Rød hesteskojul 2018

Ingen jul uten bjelleklang. Ingen bjelleklang uten sledetur. Ingen sledetur uten hest. Ingen hest uten hestesko.

Derfor takket jeg selvsagt ja når jeg ble invitert til å diskutere hesteskoteorien i Dagsnytt atten. Debatten tok utgangspunkt i Didrik Søderlinds kronikk om fenomenet i VG. Jeg var selvsagt ikke helt enig.

Debatten ble tatt opp før jul, og sendt nå i romjula 3. juledag. Se den her (fra 13:10): https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/201812/NNFA56122718/avspiller

Man møter jo ikke uforberedt til debatt, så i forkant knotet jeg i hui og hast ned noen relevante poenger. Det aller meste av dette fikk jeg jo ikke anledning til å si under debatten, så jeg limer det inn under her som et bonusspor. Vær obs på at jeg bare har gjort en kjapp spellcheck her og ikke har redigert om til noe helhetlig tekst, så det kan bli litt springende. Ta det for det det er.

Hesteskoteorien ødelegger for politisk forståelse mer enn den forklarer.

Den brukes gjerne av aktører som ønsker å klistre ytre venstre opp mot ytre høyre (se f.eks. Til Sverige nå hvor borgerlige partier snakker om Vänsterpartiet som tilsvarende Sverigedemokraterna som "fløypartier" - her sammenligner de altså SVs søsterparti med et parti som gikk med hakekors på sommerleirene sine på 90-tallet og som også hadde åpenbare nazistiske koblinger da dagens leder meldte seg inn og som har hatt skandaler som har avslørt åpenbar og grov rasisme og høyreekstreme sympatier helt fram til i dag. Det er grovt uredelig.)

TIlsvarende kan vi se internasjonalt. Det er ikke slik at de politiske aktørene som har skapt nytt engasjement på venstresida de siste årene er noe som ligner på det som har skjedd på ytre høyre. Bernie Sanders, Jeremy Corbyn, Podemos eller Syriza er ikke noe som ligner på Donald Trump, UKIP, Gyllent daggry eller de andre høyrepopulistiske og høyreekstreme kreftene som har vokst fram de siste årene.

Realiteten er at du har hatt en radikalisering av høyresida de siste årene, som du ikke ser paralleller til på venstresida.

Det er gjerne krefter til høyre for sentrum, som forsøker å framstille seg selv mer i sentrum enn det de i realiteten er som trekker fram slik hesteskoretorikk. Som når Civita som befinner seg på en ytterfløy i økonomisk politikk iscenesetter seg selv som en slags sentrumsfornuft gjennom bruk av hesteskoteorien.

Dette ødelegger også for kampen mot høyreekstremisme. For i realiteten er det de kreftene som befinner seg på den "vanlige" høyresida, som har overlegent flest koblinger til ytre høyre. Man kan jo bare se på velgerforflytningene mellom første og andre runde i det franske presidentvalget. De overlegent fleste ekstrastemmene Le Pen fikk i andre runde kom fra de konservative - republikanerne. Likevel fokuserer mange på koblinger mellom Le Pen og Melenchon i stedet. Da går høyresida fri. Samme her til lands- hvor Høyre og etterhvert også venstre har gått i regjering med den norske høyrepopulismen som har stor innflytelse i Frp. Det var til slutt Rødt som måtte sette ned foten og fremme mistillitsforslag mot Sylvi Listhaug. På høyresida har uttalelser fra Frp´ere som tidligere ville innebåret kraftige motsvar fra folk i Høyre, nå enten forbigått i stillhet, eller i høyden med et mumlende "jeg ville ikke brukt de ordene".

Og det er svært farlig. Både historisk og i nyere tid er det i allianser med mer tradisjonelle konservative miljø at ytre høyre kommer med makta. Og det vi har sett de siste årene er ikke at ytre høyre modererer seg når de får makt. Det er alliansepartnerne deres som radikaliseres. Konservative parti i Norge, i Danmark, i Østerrike, og det er kraftige bevegelser selv innad i Merkels CDU i Tyskland i møter med en voksende ytre høyre.

Og det hjelper lite at jeg som er i Rødt går ut og advarer mot ytre høyre. Det er få som er i faresonen for å havne der som lytter på meg. Det er først og fremst den "anstendige" som man har brukt å si - høyresida som bør gjøre den jobben og sette opp noen skott mot ytre høyre. Men der er de bare blitt dårligere og dårligere, dessverre.

Så er det slik at du finner eksempler på folk med bakgrunn på venstresida som i dag har standpunkter som på enkelte punkter kan ligne på ytterste høyre. Der er det fire ting jeg vil si.

1. For det første vet jo Søderlind som gammel skeptiker at man ikke kan bygge en teori på anekdoter, på enkelteksempler.

2. For det andre. Om man begynner å lete rundt omkring vil man nok kunne finne folk eller understrømmer i mange parti som kommer med merkelige utspill eller som peker i retning ytre høyre. Hallgrim Berg fra Høyre har jo i flere bokutgivelser kommet med beskrivelser om innvandring og muslimer som ligger til høyre i hvert fall for hva Sylvi Listhaug sier høyt. Du har sett i Sp at du har en nasjonalistisk understrøm gjennom flere utspill fra Ola Borten Moe, og Linda Hofstad Helleland har jo også skapt noen debatter med utspill om norsk kultur. Så nasjonalistiske strømninger av ulik styrke og enkeltpersoner med holdninger som kan knyttes mot ytre høyre kan du finne i alle parti langs høyre/venstreaksen som jo primært handler om økonomisk politikk.

3. For det tredje, så handler det i flere av de sakene Søderlind drar fram om folk som har blitt ekskludert, eller som har valgt å melde seg ut av Rødt for å slippe å bli ekskludert for etter hvert mange år siden, og som i dag primært er nasjonalkonservative og uttrykker sympati for KrF og Sp heller enn venstresida. Så venstresida vil jeg si har i mye større grad nettopp tatt et oppgjør med, og vist en avstand til slike miljø, i mye større grad enn den "anstendige" høyresida.

4. For det fjerde vil det være sånn innimellom at man rent tilfeldig havner på samme standpunkt av helt ulike grunner. Når en samlet venstreside, store deler av LO er imot EØS-avtalen handler det om at den oppleves som en tvangsinnføring av svært høyreorientert økonomisk politikk og sosial dumping, som gjør tradisjonell norsk arbeidslivspolitikk ulovlig. Ytre høyre er imot fordi det innebærer internasjonalt samarbeid. Det er det få på venstresida som er imot, men vi vil ha et mer sosialt og mer demokratisk samarbeid, og det skal et mirakel til for å få innad i EU-systemet. Så her snakker vi rene tilfeldigheter, som man innimellom vil få. Frp sin EU-motstand er jo f.eks. ganske fersk. Venstresida kan jo ikke slutte å være mot EU bare fordi Frp plutselig blir mot også. Det blir for dumt. Men man må tydeliggjøre hvorfor man er mot EU, og at det ikke handler om nasjonalisme.

Så er det riktig at det finnes miljø innad i Rødt som er helt ukritiske i sin holdning til f.eks. Putin. Men her igjen tror jeg det er to helt ulike fenomen ute og går. Putin er en konservativ autoritær nasjonalist. Europas autoritære konservative nasjonalister støtter han jo på grunn av det. De fleste som lefler med Putin fra en venstreposisjon (og det finner du vel så mye utenfor som innenfor de etablerte partiene tror jeg) kommer nok fra en misforstått antiamerikanisme, hvor de havner i en slags "fiendes fiende er min venn"-tenking.

Det er god grunn til å være kritisk til USA. Svært mye av kaoset vi ser i Midtøsten kommer av amerikansk intervensjon. Uten Irakkrig, ville vi neppe hatt noe IS for å si det sånn. Men det betyr jo ikke at man automatisk skal støtte opp om alle som er motstandere av USA i internasjonal politikk. Vi må være klare på at vi ikke trenger å støtte noen parter. George Bush sa jo - "enten er du med oss, eller så er du med terroristene". Det sa en samlet venstreside og 80% av verdens befolkning nei til. Det må vi klare i dag også. Verden er ikke enten/eller. Russland er også en imperialistisk stat som vil utøve makt over mindre stater, noe vi ser tydelig i omlandet.

Samtidig så er mitt inntrykk faktisk slik at de som har beveget seg lengst over i en slik konspirativ og svart/hvitt-retning i økende grad har endt med å trekke seg ut og revurdere ideen om å aktivisere seg i f.eks. Rødt da deres politiske ideer stemmer dårlig med hva et stort flertall i partiet står for. Jeg tror at f.eks. Steigan og hans tilhengere har beveget seg for langt bort fra hva partiet står for, men klamrer seg til ideen om at de kan reformere partiet til å kjempe for sakene de ser på som avgjørende. Og så begynner det sakte å gå opp for dem at dette aldri kommer til å skje. Vi ser jo at de primært bygger opp et miljø helt på utsiden av andre parti og organisasjoner.

Men det er jo ikke slik at lefling med autoritære regimer er noe som tilhører ytterfløyene. Den virkelige farlige leflingen foregår jo i den politiske mainstreamen, der makta ligger. I Midtøsten ikke minst med Saudi-Arabia der omtrent samtlige vestlige regimer tiår etter tiår lar de slippe unna med hva som helst. Vi har jo sett Solbergregjeringa gå i knefall for Kina, hvor de mer eller mindre lover å ikke si imot det kinesiske kommunistpartiet, og nekter å møte Dalai Lama. De store menneskelige tragediene de siste årene kommer fra det politiske sentrum som er villig til å gå over lik når det gjelder å støtte tvilsomme regimer, og starte kriger i Afghanistan, Irak, Libya osv. for å oppnå geopolitisk mål. Det er livsfarlig og har skapt store menneskelige lidelser.

Så en ting Søderlind tok opp i debatten som jeg ikke rakk å svare ut: Antisemittismeanklagene i Labour-partiet. Det er korrekt som Søderlind påpeker at det har kommet opp tvilsomme holdninger ulike steder i partiet. Det har jeg skrevet om her tidligere: http://venstresida.net/?q=node/3915

Det Søderlind ikke nevner er derimot to viktige punkt. 1. Corbyn har mange fiender både utenfor og innenfor partiet som forsøker alt de kan å blåse opp slike saker for å svekke ham. Det betyr selvsagt ikke at problemene ikke er reelle, men at det er svært mulig at problemene slett ikke har vokst under Corbyn, men heller at mange flere har lett mye grundigere og mye lenger tilbake i tid for å finne noe. 2. Corbyn og ikke minst Momentum, har også vært tydelige i sin avstandstagen og erklært at dette ikke er akseptabelt (som referert i lenka over). Dermed blir også denne saken vel så mye et eksempel på at antisemittisme nettopp *ikke* blir akseptert på den nye aktivistiske venstresida i Labour.

Når man sammenholder dette med den essensialiserende og fremmedfiendtlige retorikken som har preget store deler av britisk høyreside, også i forbindelse med Brexit-valgkampen, blir effekten det samme - høyresiden renvaskes gjennom et overfokus på enkelteksempler fra venstresiden. Og det er vel hele funksjonen til "hesteskoteorien".

Kort oppdatering:
Etter sendingen kom det litt forutsigbar sutring fra enkelte som ble nevnt i innslaget, påstander om at jeg og Søderlind inngår i et "vennskapelig nettverk" etc, og det har kommet påstander om at diskusjonen var et "ekkokammer". Som en NTNU-amanuensis var så vennlig å minne meg på satt vi begge i en paneldebatt for seks år siden, jeg har snakket med ham på telefon en gang i forbindelse med en artikkel jeg sendte inn til et tidsskrift han var redaktør for for noen år siden, og vi har diskutert sporadisk på sosiale medier (noe jeg har gjort med svært mange). Jeg synes Søderlind er en sympatisk fyr som det er mulig å ha en saklig uenighet med, noe vi har på mange områder. Å kalle dette noe i nærheten av et nært vennskap blir likevel å strekke grensene for det norske språket over i det absurde.

Basert på disse diskusjonene tror jeg nok vi er ganske enige i vår skepsis til alternativmedisin, healing, UFO-bortførsler, farlig stråling fra strømmålere, spøkelser, troll og ymse andre alternative virkelighetsoppfatninger, men vi er ganske uenige politisk, inkludert om den såkalte "hesteskoteorien".

Det er interessant å lese Steigans kritiskk av debatten (jeg lenker ikke). Om hesteskoteorien skriver han "At denne «teorien» ikke er noen teori i noen meningsfull betydning av ordet, men heller et frekt propagandaknep, lar jeg ligge her."

Her repeterer han min kritikk av teorien overfor i en noe kort og karikert variant, men er ellers ikke interessert i tematikken. Den får ligge.

Det Steigan kritiserer blir dermed ikke debatten eller dens tema, men at NRK ikke valgte å lage en helt annen debatt i stedet. Steigan vil nemlig ikke ha en debatt om hvorvidt hesteskoteorien har noe for seg. Han vil ha en debatt hvor han eller likesinnede får komme på Dagsnytt atten og diskutere hvorvidt noen av disse aparte ideene man finner på ytre høyre (og i enkelte marginale miljø ellers i det politiske landskapet, inkludert på venstresiden) har noe for seg.

Det Steigan ikke skjønner er at det faktisk er en helt annen debatt (som for meg er omtrent like uinteressant som å diskutere om jorda er rund eller flat). Les gjerne mer om dette her: http://venstresida.net/?q=node/3937

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering