Selvbevissthet - en hypotese

I forbindelse med å ha sett på en del kognitive skjevheter har jeg sett at mange av dem, som f.eks. Dunning Kruger-effkten delvis handler om at vi har et overdrevent selvbilde - vi tror vi er bedre og flinkere til det meste enn det vi faktisk er (med unntak av ting vi faktisk er veldig flinke til).

Man skulle jo tenke at det er en ulempe å ha et slik urealistisk oppblåst syn på seg selv, men det viser seg jo at en gruppe som ikke har det - og som har et mer realistisk bilde av egne evner er folk som sliter med depresjoner. Det er ikke vanskelig å se at psykiske lidelser muligens er en betydelig større ulempe enn et noe overdrevet selvbilde, og at i valget mellom de to er sistnevnte det rasjonelle valget.

Spørsmålet blir likevel - hvorfor må vi velge mellom disse to? Hvorfor kan vi ikke ha et realistisk selvbilde og samtidig leve godt med oss selv? Jeg tror nøkkelen til dette ligger nettopp i vår høyt utviklede selvbevissthet. Selvbevisstheten åpner opp for nettopp masse grubling om oss selv, og dersom vi kommer ut med et negativt resultat av denne grublingen blir resultatet altså deretter.

I et evolusjonært perspektiv er jo individet bare et gensamarbeid mellom en rekke ulike gener for at de skal få kopiert seg videre. Man kan jo også se på f.eks. se på et organ som et slikt samarbeid på et undernivå, eller en art som et tilsvarende samarbeid på et høyere nivå. Men individet (i hvert fall hos oss mennesker) har i motsetning til leveren utviklet en selvbevissthet.

Min hypotese er at en slik selvbevissthet er nødvendig for å kunne vurdere "agency" hos seg selv, noe som igjen er helt nødvendig for å kunne fungere f.eks. i de komplekse sosiale sammenhengene vi mennesker opererer i. På tross av et selvbevissthet drar med seg ulemper som psykiske problemer, er fordelene for vår overlevelse mye større.

Selvbevisstheten er dermed ikke noe "mystisk" eller uforklarlig. Det er en logisk evolusjonær tilpasning til økende kompleksitet i interaksjonen mellom individer.

I diskusjonen om kunstig intelligens har også spørsmålet om selvbevissthet kommet opp. I en paneldebatt under Olavsfestdagene i år festet jeg meg ved en påstand om at AI-er kunne simulere selvbevissthet, men at de ikke hadde det. Det er muligens sant i dag, men all den tid det ikke ligger noe magisk eller utenomnaturlig i en slik bevissthet, er det ingenting som tilsier at de ikke kan få det.

Men hvordan avslører vi at de har fått det? Er det når AI-ene begynner å få psykiske problemer? Eller begynner å systematisk overvurdere egne evner? Kanskje, men gitt at AI i hvert fall i dagens variant fungerer grunnleggende ulikt en menneskehjerne kan det like godt få helt andre utslag.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering