Bokmelding: Berlinhistorier

I likhet med forfatteren av denne boken er jeg født i 1977. Det betyr at jeg var 12 år da Berlinmuren falt, og 14 år da Sovjetunionen kollapset. Jeg vokste opp under den kalde krigen, og er dermed preget av den på samme måte som alt annet som preget barndommen - det framstår som naturlig, og er den standarden endringer blir målt opp mot.

Hva nå annet man kan si om østblokken (og det er selvsagt mye) bidro eksistensen av imperiet i øst til et perspektiv på livet som de som er født noen år etter meg kanskje ikke fikk på samme måte. Bevisstheten om at det svært nær oss geografisk, og på mange områder også kulturelt, fantes samfunn som var helt annerledes, gjorde, på tross av hvor dårlige modeller de var, at det mentale rommet for hvordan samfunn kunne se ut var litt bredere. Det var ingen som snakket om historiens slutt på 80-tallet. (I parentes bemerket - det er det vel heller ingen som gjør lenger i dag.)

Dette skapte selvsagt også en naturlig nysgjerrighet på livet i disse samfunnene som vi så ble kraftig kritisert av vestlige politikere på Dagsrevyen, men som vi ellers så lite fra, med unntak av et og annet kulturprodukt som Jon Blund og Majka - Jenta frå verdsrommet på Barne-TV. Den nysgjerrigheten har på mange måter holdt seg. Og av de samfunnene som bar denne dobbeltheten i seg (så likt, men likevel så annerledes), var kanskje DDR det mest spennende eksemplet siden det på mange vis var oss nærest.

Det var nok denne nysgjerrigheten som drev meg til å kjøpe Dypviks forrige bok, og siden den så absolutt gav mersmak, ble det også til at jeg kjøpte denne. At den nå er ferdiglest kort tid etter at den kom i posten (jeg er typen som til enhver tid har et titalls bøker liggende med bokmerke i parallelt, noen blir jeg ferdig med, andre ikke) betyr at denne også absolutt var interessant.

For vi befinner oss i den kalde krigen i denne boka. Dypviks metode minner litt om nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj, som danner et helhetlig bilde gjennom en mosaikk av intervjuer som peker i ulike retninger. Selv om Dypvik ikke danner like store og komplekse bilder som Alekseijevitsj, er det nok av insikter og komplekse motsetninger her også. Og mye man får lyst til å gå mer i dybden på. Om forfatteren har det likedan blir det kanskje flere bøker.

Språklig er det også lite å utsette. Et lett nynorsk som flyter godt. Det eneste jeg hengte meg opp i var et par steder hvor omtrent den samme setningen kom to ganger nesten etter hverandre i teksten. Men som alle som har jobbet med manus vet: Samme hvor mange ganger du leser korrektur er det alltid noe som slipper igjennom.

I det store og hele er det ingen grunn til å advare mot å lese Dypviks bok, om du i likhet med meg har lett for å bli fascinert av en verden som er så nær, men så fjern både i tid og rom og tankesett. Heller tvert imot.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering