Misbruk av publiseringspoeng i SSB-omorganiseringen


Innlegg i Morgenbladet 22.12.2017. Klikk på faksimile for større versjon.

På tampen av 2017 hadde jeg et innsmett i Morgenbladet om bruken av publikasjonspoeng i forbindelse med omorganiseringen (som nå er lagt på is) i Statistisk Sentralbyrå.

Innlegget er gjengitt under, men kan også leses hos Morgenbladet her: https://morgenbladet.no/ideer/2017/12/bruk-og-misbruk-av-forskningspubli...

Bruk og misbruk av forskningspublisering

I forbindelse med bråket rundt Statistisk sentralbyrå gjenstår en prinsipiell debatt rundt den erklærte ambisjonen om å pense forskningsavdelingen mer i retning av forskning som kan publiseres i internasjonale tidsskrifter.

Det tradisjonelle forskningsidealet tilsier at for å komme frem til den beste kunnskapen, må forskningen være fri fra bindinger. I tillegg til press fra eksterne aktører (det være seg statsråder, lakse- eller oljeindustri), er det kommet betydelig kritikk mot at økonomimodeller som belønner antall publikasjoner, påvirker forskning negativt. Blant annet fører det til overproduksjon av middelmådig forskning, og det presenteres på en utilgjengelig måte.

En studie fra 2004 viste for eksempel at en allmennlege som skal skumlese alle relevante fagartikler, må sette av 25 timer per dag. Realiteten er at svært mye knapt blir lest. Vi kan omskrive et Churchill-sitat: Aldri før i akademias historie har så mange publisert så mye, for å bli lest av så få.

Også i Norge oppleves vektleggingen av publisering, «produksjon av publikasjonspoeng», som et problem – også av dem som har vært med å etablere systemene. Publiseringsindikatoren bør ikke «brukes som et avgjørende beslutningsgrunnlag for budsjett- ressursfordeling, karriereoppfølging, fordeling av oppgaver, interne ressurser og goder samt i ansettelsessammenhenger», uttalte Universitets- og høgskolerådets forskningsutvalg og Det nasjonale publiseringsutvalget i 2016. De frarådet en rent mekanisk bruk av indikatoren. Bakgrunnen var at de hadde observert nettopp slik misbruk.

Lignende toner kommer fra «San Francisco Declaration on Research Assessment» (Dora). Den er blitt signert av snart 13 000 individuelle akademikere og 900 akademiske organisasjoner. Tromsø er så langt det eneste norske universitetet som har signert. Budskapet er at indikatorer som «journal impact factor» og «publication metrics» aldri må erstatte kvalitative vurderinger av vitenskapelig innhold i alle deler av forskningen.

SSB er riktignok ikke underlagt Universitets- og høgskolerådet. Likevel bør det vekke bekymring når det foreslås å benytte publisering som kriterium for plassering av vitenskapelige ansatte. Det er i strid med anbefalingene fra dem som etablerte og vedlikeholder det norske systemet med publikasjonspoeng, og i strid med internasjonale kriterier for hva som anses som gode måter å evaluere forskningskvalitet på.

Mange av dem som ikke publiserer internasjonalt, driver med forskning som er vesentlig for å bevare og videreutvikle norsk arbeidsliv og den norske arbeidslivsmodellen. For de fleste som bor her i landet, er dette langt viktigere enn om en artikkel er blitt publisert i en amerikansk forskningsjournal med høy «impact factor» eller ikke.

Jeg har også publisert en litt lengre tekst/variant over samme tema hos Frifagbevegelse.no. Les den vel å klikke på faksimilen under:

Problemet er New Public Management
Det tradisjonelle forskningsidealet tilsier at forskningen for å komme fram til den beste kunnskapen må være fri fra bindinger, fri både fra børs og katedral, eller i nyere tid kanskje heller stat og næringsliv. Vi har likevel flere nyere eksempler på at denne uavhengigheten er satt under press.

I forbindelse med den foreslåtte omorganiseringen av Statistisk sentralbyrå, har diskusjonen rundt innvandrerregnskap tatt uforholdsmessig mye plass. Det er kanskje ikke overraskende når vi har en finansminister fra Frp, men det er neppe mange som tror at SSB-direktøren foreslo å flytte på 25 forskere fordi hun hadde en faglig/politisk uenighet med en av dem? Det faller på sin egen urimelighet. Et mer rasjonelt spor å følge, er nok den erklærte ambisjonen om å pense forskningsavdelingen mer i retning av forskning som kan publiseres i internasjonale tidsskrifter. Det er heller ikke mindre problematisk.

Forskere under press

I etterkant av en liten skandale da arbeidsdepartementet forsøkte å presse en forsker fra Sintef til å endre på sine konklusjoner gjorde Forskerforbundet i 2010 en undersøkelse blant sine tillitsvalgte i forskningsinstituttene. Der kom det fram at tillitsvalgte ved 12 av 29 forskningsinstitutter var kjent med tilfeller hvor offentlig oppdragsgiver har forsøkt å påvirke resultatene. Det eksakte omfanget er selvsagt vanskelig å fastslå med dette, men det er nok til å slå fast at det langt fra dreide seg om et engangstilfelle. Nylig satte også Morgenbladet søkelyset på lakseforskere som over lang tid har blitt utsatt for ulike former for press fra både offentlige aktører og næringsinteresser. Internasjonalt er det også godt etablert at både for eksempel klimaforskere og forskere på helseskader av tobakk er blitt møtt med mer og mindre skitne kampanjer for å undergrave deres faglige autoritet (se f.eks. Oreskes og Conways bok Merchants of Doubt)

Det finnes etter hvert mange gode indikasjoner på at økonomiske interesser har en uheldig påvirkning på vitenskapen.

«Produksjon av publikasjonspoeng»

I tillegg til eksterne aktører, har det også kommet en betydelig kritikk på at interne økonomimodeller som belønner antall publikasjoner fører til en overproduksjon av middelmådig forskning i kanaler og presentert på måter og i mengder som gjør den utilgjengelig for de som kunne nyttiggjort seg den. For eksempel viste en studie at en allmennlege som skulle bare skumme alle relevante fagartikler ville måtte bruke 25 timer om dagen på det (Alper mfl. 2004). Generelt tyder mye, på tross av noe sprikende analyser, på at svært mange akademikere internasjonalt i dag bruker svært mye tid på produsere artikler og bøker som (nesten) ingen leser.

Også i Norge oppleves den vekten som legges på publisering, eller «produksjon av publikasjonspoeng» som et problem – også av de som har vært med å etablere systemene. I 2016 kom Universitets- og høgskolerådets forskningsutvalg og Det nasjonale publiseringsutvalget med en uttalelse som blant annet sier at «indikatoren bør brukes med forsiktighet og i samspill med annen informasjon jo lenger ut i institusjonen man kommer» og at «Som hovedregel bør derfor publiseringsindikatoren ikke brukes som et avgjørende beslutningsgrunnlag for budsjett- ressursfordeling, karriereoppfølging, fordeling av oppgaver, interne ressurser og goder samt i ansettelsessammenhenger. […] Ren mekanisk bruk av indikatoren frarådes.»

Noe av bakgrunnen finner vi i et intervju Universitetsavisa gjorde med Vidar Røeggen, sekretær i Det nasjonale publiseringsutvalget i 2016:

«Det har vist seg vanlig at institusjoner benytter publiseringsindikatoren for fordeling nedover i systemet, for eksempel til fakulteter og institutter. Evalueringen fra 2014 viste også at en betydelig andel ledere på instituttnivå ser indikatoren som et rimelig vitenskapelig resultatmål for den enkelte forsker. Den benyttes lokalt i forbindelse med stillingsansettelser, lønnsforhandlinger, tildeling av forskningstid og midler til vitenskapelig arbeid. Slik mekanisk bruk av indikatoren ble, og er, ansett som problematisk. Den er i strid med intensjonene, og frarådes.»

– Problemet er New Public Management

Lignende toner kommer fra San Francisco Declaration on Research Assessment (DORA). Med utgangspunkt i en gruppe akademikere og forleggere som møttes i regi av the American Society for Cell Biology (ASCB) i 2012, har erklæringen nå blitt signert av snart 13 000 individuelle akademikere og 900 akademiske organisasjoner. Tromsø er så langt det eneste norske universitetet på underskriftslisten. Deres hovedbudskap er å ikke benytte seg av «journal impact factor» og «publication metrics» som en erstatning for kvalitative vurderinger av det vitenskapelige innholdet i alle deler av forskningen.

Selv om SSB ikke er underlagt Universitets- og høgskolerådet, bør det vekke bekymring at måten SSB foreslo å benytte publisering som kriterium for plassering av vitenskapelige ansatte er i strid med både anbefalingene fra de som etablerte og vedlikeholder det norske systemet med publikasjonspoeng, og med internasjonale kriterier for hva som anses som gode måter å evaluere kvaliteten på forskning på.

Debatten om organiseringen av SSB er viktig. Alt for viktig til å bli redusert til (nok en) innvandringsdebatt. Dette handler om et mye større problem - det som gjerne kalles New Public Management, hvor institusjoner og ansatte blir målt etter enkle tellbare produksjonstall (som publiserte artikler), heller enn grundige kvalitative vurderinger av betydningen av arbeidet som gjøres. Av sistnevnte grunn har både NHO og LO vært kritiske til omorganiseringen, nettopp fordi mange av de som ikke publiserer internasjonalt driver med forskningsarbeid som er viktig for å bevare og videreutvikle norsk arbeidsliv, og den norske arbeidslivsmodellen. For de fleste som bor her i landet er nok det en smule viktigere enn om en artikkel er blitt publisert i en amerikansk forskningsjournal med høy «impact factor» eller ikke.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering