Siden Hugo Chavez snudde opp-ned på latinamerikansk politikk i 1998 ved å vinne presidentvalget i Venezuela, har det vært få uker hvor det relativt lille latinamerikanske landet ikke har dukket opp i overskriftene også i vesten. Svært mye av dekningen var derimot svært skjev. Dette er også godt dokumentert akademisk, f.eks. i boken "Bad News From Venezuela" av Alan MacLeod (Routledge, 2018).

I kjølvannet av Chavez kom det en lang rekke med valg i Latinamerika som brakte nye presidenter fra venstresida til makta: Bolivia, Brasil, Argentina, Ecuador mm. Mange som et resultat av misnøye med en liberalistisk politikk som hadde brakt økonomisk krise men sikkert også som et resultat av slutten av den kalde krigen. Latinamerika hadde vært USAs bakgård på samme måte som Østeuropa hadde vært Sovjetunionens, og begge brukte både invasjoner og kupp for å sikre vennligsinnede regimer i sine innflytelsessfærer. Selv om USA ikke forsvant, senket også de skuldrene litt utover nittitallet.

Likevel har Venezuela fått en spesiell status hos mange, særlig på høyresida, og det er som sagt skrevet mange fler tildels spekulative saker om landet enn om de andre landene som gikk gjennom en tilsvarende utvikling.

Derfor brukte mange, herunder også jeg, en del tid på starten av årtusenet på å tilbakevise og nyansere en del av de mer tvilsomme tingene som ble skrevet om landet.

Det betyr derimot ikke at Chavez var feilfri. Tvert imot. Også for norsk venstreside var det tydelig fra starten at han som karakter var en typisk latinamerikansk Caudillo. Sikkert delvis som en konsekvens av dette hang også svært mye av endringsprosessene han satte i gang på ham som person, og på hans personlige popularitet. For en utenforstående var det vanskelig å se hvor solide de ulike institusjonene han etter hvert bygde var (parti, ulike misiones og organer som gikk på siden av det ordinære statsapparatet). I dag framstår likevel konklusjonen klar. Mistankene var berettigede. Han bygde ikke gode og stabile demokratiske institusjoner som kunne tåle omveltningene som fulgte hans egen død og oljeprisfallet som kom samtidig.

I tillegg evnet han ikke å diversifisere økonomien. Det gjorde landet ekstra sårbart for problemer i oljesektoren. Den ensidige avhengigheten av olja var åpenbar i lang tid. At han ikke fikk gjort mer med dette i løpet av en svært lang tid ved makta la selvsagt også grunnlaget for problemene vi nå ser.

I utenrikspolitikken var han ikke stort bedre enn USA/Vest-europa. Slik sistnevnte allierer seg med grovt undertrykkende regimer som Saudi-Arabia for å oppnå sine geopolitiske mål, var Chavez mer enn villig til å inngå i allianser med aktører som den høyrepopulistiske løpegutten for Irans Ayatollaer, Ahmadinejad. (Og ikke bare nødvendige taktiske allianser, neida - her var det hyllest pomp og prakt, og utdeling av ordner).

Men Chavez backet aldri tilbake for å møte motstanderne i åpne demokratiske valg. Han vedtok grunnloven som åpnet for tilbakekallingsvalg, og vant klart da opposisjonen brukte den for å forsøke å bli kvitt den.

Når etterfølgeren Maduro senere møtte den samme utfordringen, trenerte han prosessen og vred seg unna.

Når Chavez tapte en folkeavstemning om grunnlovsendring, aksepterte han tapet og kom tilbake med et justert forslag i stedet.

Når etterfølgeren Maduro tapte parlamentsvalget, satte han hele parlamentet til side og opprettet en ny "grunnlovsgivende forsamling" i stedet, sammensatt på en måte som gjorde at han sikret seg flertall.

Men utenrikspolitikken er som kjent er farlig område. Her er det mange som blir sveiseblinde og enøyde, og det gjelder selvsagt både motstandere og de mest unnskyldende tilhengerne av Chavez. I utenrikspolitikken er det få som har mange direkte erfaringer (per def.). Den har da også vært utgangspunktet både for at deler av befolkningen i vestlige land har latt seg narre av skrekkhistorier og "patriotisk" propaganda til å støtte opp om krigseventyr på den andre siden av kloden, men også for at enkelte grupper har valgt å støtte opp om og forsvare brutale og diktatoriske regimer annetsteds om det nå er Mao og Pol Pot, eller Pinochet og apartheidregimet i Sør-Afrika.

Uansett - om man mener Chavez gjorde mye bra, bør man ikke automatisk akseptere eller støtte Maduro for det. Han har åpenbart et ansvar for dagens situasjon, og har ikke evnet å gjøre de grepene Venezuela trenger.

