Den 31. oktober holdt jeg et foredrag på Nesna om strukturreformen i høyere utdanning og konsekvensene den har, gjennom å se på kulturforskjeller mellom de kortere profesjonsutdanningene som tradisjonelt har hørt til på høgskolene, og de tradisjonelle universitetene. 7. november trykket Klassekampen en lett omskrevet versjon som essay.

Redaksjonen gjorde noen mindre språklige endringer fra mitt utkast, så om du vil lese den trykte versjonen kan du gjøre det her, eller i faksimilen nederst. Jeg legger ut versjonen jeg sendte fra meg under.

To kulturer: Når profesjonsutdanningene møter Universitetet

Jeg tror de fleste som har kommet fra en tradisjonell høgskole og blitt del av et større universitet de siste årene, har opplevd en del utfordringer med den overgangen. Ikke nødvendigvis på egne vegne, men på vegne av utdanninger man har forvaltet i mange år.

C. P. Snow holdt det berømte foredraget "De to kulturer" 1959 - om forskjellen mellom realister på den ene siden, og kulturfag på den andre. Jeg tror vi kan snakke om noe lignende også når det gjelder forskjellen mellom oss som kommer fra de tradisjonelle praksisnære profesjonsutdanningene, og den gamle universitetstradisjonen.

Jeg vil i det følgende dra opp noen slike motsetningsforhold som er mer overordnede, og forsøke å belyse dem med noen praktiske eksempler, for min del gjerne fra institusjonene jeg har tilhørt, Høgskolen i Sør-Trøndelag (Hist) og NTNU, men jeg tror det har et betydelig bredere nedslagsfelt. Jeg tror dette kan forklare noe, også om den offentlige debatten om strukturreformen, der det tidvis virker som om folk er på ulike planeter.

Flere av motsetningsparene som er presentert under, markert med kursiv, vil henge sammen, men de gir ulike angrepsvinkler. Det er også viktig å presisere at vi snakker om ulike punkter på en skala og ikke adskilte bokser. Begge deler finnes i begge kulturer, men de blir vektlagt svært ulikt.

Det første motsetningsparet jeg vil sette opp er mellom realkompetanse og formalkompetanse.

På Hist gjorde man liten forskjell på ansatte når det gjaldt muligheter og arbeidsoppgaver avhengig av om man hadde doktorgrad eller ikke, og når man når man ansatte folk anså man det som vel så viktig å rekruttere ansatte med erfaring fra praksisfeltet, om det nå er ingeniører, lærere, sykepleiere osv., og ikke minst å få gode pedagoger, som å få ansatte med best mulig formell forskerkompetanse.

På NTNU ønsker man primært å rekruttere ansatte med førstekompetanse - i hovedsak med doktorgrad, og i mange stillingsutlysninger og for mange roller forutsettes det at man har doktorgrad eller tilsvarende. Mens Hist hadde instituttledere, dekaner og rektorer som var høgskolelektorer, er det bare helt unntaksvis at man kan få slike roller i NTNU uten en ph.d. Det gjør selvsagt også at mange med svært god realkompetanse og erfaringer fra profesjonsutdanningene blir avskåret fra lederposisjoner i den fusjonerte organisasjonen, og det igjen vil prege perspektivet til ledelsesmiljøene.

Det neste punktet ligner, og det gjenspeiler den samme tenkningen, men mer på området utdanningene og studentene enn på de ansatte. Det gjelder praktiske ferdigheter og teoretiske kunnskaper.

