Årets julehefter 2018 - del 2


Anmeldelsen av årets julehefter fortsetter her. Les de forrige anmeldelsene (og innføringen i det sinnrike karaktersystemet) her: http://venstresida.net/?q=node/3938

Jeg er også intervjuet om juleheftene i NRK-programmet Studio 2. Hør intervjuet her: https://radio.nrk.no/serie/studio-2-p2#t=1h20m57.56s

Podcast: https://podtail.com/no/podcast/nrk-p2-bok-i-p2/arets-beste-julehefter-ju...

Eller i en backupversjon under:

Så går vi rett på juleheftene:

Ingeniør Knut Berg
Da jeg først begynte å kjøpe Ingeniør Knut Berg, hadde Fonna Forlag av en eller annen mystisk grunn starta opp midt i serien. Da skjønte jeg lite og ingenting. Etter at de starta fra starten igjen har det derimot vært mulig å følge med. For den som evt. hopper inn nå er det en relativt utfyllende oppsummering på side 2, som blir mer detaljert jo nærmere årets plott man kommer, men om det er tilstrekkelig tør jeg ikke si.

For meg som nå har lest de forrige heftene fungerer det i hvert fall! Knut Berg er en norsk eventyr/sci-fi-serie fra 40-tallet og ligner slik på de internasjonale inspirasjonskildene. Litt grovere tegnet enn Burne Hogarths Tarzan eller Alex Raymonds Lyn Gordon, men man kan ikke måle den opp mot det beste verden har sett i sjangeren heller. På tross av den tradisjonelle "svart/rødt/hvitt"- fargeleggingen som sikkert også virker fremmed for oss i dag synes jeg den står seg bra.

Selv om jeg heller ikke er fan av "tekst under bildene"-formatet utnytter Knut Berg det bra til å drive handlingen framover slik at man får betydelig mer action og spenning inn i ett julehefte enn man gjør i sannsynligvis noe annet hefte. Her går det fra skuddveksling til giftangrep, til fengselsrømning til kidnapping, skipsforlis, haiangrep, piratangrep og skjulte skatter. Det er bare å holde pusten.

Om det er noe å trekke på minussida er det vel at også denne seriens framstilling av "innfødte" ikke står seg helt mot dagens kunnskap og holdninger. Men det er selvsagt et greit tidsbilde inn mot fortidens holdninger selv i noe som var et tydelig antifascistisk prosjekt (stoppet under krigen av den grunn), og et prosjekt som med det kvinnestyrte landet Kalimanko og den langt fra passive prinsesse Aima, muligens også pirket i enkelte tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Alt i alt, holder Berg & Co godt koken også i år.
Karakter: 2,0

Skippern
Jeg savner egentlig Skippern litt. Det var en av seriene som jeg husker godt fra barndommen men som med unntak av juleheftene forsvant sammen med en hel rekke andre ved overgangen til 90-tallet. På sitt beste er serien et oppkomme av absurditeter. På sitt verste en reproduksjon av de samme enkle gagsene side for side.

Dessverre er dette heftet mest det siste. Jeg ble også litt skuffet når jeg så det bare var nettopp ensidere. Når jeg bladde så det ut som det kanskje var en litt mer sammenhengende fortelling i siste del av heftet. Det er gjerne her de herlige absurditetene i Skippern kommer fram. I tillegg, når jeg leste juleheftet, så kunne jeg klart kjenne igjen mange, kanskje de fleste av ensidersvitsene. Dette har jeg lest før. Det kan godt være at det er en del år siden de har vært trykt. Men jeg har en sterk mistanke av at mange av kjøperne er som meg - de kjøper de samme heftene år etter år, gjerne de de leste som barn. Da kunne vel forlaget koste på seg å lete opp litt nytt stoff? Kanskje til og med gi oss et og annet mer enn Sagendorf? E.C. Segar? Eller (o lykke) Bobby London?

Som det er blir det litt tynt og kjedelig dette, og det er trist, for det finnes jo så mye sprudlende Skippern-materiale der ute!
Karakter: 3,5

Smørbukk
Smørbukk lages også etter modellen "en gammel og en ny historie". Det som er interessant her er at tempoet og stilen i de to historiene strengt tatt ikke er så forskjellige. Den ene er satt i vår tid og handler om det tidsriktige temaet "søppelopprydding", den eldre handler om et orienteringsløp med komplikasjoner. Ja jeg vil nesten si at Solveig Murens Sandens historie fra 60-tallet er mer dramatisk enn Haakon Aasnes nytegnede, med elgfangst og fallskjermhopp.

Men begge to har de den lune og forsiktige Smørbukkstemningen hvor små forviklingskomiske grep aldri blir overdramatiske og skumle og kanskje bli innbegrepet av det norske "koselig". Synes du det blir for mye koselig i jula, er neppe dette noe for deg, men denne anmelderen synes i hvert fall ikke det er for mye koselig i lesende stund i slutten av november, så Smørbukk står med glans. Du får også en faktabit om Solveig Muren Sanden i anledning 100-årsjubileet. Et lite trekk for at du får akkurat samme i Tuss og Troll. Hva med to ulike, som tar for seg litt ulike aspekter ved forfatterskapet tilpasset de to heftene?

Generelt lesertips: Om du har lest Smørbukk før, får du det du venter deg.
Karakter: 2,7

Tuss og Troll
Også her en blanding av nytegnet og gammelt. Litt trekk for at ikke originalåret på opptrykket er oppgitt. Her er det en blanding av ulike tegnere. Katta på Dovre er greit gjennomført, men har noen manushull som at trollene oppdager at det ikke er ei katte, men deretter tydeligvis tror det er ei katte likevel. Og litt sært at gutten aldri presenteres med navn. Her burde redaktøren strammet opp manus bittelitt så hadde det blitt enda bedre.

Askeladdenhistoriene er greie framstillinger av klassiske eventyr, men når du skal lese de høyt for dattera di, er det ikke særlig koselig å lese om hvordan prinsesser blir gitt bort som belønning. Det er ikke akkurat et slikt lemfeldig syn på menneskehandel som du har lyst til å innpode i lettpåvirkelige barn. Hva med å gi oss noen historier med litt mer handlekraftige kvinneskikkelser også, slik at barn av begge kjønn kan finne noen positive forbilder her?
Her er det forbedringspotensiale.
Karakter: 3,4

Lunch
Børge Lund holder stilen. Det må være lov å påstå at Lunsj er den mest stilsikre og poengterte norsk humorserien som lages i dag. Også her kommer serier med tema og kvalitet som er det fansen forventer seg. Det er ingen nivåsenking i juleheftet.

Om jeg skal trekke noe (og det skal jeg selvsagt) er det to ting: Deler av heftet er opptrykk. Og det er nå så sin sak, men når det i tillegg er trykket slik at vi tidvis får en serieside hvor en stripe er blåst opp slik at det dekker hele siden (dvs. fire serieruter på en side), så må jeg enda sterkere enn i tilfellet Kollektivet som tross alt er nytegnet for å passe en hel side, påpeke at dette - det er bortkastet skog!

Du bør klare å få inn kanskje fire-fem striper på en side, uten at det går særlig utover kvaliteten (se på størrelsen de trykkes i avisa som de er laget for f.eks.).

Men nok sutring. Innholdet er bra, om det er litt for lite av det.

Karakter: 2,2

Sølvpilen
Sølvpilen gir oss som alltid mest tegneserier for pengene i jula. Tre hele historier og hele 56 sider med indianeraction. Så får det bare være at kvaliteten både på historier og tegninger er mer middelmådige. Sølvpilen er Sølvpilen og folk vet hva de får. Det er helt streit spenning, med siste historie som et mer humorpreget innslag. Det bør vel heller ikke overraske noen at de også i år får et kort essay hvor middelaldrende menn mimrer om Månestråle.

Alle de tre historiene i heftet er utgitt på norsk tidligere. Et pluss for at originalpublisering er oppgitt. Et minus derimot for at heftet tydeligvis bare er laget ved å scanne et gammelt blad og redigere om rutene til liggende format. Er det virkelig så vanskelig å skaffe noen originaler slik at trykken kan bli av bedre kvalitet? Og om man først skal lete opp striper fra utlandet - hvorfor ikke forsøke å hoste opp noe som ikke er utgitt i Norge før?

Nei, nå ber jeg nok om for mye igjen. Men det har jeg jo full frihet til, så det gjør jeg. Middels innhold, pluss for mengde men minus for trykk gjør at vi havner nettopp middels.

Karakter: 2,9

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering