Kavanaugh og den ettertraktede offerposisjonen

Jeg må si jeg bare er sånn måtelig interessert i kontroversene rundt den foreslåtte amerikanske høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh.

Når den nå likevel preger alle nyhetskanaler og jeg ikke kan unngå å få den med meg (siden jeg f.eks. hører rimelig fast på NRK Alltid nyheter på tur til jobb på morgenen), kan jeg kjenne igjen et par mekanismer som opptrer som jeg tror er mer allmenne og som kan være verdt en kommentar.

Det flere nå peker på er nemlig hvordan Kavanaugh har gått mer agressivt til verks etter et vitnemål fra Christine Blasey Ford som beskrives som "sterkt", og hvor det er svært vanskelig å se hvorfor hun skulle ha utsatt seg for en sånn høring for å berette en løgn (og i så fall hvor hun har fått skuespillerprestasjonene fra).

Kavanaughs strategi er både tydelig og gjenkjennbar. Fra å være satt i en posisjon som overgriper forsøker han alt han kan å komme seg inn i en mer behagelig offerrolle. Men i en slik setting kan han selvsagt ikke gå til angrep på Ford. Da setter han seg i en rolle som metaforsik ligner nettopp den Ford selv beskriver - han som den agressive angriperen, hun som offeret.

For at Kavanaugh skal komme seg i offerposisjonen, er han dermed helt avhengig av å forsøke å få fram at denne saken *egentlig* hendler om noe annet. Dette kjenner vi igjen fra andre saker om overgrepsanklager. Fra min tid som meddommer i lagmannsretten, husker jeg f.eks. hvordan "misunnelse" ble brukt som et ikke spesielt troverdig alternativt motiv for anklager om overgrep.

I politikken er det derimot nærliggende å gå til politiske motiver. For å få seg selv til å bli offeret her, lanserer derfor Kavanaugh ideen om en politisk konspirasjon mot seg selv, noe som gir han muligheten til å gå til angrep på de demokratiske senatorene i kongressen. I den grad et slik bilde får spre seg vil det selvsagt sette eventuelle republikanske senatorer som er kritiske til Akavanaugh etter avsløringene, under et sterkt press. I tillegg får han jo klistret konflikten til noe annet enn en diskusjon om overgrep.

Gjennomgående er dette den eneste måten en mann i Kavanaughs posisjon kan forsøke å komme seg unna på. Lat som det er politiske motsetninger det handler om, og ikke overgrep i det hele tatt. Det kan selvsagt hende at det handler om politikk for enkelte av de demokratiske senatorene. Det er jo heller ikke et ukjent fenomen at enkelte kan bruke anklager om både det ene og det andre som ledd i en maktkamp (se bare i Oslo-skolen), men jeg kan ikke huske saker der navngitte personer har fortalt åpent om seksuelle overgrep brukt på den måten, og det er som sagt svært vanskelig å se for seg at noen skulle utsette seg for det Ford har utsatt seg for for å ramme Kavanaugh.

Men for Kavanaugh er det eneste utvei, og det kan være vel verdt å ha i bakhodet for den som følger offentlig debatt hvor strategisk og bevisst denne jakten på en offerposisjon kan være i offentligheten blant folk som blir angrepet og kritisert for noe. Tidvis blir det helt parodisk, som i et innlegg i dagens Morgenbladet hvor vi får nok en variant over den gamle "Når noen benytter ytringsfriheten til å kritisere oss, er det et angrep på ytringsfriheten."

Gråt meg en elv, sier nu jeg.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering