Under årets mammutsalg plukket jeg med meg et eksemplar av "Presten og ateisten" av Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot. Mest av interesse selvsagt, men også fordi jeg kjenner en av forfatterene litt, om enn mest fra SoMe. Boken er en brevveksling om tro, tvil, verden, livet og døden mellom en prest og en ateist.

Jeg er nok ikke den som er aller mest fascinert av livssynsspørsmål (jeg føler vel at en del debatter der er over for min del og at omkamper er rimelig uinteressante), men jeg er interessert i det litt bredere "verdenssyn", og jeg er selvsagt interessert i mennesker og hvorfor de tenker som de tenker, og det er litt av det også her.

Senkede skuldre
Begge forfatterene av boken er veldig åpne for den andres livssyn og den er preget av forsøk på å forstå heller enn å konfrontere. Om noe konfronterer begge forfatterne like mye "sine egne" som de på motsatt side av trosgrøften (som ikke virker så veldig dyp i denne boken).

Det som slår meg når jeg leser denne, er hvor mye mer avslappet spørsmålet om tro tross alt framstår å være her i Norge, sammenlignet med inntrykket jeg fikk fra en amerikansk bok jeg leste for noen år siden (Losing my Religion) hvor William Lobdell beskriver sin vei fra ateist til religiøs til ateist til religiøs til ateist igjen (eller noe sånt). Både sjelekvalene og ikke minst konsekvensene for de sosiale relasjonene framstår mye mer dramatiske der. Det kan være tilfeldig basert på disse to bøkene selvsagt, men det kan også ha med samfunnene å gjøre. Norge er et land hvor religionene har en mye mindre framtredende rolle og hvor de religiøse er i ferd med å bli et mindretall. Mens ateister i USA risikerer å bli sosialt stigmatiserte er det bare noe som kan skje i små lukkede miljø i Norge. Derfor er det både forståelig og konstruktivt når Didrik Søderlind kritiserer nettopp ateister like mye som religiøse i boken. Ateister i Norge er ingen utsatt minoritet som trenger å stå sammen. Tvert om, de (vi) er representanter for en tankegang med betydelig oppslutning og innflytelse - det betyr at enkelte utslag av den også kan få negative samfunnsmessige konsekvenser. Da bør den også kritiseres, og "innenfra"-kritikk har alltid fungert bedre enn "utenfra"-kritikk, som når Søderlind skriver om enkelte sk. nyateisters religionskritikk:

"Det er ikke bare standpunktene en del inntar, som for så vidt kan være greie nok (selv om de kan ligge på grensen til hva jeg vil kalle intolerante), men også språket de bruker om religiøse mennesker. En ting er å snakke skit om kristne, det er på sett og vis ok så lenge de faktisk er en mektig majoritet her i landet. Noe helt annet blir det når man begynner å bruke lignende (og kanskje verre) språk om utsatte religiøse minoriteter."

Denne boka er en brobygger, og får meg til å tenke på et svært viktig begrep for vår tid som (såvidt jeg vet) er myntet av sosiologen Lars Laird Iversen til tittelen på hans bok "Uenighetsfellesskap". Det er en god bok både i normativ (hva han vil med den) og deskriptiv (innhold og dokumentasjon) forstand som flere burde lese. Vi trenger å være enige om å leve med hverandre og danne fellesskap sammen, selv om vi er uenige om mye annet.

Hvorfor ateisme?
Men hva så med disse trosspørsmålene? Man leser ikke slike bøker, tror jeg, uten å også utfordre seg selv litt underveis. Hva tror jeg, og hvorfor tror jeg det?

I en kommende bok på Universitetsforlaget (Teknologi og vitenskap - historie, metode etikk og miljø) er jeg innom både forholdet mellom vitenskap og religion og naturvitenskapens epistemologi, så med utgangspunkt i noe jeg har skrevet der kan jeg spinne videre på det.

For meg finnes det to slags religion: Den som kommer med konkrete, religiøst begrunnede påstander om vår fysiske verden, og den som ikke gjør det. Førstnevnte synes jeg er problematisk (f.eks. kreasjonisme). Slike spørsmål kan jo undersøkes vitenskapelig og forkastes og en fortsatt tro på dem vil føre på avveie i en søken etter sannheten. (I spørsmål hvor en slik sannhet finnes, noe det gjerne gjør innen naturvitenskapelige spørsmål om man ser bort fra ekstrem tvil, og det gjør jeg - I refute it thus!)