Det betyr selvsagt heller ikke at opposisjonen er uten ansvar. Venezuelas virkelige tragedie har vært at Chavez aldri fikk en opposisjon som forholdt seg til de grunnleggende demokratiske spillereglene. Alle husker kuppforsøket mot Chavez, og de gjentatte forsøkene på å presse ham gjennom å sabotere økonomien og utnytte sin makt over ulike institusjoner for å stoppe Chavez på tross av hans tydelige demokratiske mandat. En klassisk Gramsciansk "stillingskrig", om enn altså supplert med forsøk på å ta makta med vold.

Opposisjonen var heller ikke dårligere enn Chavez på petropopulisme. Der han brukte oljepengene på oppbygging av velferdsprogrammer som avskaffet analfabetismen og reduserte fattigdommen dramatisk over en tiårsperiode, gikk opposisjonen lenger og lovte å dele ut kredittkort med oljepenger direkte til innbyggerne.

Det er fullt mulig å anklage Chavez for å ha hatt autoritære trekk og ha brukt harde metoder mot opposisjonen, men vi må altså ikke glemme at dette var i etterkant av at disse politikerne hadde gjennomført et statskupp, som heldigvis ble slått tilbake. Vi kan jo bare se til Tyrkia for å se hvordan en autoritær leder virkelig kan utnytte et statskupp for å konsolidere makta, med massearrestasjoner av offentlig ansatte, journalister og akademikere. Noe lignende så vi aldri i Venezuela etter kuppet i 2002. Slike ting virker fjernt for oss i Norge, men den siste personen som gjennomførte statskupp i Norge ble skutt på Akershus festning i 1945.

Om enkelte på venstresida har hatt et naivt forhold til Chavez, har norsk og vestlig høyreside nok hatt en overdreven skepsis til ham, men det er ikke den store tragedien. Den store tragedien er hvor blåøyd vestlig høyreside har sett på opposisjonen i Venezuela, og hyllet antidemokratiske kuppmakere som "forkjempere for menneskerettigheter" etc.

Ingenting av dette unnskylder Maduro snart 20 år etter. Det gjør heller ikke USAs økonomiske sanksjoner og trusler. I møte med oljeprisfall burde Maduro lagt en annen økonomisk kurs. For meg virker politikken som en blanding av "skure og gå" og ymse ad hoc-tiltak. Det løser man ingen krise med. Det blir bare verre, og det har det blitt. I møte med folkelig motstand og tapte valg burde Maduro faktisk akseptert at folket i Venezuela ville ha en annen kurs. Det gjorde han ikke, og det er åpenbart hans groveste feil. Han kan nå ha posisjonert seg slik at han har ødelagt mye av optimismen og de nevnte positive elementene fra de første 10 årene av Chavez styre, hvor den fattige og glemte delen av befolkningen ble tatt på alvor på en måte de aldri tidligere hadde opplevd. Det er selvsagt også en grunn til at mange som var støttespillere av de reformene Chavez gjennomførte i starten av sin presidentperiode for lengst har tatt avstand fra Maduros kurs.

Det burde dermed ikke være noen grunn for noen på venstresida til å støtte det Maduro driver med.

Motstand mot amerikansk militær intervensjon har aldri handlet om at man støtter de som styrer landene USA invaderer. Ingen på venstresida hadde noen illusjoner om at Taliban, Saddam Hussein eller Gadaffi var noe annet enn brutale undertrykkere. Det betyr ikke at situasjonen etter en militæroperasjon for å fjerne dem fra makta blir noe annet enn noe enda verre. Tommelfingerregelen er at om du sender masse soldater, våpen og bomber til et område, blir resultatet masse drepte mennesker, og økt konflikt og uro i lang tid framover. Og en av de tingene som er verre enn å leve i en autoritær stat, det er å leve i en krigssone.

Tilsvarende er det for situasjonen i Venezuela. Økonomiske sanksjoner mot et land i økonomisk krise gjør selvsagt ingenting annet enn å forverre lidelsene for befolkningen. En eventuell militær konflikt ville gjøre ting jævlig på et helt nytt nivå.

Ikke støtt Maduro, men støtt heller ikke de som roper på intervensjonspolitikk.

Finnes det så fornuftige stemmer å lytte til, som gir kunnskap og snakker med innestemme om situasjonen i Venezuela, uten å gjøre det til et redskap for egne politiske kamper? Ja, heldigvis. Tidsskriftet Jacobin gir dybdeanalyser som hopper over de forenklede slagordene. Lytt gjerne til den siste podcasten deres, hvor du får en lengre samtale om situasjonen i Venezuela:

On @thedigradio, @AleVelascoNYU, @GabrielHetland and @naomischiller explain roots of Venezuela's political, economic, social crisis, current right-wing accelerationist efforts to exacerbate suffering, and why further US intervention would be catastrophic. https://t.co/zcBSuuPG0g

— Daniel Denvir (@DanielDenvir) February 2, 2019