Tradisjonen tro anmelder Venstresida.net et utplukk av årets julehefter. Tradisjonen tro er vi også først blant de store norske mediehusene til å publisere våre anmeldelser!

(Del to av anmeldelsene finner du her: http://venstresida.net/?q=node/3899 )

Jeg anmelder bare de juleheftene jeg har lyst til, så det blir ingen komplett anmeldelse. Jeg gidder heller ikke å skrive en lang generell innledning, men kan jo henvise folk til anmeldelsene fra

2016 http://venstresida.net/?q=node/3830
2015 http://venstresida.net/?q=node/3769
2014 http://venstresida.net/?q=node/3666
2013 http://venstresida.net/?q=node/3564

jeg tenker nok stort sett det samme i år (bortsett fra at i år har jeg bestemt meg for å være litt strengere, vi får se om det holder).

I likhet med enkelte tidligere år, er det også mulig det kommer en oppdatering med noen flere hefter etter hvert. Det er et par jeg nok kommer til å kjøpe som rett og slett ikke har dukket opp enda.

Så uten mer utenomsnakk:

Zelda
En nytegnet spesialhistorie, samt en del ekstra historier - og overraskelsen - en ekspertkåring av tidenes beste norstegnede julehefte!

Alt sammen er veldig bra, selv om jeg synes å merke at Zelda preges litt mer av en mørkere sårhet og noe mindre av den aggressive fandenivoldskheten jeg alltid har elsket med serien. Men begge deler er deler av livet, og muligens er Zelda i ferd med å bli eldre? Det er vi jo alle (sukk).

Det eneste som trekker ned er dette: Når du trykker en slik serie i A4-format, kan du ikke ta 4 ruter per side. Så detaljert tegner ikke Linda Neidestam at det er noe poeng. 6 er minimum, men 8-9 kan også gå fint. Dette heftet kunne dermed hatt nesten dobbelt så mye Zelda i seg uten å øke trykkekostnadene. Det gir et lite trekk i et ellers bra hefte.

Terningkast: 5

Frost (Gjesteanmelder: Inger, snart 5)
Uansett faktisk litt, når Olaf brant, syntes jeg det var litt morsomt. Bladet var ikke skummelt, men spennende.

Eventyret Olaf sa som var helt lik som det som skjedde først, det var morsomt.

Men det skulle vært mer med Elsa og Anna.
Frostfilmen er mye bedre og mye mer med Elsa og Anna.

Terningkast: 3

Lunch
Dersom latterliggjøring er en god strategi for endring (og det tror jeg det er, det er stadig færre ledere som tør bruke ordet "robust" som om det i seg selv var et reelt argument), så er Børge Lunds Lunch en av de viktigste endringsagentene for norsk arbeidsliv. Ingen synliggjør idiotien i alle de faglig svakt begrunnede tåpelighetene som norske ledere godt hjulpet av innleide konsulenter kaster bort masser av ressurser på i norsk arbeidsliv, New Public Management, balansert målstyring, "aktivitetsbaserte arbeidsplasser" osv. osv.

Det er morsomt også i år. Vi får en spesialtegnet julehistorie, men det er nok de syrlige ensiderne som er seriens sterkeste kort. Dessverre skjemmes også her noen av sidene av samme problemet som Zelda. Fire ruter per side kan sikkert funke i en pocket, men ikke i et stort julehefte. Eller er det så mange svaksynte som leser Lunch? Her kunne vi fått mere Lunchopptrykk for pengene! Slik suboptimal logistikk og ressursallokering er muligens i seriens ånd, men det bør ikke gå ut over oss lesere.

Terningkast: 4

Vangsgutane

Jeg mener fortsatt at de nytegnede Vangsgutane-historiene burde holdt på oppspillet fra de første episodene hvor man utnyttet seriens opprinnelse fra okkupasjonstiden til å kommentere denne, samt benyttet 2017-måten å lage tegneserier på - med snakkebobler. På tross av dette klarer jeg ikke la være å bli sjarmert. Det er en høydramatisk historie, vi får igjen et innsmett fra en dårlig skjult Knut Gribb og det eneste aberet er at det strengt tatt er en føljetong og vi må vente et år på neste runde.