Den sistnevnte går langs linjene til Stephen jay Goulds "non overlapping magistrae" og den er slik sett uproblematisk. Det åndelige har sitt eget domene og griper ikke inn i fysiske prosesser. Årsaken til at jeg forkaster også slike religiøse forestillinger er ironisk nok et resultat av prinsippet til 1300-tallsmunken William av Ockham: "What can be explained with fewer, is done so in vain with more" (etter husken). Dersom det å innføre et nytt element ikke forbedrer din forståelse av verden, lar du være. Og der er jeg i forhold til verdens guder, men det betyr selvsagt ikke at man ikke kan ha noe å lære av religiøse tenkere, noe Ockham viser.

Så har selvsagt mange hatt sterke religiøse opplevelser, men for meg er det ikke vanskelig å forklare det med menneskelig psykologi heller enn overnaturlig inngripen, selv om jeg skjønner det kan være vanskeligere for den som opplever det sterkt og inderlig. (Jeg har forøvrig også sett ting som ikke har vært der enkelte ganger, men det var mye mer verdslige ting enn Jesus, og årsaken var nok søvn- og matmangel og skumring.)

Meningen med livet
Men la oss komme til saken. Hva er meningen med livet om man er ateist? Er det bare som i Monty Python-sangen: "are we just simply spiraling coils of self-replica DNA"? Man kan selvsagt lande på noe a la "livet har ingen mening i seg selv" eller "vi må skape oss en mening med livet", men jeg synes det blir litt lettvint. La oss tenke litt nøyere på det.

Før vi kan svare på hva meningen med livet er, må vi svare på "hva er liv?". Det er ikke så enkelt å svare på som det kan synes. Fra mitt ståsted er det jo ikke noe prinsipielt skille mellom menneskelig og andre former for liv, og hva er det alle levende vesener, fra den minste encellede organisme til den største blåhval har til felles og som skiller dem fra ikke-levende fenomener som f.eks. krystaller eller en stjerne?

Vi skal ikke gå inn i detaljene her, men mange nyttige definisjoner knytter liv til evnen til å kopiere seg selv og å gjennomgå evolusjon. Dersom vi legger dette til grunn som et sentralt/det sentrale kjennetegnet ved liv, vil det ikke nødvendigvis ekskludere alle former for kunstig liv, men det kan jo bli en interessant diskusjon i framtida med utviklingen av kunstig intelligens. Det er jo allerede tatt opp i Sci-fi-litteraturen/kulturen (se f.eks. androiden Data som blir tilkjent status som levende i Star Trek The Next Generation tv-serien).

Om vi anser det å opprettholde og skape nytt liv som det sentrale kjennetegnet ved liv, faller kanskje nettopp livets egenverdi ut som målet med livet. Det er jo også litt banalt og klisjefylt, men "livet er sitt eget mål" framstår ikke som noen fjern konklusjon sett fra et evolusjonsteoretisk perspektiv. Tvert om.

Så kan man trekke en hel rekke konklusjoner ut fra det. Man kan jo stille spørsmål om det å spise andre levende vesener er etisk om livets egenverdi settes så høyt, men jeg mener det blir for enkelt. For det første gjelder jo det i prinsippet for både planter og dyr. For det andre - dersom man ser på mennesket som bare nok en dyreart, er det ikke mer uetisk for en alteter som oss å spise andre dyr enn det er for andre dyr som er naturlige kjøttetere eller altetere å gjøre det. Og det er jo langt fra alltid uheldig for biosfæren som en helhet og dermed de langsiktige forutsetningene for liv at det finnes levende vesener som spiser andre levende vesener (tvert imot, må man vel kunne si).

Utfordringen til oss mennesker er nok dermed mer overordnet - at mange av oss har skaffet oss et forbruk som ikke er forenlig med å opprettholde en velfungerende natur og i forlengelsen liv i bred forstand. Det er et problem, som også vil ramme oss selv, og som vi slik sett har en moralsk plikt til å gjøre noe med om vi regner at liv har en egenverdi.

Så er det en hel masse diskusjoner man kan ha (og har og har hatt) også fra dette utgangspunktet, men det får klare seg for nå.

Som Ian Fleming ikke sa det: Live and let live!