På ingeniørutdanningen fra Hist var mange av de mest populære kandidatene våre de som hadde et fagbrev i bunnen og som hadde bygd på det med en ingeniørutdanning. Arbeidslivet etterspør praktiske kunnskaper. Det var også noe man forsøkte å ivareta på profesjonsutdanningene. Vi ser at det utfordres noe når vi blir en del av universitetet. Mange av de tidligere Hist-utdanningen pålegges nå å ha ex.phil, i en allerede stram timeplan i en kort utdanning. Jeg er helt for å ha vitenskapsteori, etikk og et teknologi og samfunnsperspektiv på utdanningen - men det må skje på profesjonsfagenes premisser. For ingeniørutdanningen fikk vi et foreløpig unntak for ex.phil., men vi måtte gjøre en god del tilpasninger for det. Lignende ser man andre steder. Radiografutdanningen har fått inn ex.phil. og et områdeemne, og må kutte ned på mer teknisk/praktiske emner. For å si det litt slagordsmessig: Mer Platon, mindre doseberegning. Det er ingenting feil med Platon (eller, det er det kanskje også, men det er ikke poenget her), men er dette rett prioritering for en kort profesjonsutdanning? Min hypotese er at en slik endring neppe ville blitt gjort på en høgskole.

Neste motsetningspar er utdanning og utvikling versus forskning. Hist var resultatet av en fusjon mellom ulike høgskoler i 1995 som var opprettet for å utdanne bestemte profesjoner, og de enhetene besto i stor grad i hele Hist sin levetid. Fakultetene var organisert rundt utdanningene, og instituttene var på samme måte knyttet opp mot studieprogrammene. På NTNU er derimot det bærende prinsippet å organisere seg etter disiplinfag, rundt forskningen. Jeg får nå jobbe og sitte sammen med folk som forsker på det samme som meg. Men jeg har mye større avstand, både fysisk og organisatorisk, til de som underviser de samme studentene som meg enn det jeg hadde tidligere. På samme vis var mye av det vi jobbet med på Hist utover undervisninga, utviklingsarbeid. For noen opp mot undervisninga. For andre i tett kontakt med praksisfeltet, om det var lokale bedrifter, skoler eller sykehus. Det gir ofte ikke så mange publikasjonspoeng, men det kan være viktige bidrag til regionale institusjoner og bedrifter.

Så kommer vi til et punkt som nok er hyperaktuelt for den pågående konflikten rundt Nesna., men som også er viktig for hele landet. Der universitetet helst strekker seg mot å hevde seg på et internasjonalt nivå, eller i det minste et nasjonalt, har profesjonsutdanningene stort sett hatt et lokalt og regionalt fokus. Det er jo en av grunnene til at de i sin tid ble opprettet: for å sikre kvalifiserte profesjonsutøvere over hele landet. Lærere, sykepleiere, ingeniører trengs overalt hvor det bor folk og hvor det skal jobbes. Selv om høgskoler og universiteter etter hvert ble underlagt samme lovverk, satt det ledere rundt omkring på høgskolene som husket samfunnsmandatet sitt og videreførte det. Men etter den siste runden med fusjoner er mange av de lederne vekk. Hukommelsen vår er borte. Vi har glemt hvorfor vi er til. Eller - vi som driver med profesjonsutdanning har ikke glemt det, men institusjonene har begynt å glemme.

For den som har lest Knausgård, er rammen rundt "Min Kamp, fjerde bok", at hovedpersonen reiser til Nord-Norge som lærervikar - rett ut av gymnaset. Et fenomen med rot i virkeligheten. Mangel på kvalifisert arbeidskraft har gjort, og gjør, at oppgaver gjøres med dårligere kvalifisert personale i deler av landet. Og all ære til dem for det - mange av dem gjør en kjempejobb, og det er ikke deres skyld - men er det slik vi vil ha det? Den strukturreformen vi har sett nå kan dramatisk forverre dette problemet. Og det gjelder også i byene. Vi hører i Trøndelag også at lokale næringsforeninger og aktører savner Hist. NTNU er ikke til stede lokalt på samme måte som Hist var - hodet er et annet sted. Kanskje i skyene i drømmer om neste Nobelpris?

Hva blir så konsekvensene av denne strukturendringen?

Etter min mening innebærer den en ganske kraftig politisk abdisering. Stortingsflertallet har gitt avkall på det overordnede ansvaret det tidligere har hatt og tatt med å sørge for at det utdannes kvalifiserte profesjonsutøvere over hele landet. Mange studenter har en tendens til å bli i området hvor de blir utdannet, og distriktshøgskoler har vært helt sentrale for å sikre arbeidskraft vi som samfunn er avhengige av, over hele landet. Når det ansvaret flyttes ned til universitetsstyrer med et helt annet og mye smalere mandat, som så forsøker å bedre økonomien ved å legge ned studiesteder, får det alvorlige konsekvenser.

Dette er en måte å organisere staten på som er svært skummel. Vi har sett det samme med helseforetakene. Nedleggelser av sykehus blir besluttet av styrer i helseforetakene, uten at noen politikere trenger å ta ansvar. Slikt skaper større avstand mellom folk og de som styrer, det undergraver tilliten i samfunnet og svekker til syvende og sist demokratiet. Gi meg mye heller en politiker som jeg kan være rivende uenig med, men som sier det hun mener og står for det hun sier, enn en politiker som skyver alt ansvaret fra seg og jatter med siste taler.

Bedre blir det ikke når vi ser at departementet faktisk griper inn overfor Politihøgskolen og UiT, men altså ikke mot Nord - og likevel skyver fra seg ansvaret.

Hva blir konsekvensen så for innholdet i utdanningene, og for de kandidatene som kommer ut av dem, uavhengig av geografi, når tyngdepunktet skyves stadig lenger i retning universitetskulturen vi skisserte i stad?

I den læringsteorien som kalles konstruktivisme er det et fenomen som kalles "transfer". Det handler om evnen til å ta med seg det man har lært i utdanningen, og faktisk bruke det - ute i både arbeidslivet og andre deler av livet etterpå.

Det er kjernen i all utdanning, men det blir kanskje aller mest synlig om man har mislyktes med det i en praksisnær profesjonsutdanning.

Så hva kan skje om det blir færre ansatte med erfaring fra praksisfeltet, for eksempel fra skolen eller sykehuset? Hva skjer når de søkerne som kjenner arbeidslivet ikke når opp i en bunke full av folk med doktorgrad som leter etter jobb, og de uten førstekompetanse legges til siden? Da blir også utdanningen mer teoretisk og mindre praksisnær.

Innenfor læreryrket er "Praksissjokket" blitt et etablert begrep og en viktig forklaring til at 1/3 av alle nyutdannede lærere i Norge slutter innen fem år. Begrepet fanget opp et misforhold mellom utdanningen og det som møter en lærer ute i virkeligheten. Dette kan også skje andre steder enn lærerutdanningen, og mange profesjonsutdanninger har jobbet mye med å dempe dette sjokket.

Min påstand er at dersom utviklingen i sektoren fortsetter videre i den retningen den har hatt de siste årene vil den undergrave dette arbeidet, og sette utdanningskvaliteten i profesjonsutdanningene langt tilbake.

Utdanningene vil nok se fine ut på papiret. De vil bli godkjent av Nokut, for de har høyt kompetent personell - førsteamanuenser og professorer, og alt papirarbeidet er på plass i rett tid levert av en stor universitetsadministrasjon. Men er studentene forberedt på arbeidslivet som møter dem? Og får arbeidslivet de kandidatene de trenger og vil ha? Det er jeg ikke like sikker på.

Og de ungdommene som ønsker seg en mer praktisk orientert høyere yrkesutdanning? Vil de ha et sted å henvende seg i framtida? Det er jeg også usikker på.

Er det nødt til å gå slik? Det er det selvsagt ikke, men det betinger at den debatten som har kommet opp i forlengelsen av strukturreformen, har bevisstgjort en del - både politikere og ansatte og ledere i sektoren - og at den kan danne et utgangspunkt for å justere kursen. Om ikke kan viktige deler av samfunnsoppdraget som universitets- og høgskolesektoren har ivaretatt gå tapt.