De opptrykte historiene følger et gjenkjennelig spor. Det handler om tømmerfløting og hodekåldyrking. Vangsgutane er snille, Sterk-Ola Bakken og Peik er sterke og trygge og Larris er frekk og feig. Det er kanskje mest interessant som tidsbilde, og har nok sin sjarme, men karakterene er rimelig endimensjonale.

Terningkast: 4

Jens von Bustenskjold

For noen handler essensen av det gamle, nå svunne, Norge om kyst, båter og fiskevær. For andre med innlandsbakgrunn finnes det kanskje i Alf Prøysens eller Kjell Aukrusts universer. For meg har det likevel vært Jens von Bustenskjold som har representert essensen av det gamle rurale bondesamfunnet. Slåpete gamle mannfolk med en god klype fandenivoldsket som reker rundt mellom laftede bondegårder på et ubestemmelig tidspunkt før eller rundt midten av forrige århundre.

Årets julehefte skuffer heller ikke og det framstår også underlig dagsaktuelt. Den første historien lar Plassbakkallen spille hovedrollen i en overraskende sår og nostalgisk kjærlighetshistorie som alle som har opplevd sorgen over den kjærligheten det aldri ble noe av kan kjenne seg igjen i.

Den andre tegneserien går rett inn i debatten rundt metoo-kampanjen, og er et svært godt eksempel på hvordan en blanding av ønsketenkning og oppblåst selvbilde kan innbille eldre menn at kvinner på under halvparten av deres alder kan være seksuelt interessert i dem og la seg lede til handlinger som neppe kan kalles annet enn seksuell trakassering. Den viser også hvordan (tilsynelatende) autoritet lar en slippe unna med det. I en del tilfeller er det nok faretruende nære 2017-virkeligheten også. Undervurder aldri menneskers evne til å holde å livsløgner.

Novellen som følger med viser også hvordan æresdrap eller i det minste -vold ikke er noe som ligger fjernt fra norsk kultur.

Morsomt, aktuelt og tankevekkende! Til og med forsidebildet ar de fått til i god oppløsning og strek. Det eneste som trekker ned er den glorete lilla rammen rundt som neppe passer Bustenskjold så godt. Trykkekvaliteten er god også ellers!

Terningkast 6

Donald Duck & Co
Jeg liker ideen om å trykke upubliserte historier fra Donald Duck & Cos gullalder (som alltid er din egen barndom - for min del 80-tallet fylt med Vicar-serier), representert som en forstørret versjon av det gamle bladet (bare baklaffen som mangler). Hovedhistorien er er da også OK, men for resten virker det som de begynner å skrape bånnen av bøtta, for her det det mye middelmådig, eller rett og slett dårlig. Bunnunktet er en Snipp og Snapp-historie med svært utdaterte kjønnsroller. Om du vil at dattera di skal vokse opp til å bli en selvstendig og handlekraftig kvinne, bør du utsette henne for minst mulig slikt møl.

Terningkast: 2

Donald Duck norsktegnet

Når jeg først blir avspist med 32 sider kunne jeg heller tenkt meg en lengre episk fortelling enn en halvlang og et par kortere, men når det en gang er rammene er det mye å glede seg over her. Der Donald Duck & Co-heftet har skrapt litt bånnen av bøtta, har vi her nyskapte kvalitetsserier av Nærum og Midthun, og der det gamle rælet strømmer over av 50-tallets kjønnsroller, tas det her et betimelig oppgjør, og Dolly framstår i andlekraftige hovedroller i alle historiene her. En fin revansj for Dolly dette!

Terningkast 5

Asterix

I motsetning til hva man skulle tro når man kikker på oversikten over Egmonts julehefter som er trykket på nest siste side av alle Egmonts utgivelser, er ikke årets Asterix-hefte et opptrykk av fjorårets "O sport med din glede", nei - det er rett og slett årets splitter nye Asterix-album - Italia rundt på tvers av Ferri og Conrad. (Forlaget har uttrykt at det er for å få den bedre distribusjonen som følger med juleheftestatusen (selv om det ikke står et ord om jul noe sted på omslaget). Som duoens to foregående album ligger kvaliteten på godt håndtverksnivå. Litt under de originale albumene til Goscinny og Uderzo, men langt over de siste soloalbumene fra Uderzo.

Denne gangen synes jeg også manuset er løftet et hakk. Det er mange sprell og referanser både hit og dit, og spark til elementer ved dagens samfunn. Noen kjentfolk dukker opp underveis også. Jeg nøler dermed ikke med å si at det er det beste av duoens tre album. Tegningene synes jeg likevel har litt å gå på. Det som gjorde Uderzo til en mester var detaljrikdommen og presisjonen i streken. Der er ikke Conrad helt. Jeg synes kanskje også han er litt løsere i streken nå (ansiktet til Cæsar virker f.eks. å ha blitt litt dratt et par steder). Ikke kriminelt i seg selv, men om man setter pris på Uderzos Asterixtegninger er det vanskelig å ikke tenke at dette er på nivået under.

Likevel er dette i sum en velkommen oppjustering av Asterix, om ikke til gamle høyder, så i det minste opp mot de beste av Uderzos soloalbum. Løp og kjøp.

Terningkast 5

Flåklypa

Flåklypa her de siste årene blitt en overraskende favoritt for undertegnede. Det har vekslet mellom bare veldig bra, og helt fantastisk. Spenningen var derfor stor når jeg tok fatt på årets hefte. Uten å røpe for mye kan jeg si at i år er det fantastisk.

Dette er et overskuddsprosjekt som sprudler på hver side. Dette juleheftet samler alt fra gammelnazister, Munch, harryhandel, en grevling i taket, grov utnyttelse av østeuropeisk arbeidskraft, kraftige spark mot dagspressen og mye mer på få sider. Flåklypa er svært norsk, men jeg vil faktisk si at dette er et prosjekt som tåler sammenligning med det beste av utenlandske humorserier i den vanskelige genren "alle aldre". Etter mitt skjønn overgår det det siste Asterix-albumet klart. Skal du bare kjøpe ett julehefte i år, la det bli Flåklypa. (Men hallo - du må kjøpe mer enn ett julehefte!)

Terningkast: 6

Walt Disney

Jeg er sympatisk til ideen om et hefte som gir oss litt ymse fra Disney-universet som vi ellers ikke ser så mye i tegneserieformat her til lands. Denne utgaven gir et blandet inntrykk. Åpningshistorien gir oss et morsomt gjensyn med en gammel Carl Barks-figur fra en av de bedre nyere tegnerne. Ellers har vi en litt intetsigende Skjønnheten og Uhyret-fortelling. Jeg klarer nok ikke å komme helt over det litt usmakelige Stockholm-syndromet som ligger som et teppe over hele det konseptet. Resten av heftet er også midt på treet, men igjen savner jeg at man putter inn litt Gottfredsson-Mikke her. Det burde være et åpenbart sted. Nå fikk vi ikke engang en side. Fy skam!

Terningkast: 3

Årets duell: Kapteinens jul vs. Knoll og Tott

Den mest tradisjonsrike tegneserien i landet er Knoll og Tott som av etter hvert velkjente årsaker (siden det vel blir forklart i forordet til alle utgaver av "Kapteinens jul") kommer i to utgaver i Norge. Kapteinens jul som er sider av skaperen Rudolph Dirks (nytegnede og fargelagte) og Knoll og Tott som (med få unntak som da det en gang eller to på 90-tallet hadde et innsmett av Joe Musial) er tegnet av arvtageren og konkurrenten Harold Knerr.

Så også i år. Jeg regner med de fleste vet hva de får. Knerrs versjon har i utgangspunktet den fordelen at den kan spille på et større persongalleri med Frøken Spjåk, Fredrik og Tuppen som ikke finnes i Dirks, noe som åpner opp for litt større bredde i ensiderne - men alt går over en lest. Det som innemellom har gjort at jeg har foretrukket Dirks, er at disse heftene har gitt oss noe annet - de har tidvis eksperimentert med dialektbruk (originalen har en klar tysk aksent), og hatt lengre historier som har forløpt seg over flere sider. Det er lite slikt i år. Begge heftene gir oss korte gags hvor Knoll og Tott gjør ymse familiemedlemmer ymse pek, og tidvis får ris på baken pga. det. Egentlig ganske ensformig og datert - omtrent som synet på den innfødte befolkningen på sydhavsøya hvor de bor (noe som selvsagt gjør at forordene må ha med en kort kommentar om at serien må leses med tanke på den tiden den ble skapt…)

For å være ærlig - litt kjedelig dette.

Kapteinens jul: 2, Knoll og Tott: 3 - vinner av duellen: Knoll og Tott.