Reiulf Steen



Fordelen med å ta et skritt tilbake fra de aller mest krevende vervene mens man enda har litt tid igjen her på planeten, er at man får tid til å skrive. (Og ja - jeg har handlet litt i overkant med bøker på antikvariater oppgjennom.)

Omtalen av Reiulf Steen etter at Hans Olav Lahlum har kommet med en omfattende ny biografi, fikk meg på å tenke på ham igjen. Jeg hadde vurdert å skrive noen ord om ham i forbindelse med bortgangen hans, men det var en litt hektisk periode, og jeg følte vel egentlig ikke at jeg var i noen posisjon til det heller. Jeg kjente jo egentlig ikke Reiulf Steen, selv om vi hadde vært i kontakt et par ganger, og ikke minst - jeg hadde lest en del av det han hadde skrevet. Men jeg kan skrive litt nå i stedet.

La meg presisere at dette ikke vil være noen omtale av Lahlums bok. Den har jeg ikke lest. Jeg får ønske meg den til jul - jeg rekker den neppe før den tid.

Jeg vet heller ikke om Lahlum bruker mye tid på Steens politiske aktivitet på slutten av hans karriere, som er der jeg kjente ham fra - som nestleder i Attac.

Jeg visste jo fra oppveksten min sånn røfflig hvem Reiulf Steen var, som med andre kjente politiske figurer som tidvis ble nevnt på Dagsrevyen. (I parentes bemerket - mangelen på slike felles referansepunkt som NRK utgjorde fram til 90-tallet er antageligvis en delårsak til den fragmenteringen vi ser av den offentlige samtalen vi opplever i dag, uten at jeg vet hva løsningen skulle vært i internettets tid.)

Men jeg tenkte ikke videre over ham, før jeg som ung voksen leser av Klassekampen, oppdaget at den tidligere Ap-lederen bidro fast i "Fokus"-spalten i den tidligere ml-avisa. Jeg oppdaget også at jeg stort sett var helt enig i det Steen skrev der. Jeg var ikke den eneste. Da jeg som relativt fersk RV-medlem noe senere i en diskusjon om alliansebygging i kamp mot nyliberalismen dro fram radikale folk i Ap, og ble konfrontert med hvem det skulle være, nevnte jeg Steen som eksempel, til få protester.

Men den første gangen jeg faktisk møtte Steen var gjennom Attac. Mitt politiske engasjement startet der rundt årtusenskiftet, i lys av de store protestene mot toppmøtene til IMF, Verdensbanken og WTO. På mitt første landsmøte i Attac, hvor jeg stilte som delegat fra NTNU/HiST Attac ble nemlig Reiulf Steen valgt som nestleder, sammen med Marte Nilsen og med Magnus Marsdal som leder. Det var visst ikke bare jeg som hadde lagt merke til den radikale tidligere Ap-lederen. Det hadde Attacs valgkomite også.

Et av noen få bilder jeg har hengende på kontoret som minner fra min fortid er faktisk et bilde av den nyvalgte ledelsen sammen med Trondheimsdelegasjonen tatt ved landsmøtets avslutning. På det tidspunktet var jeg redaktør for NTNU/HiST Attacs lokalblad "Taklinger", og jeg drev en frenetisk aktivitet med å ta bilder og opptak og notere fra alt mulig Attac-relatert, som senere ble videreformidlet etter beste evne, både på papir og fra lokallagets nettside.


Den daværende Attac-ledelsen flankert av Trondheimsdelegasjonen henger fortsatt på kontorveggen min. Kall meg sentimental. Gjør det.

Ellers møtte jeg Reiulf Steen da Europabevegelsen inviterte ham på et debattmøte på Studentersamfundet i Trondheim året etter. Den andre innlederen var Monica Rolfsen daværende Venstre-politiker, nå dekan på NTNUs Fakultet for økonomi. Steen var jo tidligere leder for Europabevegelsen, men i tråd med hans perspektiv på 00-tallet, var det kampen mot nyliberalismen som i hans blikk var den avgjørende politiske kampen nå. Muligens ikke den beskjeden Europabevegelsen hadde ønsket seg, men det var den de fikk.

Men Steen hadde også et sterkt engasjement for freden, og han berømmet EU for å ha bidratt til fred i (vest-)Europa etter 1945. Det var ikke alle enige i.

Jeg var ikke den eneste som hadde møtt på arrangementet fra Attac. Filosofiprofessor Audun Øfsti, som også satt i lokallagsstyret i NTNU/HiST Attac tok ordet i debatten og pekte på at det var den kalde krigen, og det faktum at EU-landene (sammen med en rekke andre land) var i den samme felles geopolitiske blokken med en felles ytre fiende i østblokken, som gjorde at det ikke ble krig dem imellom, og på ingen måte EU-prosjektet. Ikke overraskende delte jeg nok Øfstis perspektiv her - det er et ganske åpenbart poeng.

Etter møtet dro Reiulf, et par andre og jeg på Samfundets restaurant, tok et par øl (jeg bare alkoholfri siden jeg kjørte) og fortsatte diskusjonen, før jeg kjørte Reiulf tilbake til hotellet sitt.

I tråd med mitt redaktørvirke og frenetiske hang til opptak i perioden, har jeg et lydopptak også av foredraget i Trondheim. Nå hadde Steen som kjent varierende erfaringer med folk som tok lydopptak av ting han sa, men jeg gjorde det til mitt forsvar bare av offentlige foredrag og taler. Du kan lytte til det under, selv om lydkvaliteten gjør det ganske krevende.
https://soundcloud.com/kcamallik/reiulf-steen-i-trondheim

Steen fortsatte å være politisk aktiv så lenge helsa holdt. Kort tid senere, i 2007, var han igjen i Trondheim og talte eget parti og regjeringen midt imot da han var hovedtaler på en stor politisk streik mot pensjonsreformen. Jeg filmet den talen - dere kan se den her:

I etterkant transkriberte også taledatabasen Virksomme Ord opptaket, så det kan også leses her: http://virksommeord.no/tale/2906/

I 2009 var han igjen i Trondheim for å holde 1. maitale. Den har jeg også foreviget på video som dere kan se under.

Steen levde et langt og tidvis konfliktfylt liv, men i den sluttfasen av livet jeg kjente til ham, var det lite maktkamp og intriger. Det som derimot var igjen var det samme glødende engasjementet han hadde hatt hele livet. Da hovedsaklig kanalisert mot den høyredreiningen vi hadde sett i samfunnet og som ble omtalt bredt som nyliberalisme (enkelt forklart som en todelt utvikling med en praktisk-politisk retning som fikk gjennombrudd med Reagan og Thatcher men understøttet av en ideologisk-økonomisk tankegang fra bl.a. Milton Friedman og F.A. Hayek). Jeg har ingen problemer med å slutte meg til Attacs minneord i forbindelse med hans bortgang.

Hans analyse av Arbeiderpartiets fall i boken "Ørnen har landet" er fortsatt en av de mer presise diagnosene jeg har lest av sosialdemokratiets fall og er like aktuell i dag. Både den, og mange av de andre bøkene hans er fulle av både interessante perspektiver og tankevekkende spissformuleringer, og kan anbefales for den som er interessert i vår politiske historie. Når man leser en del av de talene han holdt til Arbeiderpartiet i sin tid i ledelsen, og hvor tydelig radikale og sosialistiske de var i innhold, er det også svært enkelt å se hvor langt til høyre det partiet dessverre har beveget seg de siste tiårene. Det er mye lærdom å hente i Steens bøker. Noen velvalgte sitater vil jeg kort sitere under. Muligens er det mye å finne også i Lahlums biografi, men for min del gjenstår det å se. Anmeldelse lover godt.

-----
Noen sitater:

Klassefølelsen var forbundet med politiske holdninger. Farfaren min var fabrikkarbeider, skjørtejeger og glad i en dram. "Kvinnfolk og brennevin skal jeg ha til min døende dag" hendte det at han sa. Det syntes vi var greitt, de fleste av oss. På dette tidspunktet var han enkemann og hadde få gleder i livet. Men at han stemte Høyre, skammet vi oss over. Det var en mørk familiehemmelighet som vi håpet ikke måtte bli kjent i videre kretser. (Jordskjelv, 2000 s 144)

-----
Det uroer meg når Arbeiderpartiet øker sin oppslutning blant de mest velstående og priviligerte. Det uroer meg særlig når vi samtidig mister tusener og atter tusener arbeidervelgere til både Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet. Ikke valgresultatet i og for seg, men hva valgresultatet forteller om sviktende tilslutning fra de grupper som er partiets begrunnelse og eksistensberettigelse. (Maktkamp, 1989 s. 271)

-----
Sannheten er selvfølgelig at mange som kaller seg sosialister, ikke ser samfunnsforandringer som en massebevegelse de kan identifisere seg med, men som et sett av reformer som "vi" - de flinke - kan forordne for "de andre". De bruker sine blodfattige liv på å forklare hva de andre har godt av, og hva de ikke har godt av, helst det siste. (Dynamitt og hestehov, 1983, s. 23)

-----
Når partiet skal krabbe ut av den ruinhaugen det befinner seg i, må det i utgangspunktet erkjennes og tydeliggjøres at venstre og høyre fortsatt eksisterer som politiske realiteter. Arbeiderpartiet må, både i det konkrete, dagsaktuelle sakene og i perspektivene for politikken vise at det hører hjemme på venstre side. Altfor ofte gir lederne uklare svar på spørsmål om hvor Arbeiderpartiet befinner seg på skalaen fra venstre til høyre. De gir inntrykk av å være ofre for den myten at politikk i vår tid må være konturløs sentrumspolitikk dersom den skal få tilstrekkelig oppslutning fra velgerne. Men sentrum, hva er det, annet enn et midlertidig oppholdssted for politikere som har mistet orienteringsevnen? (Ørnen har landet, 2003, s 220)

-----
Seiersfesten etter stortingsvalget i 1977 ble kortvarig.

Høykonjunkturen som vi ventet på kom ikke.

Mot slutten av tiåret måtte vi innse at vi ikke befant oss i en tradisjonell konjunkturkrise, men en langt mer skjellsettende forandring skapt av automatisering, mikroprosessoren, datateknologien og alt som fulgte i den nye teknologiens kjølvann - ja at vi i virkeligheten opplevde en ny teknologisk revolusjon. Det var vi ikke tilstrekkelig forberedt på.

Gammel Industri kunne ikke eksistere i det lange løp ved hjelp av statlige støttemidler når den ble akterutseilt i konkurranse med andre land. Situasjonen ble etterhvert uholdbar. I februar 1978 måtte vi skrive ned den norske kronen med åtte prosent. (Maktkamp, 1989 s. 194)

-----
Seattle i månedsskiftet november/desember 1999 var er mektig teater Politiet iført gassmasker og utstyrt med skjold og beskyttelsesuniformer, anarkister i svarte masker, miljøaktivister kledd som havskilpadder, lesbiske kvinner og homofile menn, protestanter på gigantiske stylter, og Greenpeace som hadde blåst opp et enormt kondom der der stod: «Praktiser sikker handel.» Flertallet var fagforeningsfolk fra mange deler av verden, med et særlig stort antall fra USA .

Møtet, der representanter for verdens økonomiske og politiske elite hadde satt hverandre stevne for å hylle nyliberalismens velsignelser, ble oppløst i kaos. USAs president Bill Clinton måtte improvisere en tale der han gav løfte om at arbeiderrettigheter og sosiale rettigheter skulle bli en forpliktende del av WTOs regelverk. De landene som ikke ville rette seg etter en slik klausul, ville bli nekter å handle med andre land innenfor WTO. Da var det mange som ble minnet om en uttalelse (i Z Magazine, februar 2000) av den legendariske lederen for der amerikanske bilarbeiderforbundet, Walter Reuther: «Makt, der er når bilarbeiderforbundet
får verdens mektigste korporasjon, General Motors, til å si ja når den egentlig ønsker å si nei. Det er makt."

Nå var det lederen for verdens mektigste nasjon som sa et ja han ikke hadde forberedt seg på. (Jordskjelv, 2000 s 168)

-----
Vi står overfor økologiske problemer som kommer i konflikt med kravet om økonomisk vekst. Den økonomiske vekst danner rammebetingelsen for alle de politiske partienes program, og derfor blir miljøpolitikk, slik vi så det godt under valgkampen i 1989, en konkurranse i talekunst. (Maktkamp, 1989 s. 275)

-----
Vår sosialpolitikk, kulturpolitikk, samferdselspolitikk, skolepolitikk, kvinnepolitikk, distriktspolitikk, finanspolitikk og den internasjonale politikken skal alt tjene overordnede målsettinger
- omformingen av samfunnet i sosialistisk retning.

Vi ønsker å reorganisere produksjonssystemet slik at det kan tjene menneskelig velferd, ikke private profittinteresser [..] Vi vil skape et samfunn preget av virkelig likhet, og det er ikke et samfunn med like konkurransevilkår der vi alle, uavhengig av forutsetninger, starter på den samme startstreken for deretter å konkurrere om hvem som kommer først i mål, slik vi i
stor utstrekning har det i vårt pesende konkurransesamfunn i dag. I et virkelig likhetssamfunn skal mennesket ha ro og muligheter for å utvikle alle sine egenskaper, og de egenskaper som
gir profitt i kapitalistisk forstand skal ikke premieres framfor andre.[...] Vi ønsker et samfunn der demokratiet er en realitet i alle livets forhold. Da må det alltid få nytt, levende og meningsfylt innhold. Vi har ofte nok sett at det kan skje sterke brudd på demokratiske prinsipper i samfunn som formelt sett bygger på demokratiske institusjoner.

Vi ser hvordan det for tiden flyter fram politiske strømninger fylt av søppel fra politikkens avfallsdynger. Ingen skal behøve å tvile på at mot denne moderne «hundegalskap» vil
arbeiderbevegelsen ta kampen opp, hardt og kompromissløst. Men like viktig er det å fjerne betingelsene for at disse reaksjonære strømninger skal få tilslutning og makt. (Utdrag fra tale til DnAs landsmøte 1973, gjengitt i Maktkamp 1989 s.158)

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering