KrFs egentlige problemer

Det siste nyhetsdøgnet har vært preget av at Knut Arild Hareide har foreslått å åpne opp for en regjering bestående av KrF, Ap og Sp. Det er et resultat av en vanskelig situasjon for KrF over mange år.

KrF er i villrede. Å stå utenfor regjering som støtteparti gjorde at partiet falt kraftig i forrige periode. Å stå utenfor i en friere rolle har ikke snudd trenden i denne. Om man ser til Venstre som valgte å gå i regjering, virker det ikke som det er noen suksessoppskrift heller. De sliter enda mer på målingene (men er jo mer vant til det).

Bakgrunnen for hele denne regjeringssituasjonen er at Frp har drevet åpen utpressing av de andre borgerlige og småborgerlige partiene. "Vi vil ikke støtte en regjering vi ikke er en del av", har ført Frp inn i regjeringskontorene og gitt Norge den mest ytterliggående høyreregjeringen siden krigen.

KrF og Venstre har ikke turt å være like tydelige tilbake. De har dermed bundet seg til en regjering som ligger lenger unna deres tradisjonelle sentrumsposisjon enn noen de har støttet eller vært med i tidligere. Venstre har nå også gått "all in". At KrF gjør det samme er Civitas våte drøm, i deres langsiktige påvirkningsarbeid, ikke minst mot ungdomspartene, for å bygge et økonomisk liberalistisk fellesskap på tvers og skape aksept for Frp i sentrum. Civita er nok meget fornøyde med at arbeidet opp mot KrFU har virket.

Men nå er Hareide altså villig til å sette hardt mot hardt overfor Frp og kontre deres "vi vil ikke støtte en regjering vi ikke er en del av" (som torpederer en H+V+KrF-regjering), med en "vi vil ikke støtte en regjering hvor Frp er med".

Hareide er som Fantomet - hard mot de harde, men det gjenstår å se om han får med seg partiet.

KrF har lenge vært et parti som har holdt seg samlet på bakgrunn av annet enn politikk. De har hatt en fløy som er venstreorientert i økonomisk politikk og liberale i verdispørsmål, og en fløy som er høyreorienterte i økonomien og konservative i verdispørsmål. Den splittelsen er gammel, og det er tradisjonelt de venstreorienterte som har flyktet fra partiet når det har beveget seg til høyre, mens de mer konservative har vært "grunnfjellet".

Det langsiktige strategiske problemet til KrF er at "grunnfjellet" gradvis har avgått med døden de siste 20 årene. Det er ikke nok tradisjonelle kristenkonservative igjen til å holde partiet over sperregrensa alene. Det er der analysen til f.eks. Vebjørn Selbekk bommer. Det er også tvilsomt om det er nok taktiske H-velgere å låne bort til å holde både V og KrF i kunstig live over tid.

Valgerdperioden viste at det finnes en gruppe mer venstreorienterte og liberale KrF kan nå ut til, men de har de mistet, ikke minst etter 5 år som støtteparti for Frp. Det er slett ikke sikkert de vil komme tilbake. Dette kan dermed bety en brå død for KrF. Men å fortsette som i dag, eller gå i regjering med Frp vil med stor sikkerhet bety en sakte død. Hareide prøver noe annet. Det kan feile, men er nok klokt.

KrF får gjøre sine egne vurderinger, men jeg må innrømme at H, Frp og V ikke er det første jeg tenker på når jeg leser hva KrF er enige om:

"Leiartrioen påpeiker at landsstyremøtet no har landa kva som skal vere KrFs politiske prosjekt framover. Dei peiker på dette som dei viktigaste sakene framover innan familiepolitikken: barnereform, å styrke barnetrygda, foreldrepengeordninga og å gi gratis barnehage til barn frå tre år og oppover.

Dei er også opptekne av ei likeverdsreform for å skape eit samfunn med plass til alle. Mellom anna ønskjer dei å lage ein nasjonal standar for ordninga med brukarstyrt personleg assistanse (BPA).

Kampen mot sorteringssamfunnet og mot fattigdom i Noreg og internasjonalt står også øvst på prioriteringslista."

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering