet. Jeg kastet meg selvsagt kjapt over seriesidene, og klipte dem også ut. Det er muligens en årsak til at årets hefte gir en svært sterk "lest det før"-følelse. Sidene er nemlig hentet fra 86 og 87, da jeg var en 9-10 år gammel. Eller også kan det jo være fra et eldre julehefte eller noen Skippern-blader. Opptrykk av opptrykk av opptrykk er jo ikke ukjent i juleheftenes verden.

Jeg har sagt det før, til liten nytte, men jeg sier det igjen for det: Skippern har en lang historie med masse spennende og sære vrier fra ulike serieskapere. Men juleheftet er de samme søndagssidene av Bud Sagendorf igjen, og igjen, og igjen. Gi oss noen sider E.C. Segar. Eller enda bedre - Bobby London. Har jeg sagt. Igjen og igjen. Til ingen nytte. Det er umulig, og vi gir oss ikke. Mer Skippern'-variasjon, Egmont. Hører dere?

Terningkast 3

Ruter
Jeg leste det meste av norske humorserier fra nittitallet og litt ut på 00-tallet, men så gikk jeg lei. Humor var ikke så morsomt lenger. Men jeg tenkte å gi denne en sjans.

Og den overrasket positivt. Med mange ulike serieskapere er det selvsagt litt hummer og kanari, men det er noen høydepunkter. Blant annet en festlig multisuperheltnisseparodi, samt en lengre revolusjonshistorie av Tore Strand Olsen. Sistnevnte så litt kjent ut, så jeg mistenkter nesten at det er et opptrykk. Kan den ha gått i Pyton? Den var i hvertfall Pytonesque (og slett ikke Pythonesque, om dere skjønner). Dessverre var den også tydeligvis trykt opp fra en digital kopi med for lav oppløsning, slik at synlige pixler ødela noe for den gode og detaljerte streken. Olsen demonstrerer i hvert fall god kjennskap til nyere historie. Ellers var det også en god del teite ordspill. Det er alltid bra.

Så var det selvsagt også en del enkeltvitser som falt litt igjennom, var litt for enkle og noen gode ideer som ikke lyktes helt i gjennomføringen. Ideen om å illustrere en "PK-jul" ble f.eks. litt forutsigbar.

I sum: litt over snitt og terningkast 4

Donalds glade jul
Årets Donald Trump-julehefte skiller seg ikke vestentlig fra fjorårets. Det er nok av småmorsomme vitser her, men samtidig går det litt på repeat. Når du har hørt 100 "grab'em by the XX" og "make XX great again"-vitser, er det liksom ikke så morsomt lenger. Det finnes elementer her som kunne videreutvikles - f.eks. det å lage en slags Trump, Putin og Kim-humorserie som utvikler karakterene og spiller på motsetninger og personlighetstrekk dem imellom, men det blir med oppsparket. Heftet er ikke dårlig, men det er heller ikke kjempebra. Det blir som et middels Pyton-blad med Trump i alle historiene.

Terningkast: 3

Jul på Skaugum
Hvis vi nå først skal holde oss med den anakronismen som en kongefamilie er, er jo det minste vi kan gjøre ut av det å benytte muligheten for litt majestetsfornærmelse her og der. Denne nykomlingen gjør i hvert fall sitt beste. Den er ikke mer ufin enn man må regne med, men den er nok betydelig skarpere og mer uærbødig enn mer godmodige parodier som "Kongen din".

Litt ekstra går det selvsagt utover Sjaman Durek. Er det for stygt? Jeg synes ikke det - når du sprer tankegods av typen som kan narre folk i desperate helsesituasjoner til både å legge skylda på seg sjøl, samt å bruke masse tid og ressurser (et knapphetsgode når man er alvorlig syk) på virkningsløse alternative behandlingsformer - fortjener du det meste du får.

Hovedhistorien her er svært veltegnet, og den har elementer av god karakterutvikling som karikerer kjente karaktertrekk på en morsom måte. Samtidig vil vi også her, som i Trump-heftet, finne en del gjentagelse av de samme/samme type vitsene. I sum løfter likevel Skaugum seg et hakk over Trump.

Terningkast: 4

Asterix
Dette er, i likhet med en gang før, ikke et eget Asterix-julehefte, men det nyeste ordinære Asterix-albumet som blir sendt ut og solgt sammen med juleheftene i Norge rett og slett for å øke salget. Og ja - det er selvsagt mye bedre enn de "klipt sammen for en kjapp lapp"-temaheftene vi ellers får.

Jeg har vært avventende til at nye skapere tar over Asterix. Men Uderzos siste par album var såpass begredelige at det neppe kunne bli verre enn det, og de har hatt noen gode tendenser.

Denne gangen synes jeg likevel det halter litt. En ting er at tegningene er et par hakk dårligere enn Uderzos, og at manuset er svakere enn Goscinnys. Det skulle bare mangle, men jeg ser ingen stigende tendens. Historien har mange ålreite episoder, men den overhengende tråden som skal holde det hele sammen blir for slapp. Du finner også tendenser til samfunnskommentar, men også den blir litt for springende og lite konsekvent.

Jeg må dessverre konkludere med at årets album er en svak fallende tendens, selv om et nytegnet fransk/belgisk seriealbum i seg selv selvsagt stikker seg positivt ut blant de fleste juleheftene.

Terningkast: 4+

Kollektivet
Etter noen år med kortere fyllerølpehistorier, er Lien tilbake med en lengre nytegnet 32-siders julehistorie. Lettere inspirert av Star Trek og It's a Wonderful Life (eller noe sånt). Det dreier seg om parallelle dimensjoner og alternative virkeligheter, og serien har en tydelig moral. Enkelte moralske poenger blir litt hengende og uforløste mot slutten, som klimaproblematikken, men ellers funker det greit.

Jeg synes også resten av heftet funker relativt greit, selv om jeg (som vanlig) synes formatet funker bedre til fire linjer med ruter per side enn tre. Jeg er ikke så svaksynt. Men vi får 100% nytt stoff - og en del tankevekkende og vittige episoder. Det er ikke så verst.

Terningkast: 4/5

Norsktegnet Donald:
Jø og fyse! Det norsktegnede Donaldjuleheftet av Nærum, Løkling og Midthun har alltid vært et solid håndtverk. Men denne gangen har de faktisk overgått seg selv. Hele heftet er en lang episk historie. Og den er en hyllest til Don Rosas fantastiske "Skrues Liv". Vi møter Skrue, Gyldne Gulda og B-gjengen i kampen om en milliard. Don Rosa dukker selv opp i en birolle. Historien starter kanskje litt rolig, men den tar fort av og jeg kan love et heseblesende tempo - mange latterbrøl (særlig etter at en svenske med fermentert sild dukker opp) - og noe av den samme sentimentaliteten som har løftet "Skrues liv" opp til noe helt særegent.

Det er modig gjort å gå løs på noe så etablert som Don Rosas hovedverk - fallhøyden er stor - men Rosa gjorde jo det samme selv med Barks. Jeg kan trygt si at det denne gang var svært vellykket. Selv en hardbarket mann fra fjellet måtte holde en liten tåre tilbake fra øyekroken mot slutten der. Et ekstra pluss er det at den vanligvis anonyme Frøken Vable løftes fram mot slutten av historien.

Terningkast: 6

Jens Von Bustenskjold
Liker man Jens Von Bustenskjold, så liker man Jens Von Bustenskjold. Og jeg liker Jens Von Bustenskjold. Gamle gubber og kjerringer som krangler og lurer hverandre i bygdenorge på et ubestemmelig tidspunkt for litt under hundre år siden fungerer på så mange plan. Vi kan rett og slett le av strekene de gjør, vi kan få innblikk i en kultur som preget store deler av landet inntil for noen få tiår siden, men som sikkert nå virker fjern for mange. (For meg er dette oldeforeldregenerasjonen min - jeg husker de lange slåpete karene som gikk kledd slik og som hadde hvert sitt småbruk fra oppveksten.)

Men vi kan også la oss imponere over hvor underkjent en forfatter Sigurd Lybeck var og er. Selv om det kan se ut som lettbeint humor med karikerte personligheter på overflaten, blir det lett synlig om man leser litt at det skinner gjennom en dyp sympati i hele verket, og betraktelig mer nyanserte personligheter trer fram. Det er en svært inkluderende humor som har som underliggende budskap at bygda har rom for alle. Jens von Bustenskjold er det motsatte av bygdedyret, og det er et passende julebudskap også i 2019.

Årets hefte handler delvis om de negative konsekvensene et ustyrlig sinne kan ha, og om anger og bot. Det handler også om fristelser og skuffelser. Forlaget har også i år tatt inn en fin novelle om Plassbakk-kallens multetur, men her kommer en av de få tingene jeg har å utsette på utgivelsen - og det er redaksjonen og ikke forfatterens ansvar: På norsk (og de fleste andre språk) skifter vi avsnitt enten ved å skifte til ny linje OG ha et innrykk, eller ved å skifte linje to ganger så det blir et mellomrom mellom avsnittene. ALDRI, under noen omstendigheter kan vi bare skifte linje og så fortsette uten innrykk. Men det gjøres uten omsvøp her. Og det er ikke en gang Dag Solstad som bruker det som et kunstnerisk virkemiddel.

Men bortsett fra det, var også årets hefte storveis!

Terningkast: 5+

Kapteinens jul
Alle dere andre som slenger sammen julehefter fra eldgamle amerikanske avisserier: Dere har enkelte ting å lære av årets Kapteinens jul. For det første har man et forord som over en kort side både klarer å presentere historien til serien - si noe om akkurat de sidene som er i årets hefte, samt kritisere og kontekstualisere den iboende rasismen som er i tegneserier fra 50-tallet som foregår på en sydhavsøy.

Og ikke minst: Etter å ha masa og masa - er det endelig en serie som koster på seg å ta med noen sider fra en annen periode i seriens utvikling enn den aller mest opptrykte. De få sidene fra søttitallet av Rudolph Dirks' sønn er neppe noen kunstneriske høydepunkter, men de bidrar både med et interessant blikk i seriens utvikling, samt et avbrekk fra opptrykk av opptrykk av opptrykk.

Resten er i år original Dirks, noe jeg også foretrekker. Rehr som har tegnet opp de senere årenes hefter har en pen strek, og kan kunsten, men jeg synes Dirks mer rufsete og mindre klare linjer passer serien bedre.

Historiemessig synes jeg også vi ser et lite løft - det er til og med handling som strekker seg over flere sider ved et tilfelle!

Samtidig er det jo fortsatt den samme serien vi alltid har lest med de samme styrkene og svakhetene. Noe repetitivt kan det jo bli, men årets hefte er et løft.

Terningkast: 4.

Flåklypa:
Fjorårets favoritt har skapt skyhøye forventninger som et årvisst kvalitetsprodukt, men hva skjer. Katastrofe! Teknisk trøbbel gjorde at de ikke fikk årets historie levert til trykkeriet i tide. Resultatet ble at det vi får kjøpt i år er et opptrykk av heftet fra 2007…

Så det er jo skuffende for de som gledet seg til en ny Flåklypahistorie. Men juleheftene er jo tiden for opptrykk, så om du ikke har lest historien fra før, eller har den friskt i minne er det gode grunner til å gi den en sjans. Haakon Isaksens manus er treffsikkert også her, og Svein Samuelsens strek er kanskje enda mer snirklete og Aukrustsk enn den til sine etterfølgere. Kanskje kan det passe at dette kriminaldramaet på Rørosbanen kommer ut som julehefte samtidig som Agatha Christies Mordet på orientekspressen. Som Obi Wan Kenobi sier: In my experience, there is no such thing as a coincidence.

Terningkast: 5

Donald Duck & Co
Ideen med å lage et klassisk Donald-blad, bare i litt større format, med historier fra Donalds glansdager (sett inn din oppvekst her), som ikke tidligere er utgitt på norske er god. I år fant de til og med en uutgitt julehistorie av Vicar. Det bør slik sett være sjanser for nostalgi her.

Men av og til lurer jeg på om det var en grunn til at det ikke er utgitt på norsk før. Det trenger ikke å være at det er dårlig, men det kan være litt sært på et eller annet vis. Åpningshistorien tar f.eks. en svært plutselig og dramatisk vri som er uvanlig i Disney-universet, og vi møter karakterer vi sjelden ser sammen i en historie om Petter Smart og Skurkeklubben.

Jevnt over er kvaliteten på det nettopp jevne. Ikke noe som får meg til å hoppe i taket, men heller ikke noe som får meg til å forbanne redaksjonen. Tanken er som sagt god og de gjør nok så godt de kan med å lete opp historier.

Men opp mot det beste blir ikke dette. De skal få terningkast 3 for historiene og så legger jeg på et ekstrapoeng for at de er uutgitte fra før.

Terningkast: 4

Knoll og Tott
Storebror av Knoll og Tott-heftene har ikke fulgt min oppfordring om å utvide perspektivet litt tidsmessig, og gir oss Kun Harold Knerr og kun fra 1942. Noen av vitsene kjente jeg igjen også, så mye er nok trykt før i løpet av de siste 30+ årene.

Men om det ikke er en dealbreaker for deg, er vel 1942 en ganske solid årgang for Knerr. Det er til og med en gjestekarakter som er med i en syklus som spiller seg ut over flere sider. Det er ikke verst. De innfødte er heller ikke med så mye, så du rekker å glemme førtitallsrasismen litt i store deler av heftet.

Jeg kan vel ellers gi et tips til både Knoll og Tott og Kapteinens jul, siden de uansett fargelegger stripene på nytt: Dersom dere bruker samme hudfarge på de innfødte i ansiktet under nesa som dere gjør over nesa og på resten av kroppen, ser tegningene i hvert fall litt mindre ut som klassiske rasistiske troper av afrikanere. Bare et vennlig tips.

Men ellers altså på det jevne her.

Terningkast: 3+

Vangsgutane
Vi som vokste opp med Donald på åttitallet var vel kjent med å måtte vente en uke på fortsettelsen av en spennende fortelling. Siden tiden går mye fortere når man drar litt på åra, er det ikke helt ugjenkjennbart å måtte vente et år på fortsettelsen av Vangsgutane.

Vangsgutane fortsetter som før med en nytegnet og en opptrykt historie. Den nytegnede gir oss et hesblesende eventyr rundt jakt på en nazistisk sammensvergelse rett etter krigen, som også kobler seg opp til nazistenes okkulte ideer om det norrøne. Nils Nordberg er en kapabel spenningsforfatter og Ivan Andreassen en høyst kapabel tegner. Når det er sagt har Andreassens strek utviklet seg i en litt enklere og mer karikert retning, noe jeg personlig ikke synes passer serien like bra, men det er fortsatt godt innafor.

Den gjenopptrykte serien er god på å løfte fram et ideal om samarbeid og hjelpsomhet småkårsfolk imellom, men den underspiller fullstendig maktforhold og konflikter i gamle norske bygdesamfunn (jf. Tancred Ibsens "Storfolk og småfolk"). Storbonden og patriarken på Breiset er bare snill og det er ingenting annet en takknemlighet å spore. Det ligger et åpenbart uutnyttet potensiale i serien her, men spenning forsøkes heller utløst ved å etablere en syndebukk som Larris som konfilktskaper. Men det skjedde ikke i denne episoden, og i de nyere seriene er han reetablert.

Og det er interessante tekniske tilbakeblikk på rørlegging i gamle bondesamfunn her når det skal legges inn vann.

Karakter: 4/5

Frost:
(Dette er en tegneserieversjon av den første filmen.)

Den var spennende, men mest gøy. Den var gøy, men så visste jeg litt av det fra før, så derfor ble det fem og ikke seks.

Det var morsomst når Olaf begynte å smelte, hele tegneserien var like spennende.

Terningkast: 5

Detektivbyrå nummer to:
(Strengt tatt ikke en tegneserie, men det får gå)

Dette var supergøy og spennende. Passe lang. Ikke skummel. Det eneste som trekker ned er at oppgavene kunne vært litt vanskeligere.

Terningkast: 6-