Julehefter er tradisjon. Det er også mine anmeldelser av dem her i ferd med å bli. Men siden mange julehefter er tradisjonene tro - nokså like fra det ene året til det andre, kan mine anmeldelser av de samme heftene fort bli det også. Men - sånn er livet. Og tradisjonene. Jeg kommer ikke til å la være å si ting jeg har sagt før hvis jeg mener det i år også, like lite som Kapteinen lar være å gi Knoll og Tott juling selv om han gjorde det i fjor - eller bare på sida før.

Vil du sammenligne med fjorårets anmeldelser, finner du de her: http://venstresida.net/?q=node/3896

Som vanlig anmelder jeg bare heftene jeg har lyst til å anmelde. Livet er for kort osv…

Og - jeg har gått lei av terningkastene. De er for grove og gir ikke nok nyanser. Jeg går nå for klassiske universitetskarakterer fra før "kvalitetsreformen" rundt årtusenskiftet, hvor 1,0 er beste skår, 6,0 er bunn og 4,0 er laveste ståkarakter. (Normalt gis jo kun "stryk" under 4,0, men jeg gjør et unntak her.)

(For evt. forlag som ønsket å bruke terningkastene til promotering der det er god skår, eller andre som sliter med dette karakteropplegget, kan jeg gi følgende konverteringsskala til terningkast. Like gjennomtenkt som den som møtte oss studenter som fikk tallkarakterene våre konvertert til A, B, C osv...:

1,0-1,7: 6
1,8-2,4: 5
2,5-3,2: 4
3,1-4,0: 3
4,1-5,0: 2
5,1-6,0: 1)

Vi går nå rett på, in no particular order!

Donalds glade jul
Ja, det er Trump vi snakker om. Politisk satire er vanskelig, men fullt mulig også i tegneserieformatet. Selv om vi kanskje kjenner det mest fra avistegninger, har bl.a. Knut Nærum med sin Bloid-serie fra 90-tallet vist at det funker bra i et lengre format og i Norge.

Men politisk satire stiller litt krav til deg. Her blir det litt for mye 14 vitser med "make xx great again", "covfefe" og "grab 'em by the etellerannet". Jeg synes store deler av heftet faller i den samme fellen som mye av harselasen med George W. Bush gjorde. Han framstilles bare som en litt latterlig person, og dermed ufarliggjøres han også, noe som dekker over det faktum at han representerer politisk krefter som er livsfarlige. (Også i likhet med Bush, hvis kriger har skapt død og lidelse for millioner og har bidratt kraftig til kaoset vi ser bl.a. i Midtøsten i dag.)

Men det finnes lyspunkter. Jeg vil f.eks. trekke fram Øyvind Langdalens enrutere. Mange av disse har litt flere lag og det alvor som ligger under latteren som temaet fortjener, og gjør det mindre repetitivt og kjedelig.

Så ikke forvent 36 sider med sylskarp politisk satire, men om du gidder å bla deg gjennom noen litt sløvere sider, dukker det opp litt hvassere saker her og der.
Før kvalitetsreformen-universitetskarakter: 3,2

Vangsgutane
Dette er et av heftene som er halvparten nytt og halvparten opptrykk fra forrige årtusen.

Ja - det nytter å mase. Etter å ha klaget på manglende utnyttelse av historien til å fortsette de første årene med nytegnede seriers referanser til krigen, dukker det opp noen slemme nazister igjen. Krigen er over, men den har satt spor. En spennende historie. Plutselig er de også i Trondheim igjen, men det er jo bare et par år siden de var der i den opptrykte halvdelen, og også der ble det Nidarosdomentur og munken-skremming. Akkurat det var kanskje litt fantasiløst. Vi møter også den kjente arkeolog Indianer-Jonas (sic), men personlig synes jeg de forrige års Knut Gribb var tøffere. Nå vil jeg bare ha tilbake snakkeboblene. Det er greit med tekst under bildene på serier fra 40-tallet, men på nytegnede? Komigjenna…

Den gamle serien er også ok og vanlig naiv. La oss kalle det sakte-tegneserie, selv om det selvsagt skjer ting også her. Hvert år jeg skryter av Vangsgutana bruker jeg forøvrig å få påpakning fra noen om det tvilsomme politiske innholdet i serien, både med høyreist sunn norsk hvit ungdom, og den litt ekle framstillingen og latterliggjøringen av den fattige arbeiderklassegutten Larris. Dette er interessant nok delvis tatt opp i en liten artikkel i årets hefte, hvor bildet av Larris nyanseres noe.
Karakter: 2,4

Kapteinens jul
Jippi! Forlaget har funnet Dirks-originaler, så i år er det bare en av sidene som er nytegnet. Ikke at Henrik Rehr (som har tegnet opp de siste årene) tegner stygt, men jeg synes serien passer bedre med den mer rufsete stilen til Dirks. Mindre Herge og mer Crumb! Her får vi også tendenser til litt lengre fortellinger, som når megleren forsøker å lære seg barneoppdragelse. Men her ser det ut til at sidene kommer i feil rekkefølge. (Følg med på skjegglengden til Megleren.) Det var en tåpelig feil. Gi oss originalrekkefølgen!

Men jevnt over en positiv overraskelse, ikke så rasistisk i år heller (utover tegningene selvsagt).
Karakter: 3,0

Flåklypa
For de av oss med bakgrunn i innlandsbygder er ikke fiskevær og sjøsprøyt det vi forbinder med gammel norsk kultur. Det er heller en blanding av Prøysen, Aukrust, Bustenskjold og Falkberget.

Og Flåklypa har blitt en julefavoritt så forventningene er høye. Heldigvis skuffer heller ikke heftet i år. En herlig burlesk blanding av grådige svovelpredikanter, ditto utbyggere, brennbare bygdekonflikter med samer, bønder, rovdyr og vindmøller og også en liten religiøs oppdatering samt en interessant historieleksjon. Alt i en pent oppdatert versjon av Aukrusts ånd. Om jeg savner noe måtte det være at en eller annen gud hadde tatt et lite oppgjør med han sleipe predikanten Hønvold, men men. Man kan ikke få alt.
Karakter: 1,6

Walt Disneys jul
Det bruker å være en morsom mulighet til å bli kjent med deler av Disney-universet vi sjelden ser i Donaldbladet dette. Så også i år. Hovedhistorien gir oss en litt uvant versjon av Hekla heks, men den funker greit.

Så har vi en Langøreversjon hvor vi møter den sjelden sette "Onkel Remus" fra Langørefilmen. Langørefilmen er forøvrig ekskludert fra gjenutgivelser av de helaftens Disneytegnefilmene på grunn av nettopp den daterte og rasistiske stereotypen denne karakteren representerer. I den korte opptredenen her hvor man leser selv og språk og bevegelser ikke bygger oppunder det stereotype framstår det likevel som et mindre problem.

Ole Brumm-historien kan vel være en grei høytlesning for de minste, men framstår litt malplassert siden den vel må ha yngre målgruppe enn resten av heftet. Ellers er det et par ensidere som får oss til å ønske oss mer klassisk Donald og Mikke, men det må vi finne i andre hefter. Alt i alt bestått.
Karakter: 3,0

Jens von Bustenskjold
De som har lest tidligere anmeldelser vet at jeg har sansen for de gamle gubbene fra Oladalen. Jeg vil også bli sånn når jeg blir stor, men er nok født i feil århundre. Som så ofte er det romantiske kvaler karakterene sliter med også i år. Gjerne gjennom gamle gubber, men her også en kvinne, som sliter med uoppfylte lengsler etter kjødelig omgang med det motsatte kjønn. Med de tidvise ufine tanker og innimellom handlinger som kan følge med. For alle de som sikkert har stilt seg spørsmålet "Kan man lese Bustenskjold etter #meetoo?", mener jeg svaret er ja. Her stilles menneskene til blotte med alle sine feil og mangler. Det er egentlig et dypt humanistisk prosjekt, dette. Som tidligere får vi to historier, og en novelle. Og nå også en liten artikkel på side to. Og forsida som jeg innimellom har klaget over før, er av upåklagelig kvalitet.

Bustenskjold blir bare bedre og bedre. Om jeg savner noe må det være enda mer Plassbakk-kallen. Den fandenivoldske gamle hedningen er det som løfter serien det ekstra hakket!

Karakter: 1,7

Norsktegnet Donald
Jeg våger meg på påstanden: Arild Midthun er Norges teknisk beste serietegner. Han er ikke like uovertruffen på manussida, men også her har han levert et produkt som står seg godt. Tidligere har jo bl.a. Knut Nærum og Tormod Løkling vært inne på manus, men nå leverer han hovedhistorien selv. Det blir et fint Svalbardeventyr. Det er kanskje ikke de episke Barks- tendensene eller de elleville Don Rosa-spilloppene, men likevel Donald godt over snitt.

Ekstrahistorien med Petter Smart og Bestemor Duck, minner meg om et par jeg har lest før, men er bortsett fra det også godt utført.
Karakter: 2,3

Donald Duck
Jeg liker å få Donaldserier fra den klassiske perioden (som vel alltid er ens egen barndom) som tidligere er upublisert på norsk. Det er et bra prosjekt i stedet for opptrykk nr. 20 av de samme historiene som vi ellers litt for ofte mates med.

Ekstra gøy synes jeg det er at vi får en lengre Mikke-historie av Bill Wright. Det er ikke Gottfredsson, men vi får ta det vi får etter at Mikke-heftet ble nedlagt. Det er fortsatt hyggelige gjensyn med barndommens seriestil for de av oss som ikke er barn lengre, men heller ikke her kanskje den ypperste seriekunsten (men den er kanskje nettopp trykt opp 20 ganger før).
Karakter: 2,8

Kollektivet
Jeg skal innrømme det. Jeg er blitt litt lei av alle humorseriene. Jeg er nok blitt mer av en alvorets mann på mine eldre dager. Men jeg synes Torbjørn Lien fortjener en visitt siden han byr oss 36 nytegnede sider hvert år i stedet for opptrykk på opptrykk som preger alt for mange av de andre norske humorseriene.

Når det er sagt gjør det store formatet til et julehefte at han gjerne kunne gitt oss fire linjer med serier per side i stedet for tre. Da hadde jeg glatt akseptert 1/4 opptrykk i tillegg. Det kunne jo gjøres nesten uten ekstra kostnader! Hett tips til neste år Torbjørn. (Selv om jeg tror jeg har sagt det før).

Innholdsmessig er det kjent for lesere av kollektivet. Passe mengder fyll og rølp. Passer neppe i julestrømpa til sjuåringen, men kanskje til far?
Karakter: 2,7

Asterix
En av LP-platene med sketsjer som ble utgitt i sin tid av den legendariske humorgruppe Monty Python het "Hastily Cobbled Together for a Fast Buck". Det er dessverre inntrykket som har festet seg hos meg rundt disse "tema"-albumene med utdrag fra diverse Asterix-album som har kommet til jul de fleste av de siste årene også.

Asterix har så lenge jeg kan huske vært av mine favorittserier. Den fungerer for både barn og voksne, og selv om kvaliteten falt etter Goscinnys død (og stadig lengre mot bunnen mot slutten av Uderzos karriere), og selv om jeg heller ikke synes de nye tegner/forfatterene når helt opp til glansdagene er albumserien fortsatt et oppkomme av ville ideer.

Det betyr selvsagt at det er morsomme sekvenser også her, men alt for ofte gir de deg lyst til å lese resten av albumet de er hentet fra heller enn å lese mer om aspekter ved Asterix' reiser. Ja, i årets album dukker endog et par av de samme sekvensene opp flere ganger… Dette blir for tynt.

Er du komplettist som meg, så kjøp det, men de fleste vil ha bedre utbytte av å lete opp et av de klassiske albumene og lese det på nytt.

Jeg gjentar heller min oppfordring om å få til en nyutgivelse av Asterix og de 12 prøvene som kom som biserie i Fantomet først på 80-tallet som julehefte, men innser det nok er fåfengt. Det virker som den utgivelsen er bannlyst og at rettighetsinnehaverne gjør alt de kan for å forsøke å fjerne alle minner om dens eksistens.
Karakter: 4,0

Knoll og Tott
Jeg har lest Knoll og Tott så lenge jeg kan huske. Jeg har nå lest de så lenge at jeg tydeligvis har gått runden og nå får igjen de seriesidene jeg leste da jeg var liten. Årets hefte er hentet fra 1945/56, men jeg leste det nok først på 80-tallet.

Det betyr jo at det for meg er klassisk Knoll og Tott vi får i år. Dessverre synes jeg ikke humoren i at Kaptein vom rives opp av villkatter eller at Fredrik får seg en uventet dusj er like storartet som da jeg var seks år gammel og tvang moren min til å lese det samme Knoll- og Tott-heftet for meg på senga hver kveld. Men du vet nå hva du får i hvert fall.

Knoll og Tott er den lengstlevende tegneserien som fortsatt kommer ut. Jeg skulle derfor ønske litt mer mot fra forlaget. OK. Gi oss en god dose Knerr, men kost på dere å også gi oss noen smakebiter av de eldre historiene, og hvorfor ikke også av de nyere? Med unntak av et hefte eller to på 90-tallet hvor Joe Musial slapp til er det alltid bare Knerr vi har fått i Norge.

Kapteinens Jul klarte å lete opp noe nytt til oss i år. Kanskje dere våger også neste år?
Karakter: 3,5

Krüger og Krogh - Brennpunkt: Oslo
Tegneseriebransjen sliter. Juleheftene er en av de få produktene som ikke sliter med salget. Dermed blir enkelte utgivelser som tidligere neppe ville blitt gitt ut som julehefte nå distribuert som nettopp det.

De av oss som er glade i tegneserier må nesten bare akseptere det og håpe det kan gi oss utgivelser vi ellers ikke hadde sett. Den som hadde håpet på et Nytegnet Krüger og Krogh-julehefte må nok likevel svelge skuffelsen. Dette er andreutgaven av det første albumet, som nå kommer samtidig som det andre albumet er i bokhandlene. Jeg kjøper ikke serien på nytt av den grunn, så denne anmeldelsen er gjort på bakgrunn av den opprinnelige utgaven.

En forsøk på norsktegnet albumserie i Fransk Belgisk-stil har vi knappest sett siden John Kåre Raakes Sture Rask og oljen som forsvant, samt noen forsøk fra tidligere nevnte Arild Midthun på 80-tallet. Det er kjærkomment, og det lyser kvalitet av sidene. Tegningene er grundigere og mer gjennomarbeidet enn noe vi har sett på norsk før. Tilsvarende er det gjort grundig jobb med manussiden og faktasjekking. Resultatet er kanskje ikke stor kunst, men godt håndtverk er det blitt. Det står seg godt mot det meste fra kontinentet og bør absolutt prioriteres om du ikke fikk det med deg da det først ble utgitt.

Men litt må jeg nok trekke pga. opptrykk.
Karakter: 2,0

Dette var alle anmeldelsene nå i første runde, men fortvil ikke - det kommer nok, som så ofte før, en runde to. Jeg har enda ikke sett Ingeniør Knut Berg i butikkene, og slenger vel med et knippe til i samme slengen.

OPPDATERT: Her er runde 2: http://venstresida.net/?q=node/3939