Den store selvmotsigelsen om arbeidslivet

Innlegg i Adresseavisen 23.7.2018

Overalt i den politiske debatten får vi høre at vi må jo jobbe mer. Nå sist i Adresseavisens leder 17.7. Her repeteres NAV-direktør Sigrun Vågengs advarsler om at velferdsstaten står i fare om ikke vi alle jobber mer. Den samme logikken ligger under endringene i pensjonssystemet hvor man nå har lagt det om til en belønningsmodell for å få folk til å jobbe langt inn i søttiåra.

Det alle disse innleggene og kommentarene ser helt bort i fra er den enorme teknologiutviklinga vi har hatt siden den siste store arbeidstidsreduksjonen, åttetimersdagen, som ble innført for hundre år siden. Siden den gang har vi bare hatt noen mindre reduksjoner. I den samme perioden har vi hatt en rivende teknologiutvikling som gjør at en arbeider i løpet av en arbeidstime i dag, kan produsere det mangedobbelte av for hundre år siden.

Og ingenting tyder på at utviklingen stopper. Tvert imot skriver de samme avisene som advarer om velferdsstatens framtid jevnlig om utviklingen av roboter og kunstig intelligens og hvordan det kan bli mye færre arbeidsplasser i framtida. Men når det skal advares om at vi alle må jobbe mer er hele denne utviklingen tydeligvis glemt.

Hvordan i all verden får vi disse fremskrivningene som konkluderer med økt arbeidskraftbehov til å rime med at roboter tar alle jobbene våre?

Den siste perspektivmeldinga anslår en årlig prosentvis økning i realinntekt i snitt per innbygger på 0,9% fram mot 2060. Det er mindre enn vi har hatt de siste årene, men dette er årlig prosentvis vekst. Også kjent som eksponensiell vekst.

Totalt fram mot 2060 vil det gi nesten en 50% økning i inntekt - det vi grovt kan kalle "penger tilgjengelig til privat forbruk i husholdningene". Men om vi ser på de av oss som har det romslig økonomisk i dag: hvor mange flere flatskjermer har vi plass til i huset? Hvor mange ekstra cafébesøk har vi tid til? I tillegg viser forskning at når du kommer over et visst nivå, øker ikke livskvaliteten nevneverdig av økt forbruk.

For skal jeg ikke bruke livet på noe annet enn å tjene penger, og bruke penger? Og kan vi løse klimaendringene samtidig som vi skal øke det private forbruket med 50% fram til 2060?

Dersom vi i stedet satser på sosial utjevning heller enn vekst i privat forbruk kan vi se for oss en mye mer positiv visjon av robotiseringen. Vi trenger ikke lenger å gjøre de kjedelige jobbene. Vi kan ha mer fritid, og mindre tidspress. Og vi kan opprettholde velferdsstaten uten å tvinge sykepleiere, ingeniører, renholdere, barnehagelærere, industriabeidere og alle andre til å jobbe til de blir så gamle at kroppen knekker sammen.

Jeg tror de fleste her i landet vil synes det høres ut som et bedre liv. Det er synd om ikke Adresseavisen og NAV-direktøren er enig i det.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering