1. mai for framtida


Foto LO-studentene i Trondheim

Som 1. Maiappell i år legger jeg ut denne innledningen jeg holdt for LO-studentene i Trondheim på en paneldebatt om dagen kvelden før kvelden før.

1. mai. Jeg tror jeg skal begynne med å si at vi trenger faste kampdager, og vi trenger faste festdager. Festdag for åttetimersdagen og kampdag for sekstimersdagen. Eller firetimersdagen, eller som jeg bruker å si i mitt mer spøkefulle og teknologiotimistiske hjørne: Full robotisering og nulltimersdag med full lønnskompensasjon.

Vi som er i en relativt stor by er heldige. Her er 1. mai en festdag. Det er masse folk og masse ting som skjer hvert år. Samtidig skal vi huske at slik er det ikke overalt. Jeg kommer jo fra bygda, og i mange bygder og i mange småbyer er det dessverre skralt med 1. maiarrangementer. Og de fleste steder er ikke 1. mai den kampdagen som samler store deler av det arbeidende folk, som det var f.eks. i mellomkrigstida. Det skal man kanskje ikke forvente heller. På den annen side motbeviser vi Unge Høyres årvisse utspill om at "1.mai har gått ut på dato" hvert eneste år. I år etter år ser vi at dagen holder stand. Det er ingen nedadgående tendens - heller motsatt. Men vi har litt å gå på fortsatt. Det tror jeg det må være lov å si.

For å få litt spredning i panelet her tenkte jeg i åpningsinnlegget mitt å fokusere litt på framtida for 1. mai. Hvordan vi kan og bør mobilisere for å nå ut til enda flere med dagen.

Det er som sagt viktig med slike dager. Selv om man kanskje ikke har det samme trøkket som i mellomkrigstida hvor omtrent alle arbeidere deltok mange steder i landet, kan ting endre seg svært fort.

Se f.eks. på 8. mars. I mange år må vi vel si at det var beskjedent oppmøte. Men en gruppe ildsjeler holdt flammen i livet. Og så blusset den opp når regjeringa begynte å lefle med de mest reaksjonære kristenkonservative kreftene i KrF. I år var det faktisk flere i gatene på 8. mars enn på 1. mai i fjor. Det ville vært utenkelig for kun få år siden, men det viser noe av den kraften og det potensialet som ligger i politisk mobilisering i dag. Jeg vil jo også si at Pride-paraden har noe av den samme funksjonen og har en ekstrem bred oppslutning. I parentes bemerket kan man jo si at KrFs veivalg kommer til å bli tidenes selvskudd, både for partiet og regjeringa. Det er få politiske ståsteder som er så upopulære i den norske befolkninga som forstokka kristenkonservative krefter som vil ha politisk kontroll over kvinners kropp og folks seksualitet.

Men denne stemningsbølgen kan også gi en pekepinn tror jeg på hvordan vi kan revitalisere 1. mai - og hele arbeiderbevegelsen - og gjøre det til en virkelig folkefest med enda større bredde og oppslutning enn i dag.

For vi har i dag for første gang på lenge en stor radikal ungdomsgenerasjon, og det rører på seg i hele vesten. Corbyn i UK, Sanders i USA og både Rødt og SV går kraftig fram her i Norge også.

Klarer vi å nå ut til denne generasjonen. Klarer vi å få dem til å aktivisere seg i organisasjoner, så kan vi sikre at den gjengen som er unge nå blir en kraft som kan bidra til vekst for arbeiderbevegelsen og venstresida i mange tiår framover.
Men da vil jeg peke på to utfordringer. To ting som vi må gjøre hvis vi vil tidoble lengden på 1. maitoget om ti år.

Det første er å komme de folka som nå engasjerer seg politisk i møte på deres saker. Og jeg vil peke på to konkrete områder. Det ene er feminismen som jeg nettopp snakket om som har fått en voldsom kraft. Er arbeiderbevegelsen god nok det? Jeg tror ikke det. Det var jo et #metoo-opprop i fagbevegelsen også i fjor. Det finnes for mange historier om at kvinner ikke slipper til og tas på alvor, men jeg tror jo også at den generasjonen av menn som vokser opp nå har et helt annet forhold til feminisme enn de av oss som vokste opp på åttitallet og før.

Det andre er i motstanden mot den nye høyrepopulismen. Det engasjerer mange i dag - meg også. En FAFO-undersøkelse fra 2017 viste at kampen mot rasisme og fremmedfrykt er enkeltsaken som opptar ungdom mest. Er arbeiderbevegelsen nok på i denne strategisk viktige kampen? Å slåss mot både kjønnsdiskriminering og etnisk diskriminering er en forutsetning for å samle folk på grunnlag av felles klasseinteresser. Lykkes vi ikke der blir vi ofre for høyresidens splitt og hersk.

Jeg tror vi har et lite stykke å gå. Vi kan jo se på oss om sitter her også. Det er vel det de kaller et all white, all male panel.

Den andre utfordringa gjelder det som kanskje er arbeiderbevegelsens hovedsak - økonomiske og sosiale ulikheter. Klarer vi å få satt penga på dagsorden? Det har vært en positiv utvikling. Oppmerksomheten rundt Thomas Pikettys "Kapitalien for det 21. århundre" viste at forskjellene har økt i hele den vestlige verden siden 70.-tallet og mange stder er tilbake på nivå før den organiserte arbeiderbevegelsen slo gjennom. Og tidligere nevnte Corbyn og Sanders og mange andre har satt fokus på økonomiske ulikheter i etterkant av krisa i 2008. Men fortsatt er det et stykke å gå.

Vi undervurderer nemlig systematisk størrelsen på økonomiske ulikheter, noe en masteroppgave fra Gehan Skhmot ved UiS fra 2015 viser: «Ved å be utvalget estimere fordelingen av ulikhetene i Norge i dag, estimerer de en fordeling som er preget av store gap mellom de rikeste og minst rike. Fordelingen underestimerer likevel de virkelige ulikhetene slik de er i dag. Nordmenn er klare på at de misliker ujevne økonomiske ulikheter, og dette viser de i måten de konstruerer en ideell fordeling. Den ideelle fordelingen tar høyde for økonomiske forskjeller mellom de ulike befolkningsgruppene i samfunnet, men avstanden fra den estimerte fordelingen indikerer også et ønske om et mindre gap mellom de rikeste og de minst rike. Dette kan oppfattes som et felles ønske blant den norske befolkningen, ettersom tendensen er klar på tvers av kjønn, inntekt og politisk tilhørighet».

Eller for å si det kortere: Nordmenn tror det er ille, men i virkeligheten er det enda verre. Nordmenn ønsker en jevnere fordeling, men ikke bare ut fra virkeligheten, men også ut fra det mer idylliserte bilde de faktisk har.

Samtidig når det gjelder ytre høyres favorittema er situasjonen omvendt. Her har vi en del data på at folks holdninger til innvandring er basert på vilt overdrevne forestillinger. For eksempel viste en undersøkelse fra Ipsos i 2017 at nordmenn tror det bor over tre ganger så mange muslimer i Norge som det faktisk gjør. Og nordmenn tror også muslimer er mer konservative og religiøse enn de faktisk er.

Tilsammen skaper dette en dobbel utfordring for arbeiderbevegelsen. Folks verdensbilde er systematisk skjevt på både området innvandring og på området økonomiske ulikheter - til høyresidas fordel.

Men den gode nyheten er at høyresida i Norge i dag sliter - på tross av dette. Det betyr at nordmenn i realiteten har holdninger og ønsker som ligger arbeiderbevegelsen nære.

Dersom vi nå klarer å snu dette. Bekjempe fremmedfrykt og sexisme og åpne øynene til folk for hvor store de sosiale skjevhetene i Norge faktisk er - da er det nesten ikke grenser for hva vi kan lykkes med. Da kan vi alliere oss med en ny generasjon radikalere. Vi kan tidoble oppslutninga om 1. mai. (for å tenke på et tall), og vi kan kanskje oppfylle den ambisjonen som jeg husker jeg så på et bilde fra et første mai tog etter krigen en gang: Aldri mer fattigdom og nød. Aldri mer borgerlig styre.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering