5 leksjoner fra valget i Danmark

1. Det har vært interessant å følge med på norske medias opphaussing av Mette Fredriksen som "sosialdemokratiets store redningskvinne" de siste ukene, for så å måle det opp mot resultatet. Det er nemlig en liten tilbakegang fra resultatet de tapte valget på for 4 år siden. Et slikt resultat på 25,9 % ville jo også vært ansett som fullstendig katastrofalt for et norsk eller svensk sosialdemokratisk parti. Leksjon 1: Don't believe the hype - sjekk de tørre tallene.

2. Høyrepopulisme overvinnes ikke ved å overta politikken deres. Riktignok gikk Dansk Folkeparti (som er et ganske ytterliggående parti, til høyre for det norske Fremskrittspartiet) kraftig tilbake fra 21,1 % til 8,7 %. Det er jo en gledelig nyhet, men det er grunn til å putte litt malurtete i koppen: En ting er at Socialdemokratiet har tatt over mye av politikken deres (men altså uten å gå fram). Noe annet er at de har banet veien for to enda mer ytterliggående partier som man rent nøkternt bør anse som Fascistiske. "Stram Kurs" med etnisk rensning eksplisitt på programmet, kom med sine 1,8 % ikke over sperregrensa, men Nye Borgerlige, som forsøker å være litt penere i tøyet, men som også har mange dokumenterte koblinger til høyreekstreme miljø, kom over og kommer inn med 4 representanter. Til sammen har altså 4,2 % av stemmene gått til partier som er mer ytterliggående enn Dansk Folkeparti.

Et bedre eksempel på at å slippe til ytre høyre nettopp skyver den offentlige samtalen i deres retning, kan man knapt nok finne. Det lykkelige med årets valgkamp, er derimot at de andre partiene har klart nettopp å ikke la alt handle om innvandring, men har brukt mer av rommet i valgkampen på å diskutere andre problemstillinger. Det har nok bidratt til DFs fall.

3. De partiene i "rød blokk" som går fram har en helt annen innvandringspolitikk enn Socialdemokratiet, og ikke minst har de profilert seg på miljøpolitikk. Skal venstresida gå fram er vi helt avhengige av å ha med oss disse velgerne. Mens de fremmedfiendtlige blir eldre og færre år for år, selv om de er en stor gruppe - er det disse partiene som mobiliserer mange av de unge radikale som vokser opp nå.

4. Enhedslisten - Rødts søsterparti, går dessverre litt tilbake, men under et prosentpoeng. Hovedbildet er at de holder stand, og har etablert seg som et mellomstort dansk parti. I hovedstaden knivet de til og med med Socialdemokratiet om å bli størst, men kom knepent på andreplass. Etter å ha vokst hurtig er de nå et stabilt radikalt alternativ for danskene, og de holder stand på tross av at de har byttet frontfigur fra ekstremt populære Johanne Schmidt Nilsen til Pernille Skipper. De er ingen døgnflue, ei heller bygget på personpopularitet. De er her for å bli.

5. Det som nærmer seg en konklusjon her er at venstresiden for å kunne vinne i framtida må bygge en allianse som tar opp i seg både tradisjonelle arbeiderklassevelgere som kan vinnes på sosiale spørsmål og økonomi, samt den nye radikale ungdomsgenerasjonen vi ser i store deler av Vesten. Sistnevnte er også opptatt av sosial utjevning, men de vil ikke kompromisse på ting som miljø og antirasisme. En venstreside som er utydelige på det siste, kan miste disse mot sentrum. Når sosialdemokrater er notorisk lite til å stole på (også) i slike spørsmål, er det helt avgjørende at vi har partier til venstre for dem som ikke kompromisser her. Solidaritet og likeverd må bety storstilt sosial utjevning her og nå - men også likeverd for minoriteter, og solidaritet med framtidas generasjoner.

Også på trykk i Klassekampen 7.6.19

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering