Her om dagen hørte jeg tiltredelsestalen til Storbritannias nye statsminister, den tidligere finansministeren Gordon Brown. For meg som er på venstresida er selvsagt det interessante spørsmålet hvorvidt dette skiftet kan bety en kursendring vekk fra Tony Blairs nyliberalisme i den økonomiske politikken, og rolle som krigshissende puddelpartner til USA i utenrikspolitikken.

ORDNER OPP: Mange har håp om Brown, men
artikkelforfatteren tror ikke han er noen supermann.

Tiltredelsestalen var (kanskje som ventet) full av floskler, og ganske så "britisk" vridd med stadige referanser til "the british people", og til og med (da måtte jeg holde meg) "the british way of life". Er det britene som har lært dette uvesenet av amerikanerne, eller er det omvendt? Nuvel.

Det var mye snakk om "change", men heller lite snakk om hva denne forandringen skulle bestå i, og det er vel heller det som er det interessante. Norske kommentatorer gjengir den oppfatningen at Brown generelt står til venstre for Blair (og det er selvsagt bra, dersom det er sant). Problemet i så måte er vel helst at de aller fleste (med mulig untak av Bush og Taliban) står til venstre for Blair, så det sier altså ikke så mye. Jeg frykter det blir mer "stø kurs" (mot stupet), enn det blir kursendring med Gordon Brown.

BRUTTE LØFTER: Blair gikk til valg på "Education, education, education".
The Independent oppsummerer resultatet.

I tillegg til dette kommer det faktum at Brown heller ikke tar noe som helst oppgjør med "blairittene" i Labor, men lar de aller fleste forbli på sine poster, og inkluderer de unge fremadstormende nyliberale Blair-elevene i regjeringsapparatet sitt.

Nå melder norsk presse at Brown har utpekt en "Irak-kritiker [som] ny utenriksminister i Storbritannia", og det kan man jo tolke som en positiv ting. På den annen side ser vi at den gamle hauken Jack Straw ikke blir sparket ut av regjeringa, men fortsetter som justis(eller var det terrorlov-)minister.

Det er mulig Brown vil forsøke å fremstå med en ny kurs, gjennom å endre litt på Irak-retorikken (som har fått omtrent all skylda for Blairs dalende popularitet, ingen snakker om de nyliberale økonomiske reformene), mens den økonomiske liberaliseringa og privatiseringa fortsetter mer eller mindre i Blairs ånd. I så fall er det liten grunn til å juble, selv om også et lite skritt vekk fra Bush vil bety en forbedring.

Jeg frykter Brown vil bety lite nytt for britene, men jeg håper jeg i det minste tar litt feil.