Skrivekurs og kildekritikk

For litt siden holdt jeg et skriverkurs for et lokallag i Utdanningsforbundet. I lys av barnehageopprøret og Malkenessaken, ønsket de å bli mer aktive. Jeg legger ved powerpointslidene fra hele kurset her, men vil i tillegg skrive litt om ett av temaene som var oppe - kildekritikk. Det kan nemlig ikke gjentas for ofte synes jeg.


FOREDRAGSDÖDAREN: For den helt spesielt interesserte: slider fra hele kurset.

Da jeg vokste opp var det gjerne en utfordring å finne informasjon om et tema. Om jeg skulle skrive en skoleoppgave gikk jeg gjerne til leksikon, og regnet meg som sjeleglad om jeg klarte å finne en egen bok om temaet (eller en annen informasjonskilde i tillegg) på skolebiblioteket eller folkebiblioteket.

I dag er situasjonen snudd på hode. Selv om de mest obskure tema er det ofte mer tekst (eller video eller whatnot) å finne på internett enn noe fornuftig menneske er i stand til å tråle seg gjennom. Og hvem som helst med internettilgang og et minimum at tekniske kunnskaper kan lage sin egen "nettavis" eller "organisasjon" på nett.

Det gjør at kildekritikk blir alfa og omega. Du må ha en måte å finne ut hvilke kilder som er til å stole på, og hvilke som ikke er det, for du verken kan eller bør lese alt.

Jeg hører tidvis enkelte argumentere for at man må vurdere en tekst på egne bein, uavhengig av hvem som har skrevet den eller hvor den er publisert. Og det kan man selvsagt - dersom man allerede besitter den kunnskapen/fagkunnskapen som trengs for å vurdere sannhetsgehalten i innholdet. Men med en slik metode vil det ikke være mulig å lære seg noe nytt - noe man ikke vet fra før, siden man jo ikke uten videre vil kunne vurdere kvaliteten på en slik tekst. (Det er f.eks. derfor sosiologer ikke bedriver fagfellevurdering av vitenskapelige fysikkartikler og omvendt.)

Derfor er behovet for kvalitetssikring og godt redaksjonsarbeid større enn noensinne. Når du leter opp informasjon på internett må du gjøre en streng vurdering av hva slags aktør det er som kommer med påstandene du leser.

Er det en større kjent avis, så finnes det masse eksempler på både systematiske skjevheter og slett arbeid der, men de vil gjerne sile ut de mest åpenbare og hårreisende feilene, siden å ikke gjøre det vil ødelegge for ryktet, og dermed i neste rekke for salget. Det samme kan man si om bøker utgitt på et mer renommert forlag, (selv om mye rart slipper gjennom der også f.eks. i "selvhjelps"-sjangeren).

Likevel vil en redaksjon med et visst rykte å ta vare på stoppe en del ting som vil skli gjennom andre steder.

Men redaktører er ikke fageksperter. Dermed er det en del feil de ikke vil kunne stoppe. Derfor intervjuer jo også ofte aviser eller andre medier forskere og eksperter innenfor ulike felt for å presentere nettopp fagkunnskap. Men med dette kommer en ny potensiell feilkilde. Innenfor alle fagfelt finnes det uenigheter, og små og større mindretall som står for syn som kan ligge svært langt fra der hovedtyngden av forskningen på feltet peker. Man kan i utgangspunktet ikke vite om forskeren som uttaler seg er representativ for feltet som helhet. Det hender selvsagt at små mindretall viser seg å ha rett, men stort sett tar de feil, og for en utenforstående som skal ha kunnskapen til helt andre ting enn intern krangling mellom forskergrupper, vil det stort sett lønne seg å se på hvor hovedtyngden av forskningen står.

Det samme problemet oppstår ved å oppsøke forskningsartikler. Selv om disse stort sett er gjennomlest og godkjent av fagfeller (eksperter i feltet) før publisering, kan det også her finnes f.eks. statistiske utliggere og enkeltstudier som kommer til helt andre konklusjoner enn de fleste. For å løse dette finnes det metastudier eller review-artikler som søker å oppsummere tilgjengelig forskning på et felt. Selv om også disse er sårbare for ting som publiseringsskjevhet (og dårlig kriteriedesign på metastudien), er de vel blant det beste vi har for å skaffe oss kunnskap.

Det betyr selvsagt ikke at vi trenger å løpe til en metastudie hver gang vi skal ha informasjon. Ofte vil vanlige nyhetsaviser og mer populærvitenskapelige framstillinger være mer enn bra nok. Det betyr heller ikke at vi skal halshugge enhver som i et lemfeldig øyeblikk bruker en tvilsom nettside som kilde. Det kan vi alle gjøre, og jeg har selvsagt gjort det selv også, antagelig flere ganger når jeg har hatt det litt for travelt.

Bare for litt siden oppdaget jeg f.eks. at jeg for noen år siden hadde brukt en helt tullete konspirasjonsside som kilde. Heldigvis var ikke det jeg lette etter kilde til noe som akkurat det hadde noe særlig betydning for. Det var noe så banalt som noen arbeidsledighetstall, men den gang så siden tilforlatelig nok ut, og jeg var ikke klar over at det var en tulleside heller enn en seriøs analyseside. Det eneste som er å gjøre med det er å lære av det, og sjekke litt nøyere neste gang.

Tilsvarende bør man gjøre når man møter på andre som gjør et feilskjær. Ta det opp på en høflig og vennlig måte. Det er ingen grunn til å gå til frontalangrep, da risikerer du å presse folk i selvforsvarsmodus og bare drive dem lenger inn i tvilsomme sider. For de som allerede har gjort dårlig kildekritikk til en modus operandi og aktivt forsvarer det, er det derimot vanskeligere. Heller enn å bruke masse tid på å kverulere på internett, anbefaler jeg å la dem holde på, og heller gå foran som et godt eksempel sjøl.

Lykke til!

Mer om eventen: https://www.utdanningsforbundet.no/fylkeslag/sor-trondelag/lokallag/bjug...

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering