Valgets kvaler

Med framveksten til både høyreradikale og delvis høyreekstreme bevegelser i vesten, har mange fått et dystopisk bilde av tilværelsen. Det er ingen grunn til å undervurdere ytre høyre - særlig farlig er deres ideologiske påvirkning på andre partier. Denne påvirkningen styrkes derimot når ytre høyres fremganger får lov å bli den eneste fortellingen. Det er den heldigvis ikke.

Nord-Irland
Jeg skal innlede kort med valget i Nord-Irland. Det kan også fungere som en påminner om den nyanseringen jeg gjorde etter forrige valg til Europaparlamentet. (http://venstresida.net/?q=node/3615) Sinn Fein var blant de partiene som gikk kraftig fram da. I det nylige valget i Nord-Irland ble det også en betydelig framgang for Sinn Fein, som også har hatt framgang i Irland de siste årene. De havnet nå bare få promille bak unionistiske og konservative DUP. Resultatet har blitt at unionistenes rene flertall i Nord-Irland har falt, og en betydelig selvtillitsboost for Sinn Fein. I tillegg til en sak om økonomisk rot rundt et energiprosjekt, betød nok Brexit en del. Nord-irer er redde for å miste den frie bevegeligheten over til resten av Irland, og valgte i likhet med Skottland å stemme for å bli i unionen.

Radikale Sinn Fein har nå plassert seg enda tydeligere som et ledende parti på begge sider av grensa.
Se f.eks. http://www.irishtimes.com/opinion/in-wake-of-election-sinn-f%C3%A9in-set...

Frankrike
I Frankrike har mye handlet om Marine Le Pen. Det er likevel viktig å huske at hun ikke vil bli valgt. Selv om hun kan vinne første runde (heller ikke det er sikkert, hun og Emanuel Macron ligger svært nære på målingene), er hun sjanseløs i andre runde.


(Alle tabeller er fra Wikipedia)

Målingene viser over 20 % i avstand mellom Le Pen og Macron. De kan nok være usikre, men ikke så usikre. Det må skje noe helt dramatisk om hun skal bli valgt. Man skal likevel ikke ta for lett på dette. Da hennes far gikk videre til andre runde på 90-tallet, ble han knust i en massiv mobilisering mot FN i andre runde, noe som gjorde at partiets selvbilde fikk seg en kraftig trøkk. Det vil neppe skje nå. At FN går videre til andre runde kan etablere seg som en normalsituasjon i Frankrike, og det er alvorlig, selv om de aldri kommer til makta.

Vi må likevel nyansere bildet litt. Sosialistpartiet gikk til venstre med valget av Hamon som kandidat, og dersom man hadde klart å samle stemmene på venstresida som går mot EUs kuttpolitikk (Hamnon, Melenchon, Poutou, Arthaud) bak en kandidat, hadde man vunnet både første og andre runde. Det var en slik politikk Hollande vant sist valg på, og som han ble tidenes mest mislikte president av når han gikk bort fra den i løpet av perioden.

Macron går til valg på mer eller mindre den faktisk politikken Hollande har ført. Litt mindre nyliberal enn LR's Fillon, og mindre rasistisk enn både Fillon og Le Pen. Men langt fra noen venstrekandidat i økonomisk politikk. Han kan kanskje dermed også bli litt mindre upopulær enn Holland, siden politikken ikke vil være løftebrudd fra hans side, men han vil ikke klare å løse Frankrikes økonomiske problemer med den.

Et positivt trekk med en Macron-seier i motsetning til Hollandes periode, er at det gir bedre rom for at motstanden mot politikken kan komme fra en bred venstreside, som altså også har en betydelig (om enn oppsplittet) støtte.

Nederland
Nederland er et annet valg hvor ytre høyre får mye oppmerksomhet, og Geert Wilders PVV ligger an til å kunne bli største parti på en del (men langt fra alle) av de siste målingene. Den viktigste lærdommen fra målingene i Nederland, er likevel tilbakegangen til de to tradisjonelt store partiene VVD og PvdA. Ved valget i 2012 fikk de til sammen 79 seter i parlamentet. I dag er dette redusert til 34 på de siste målingene. Det betyr et fall på svimlende 45 representanter. Bare 10 av disse har gått til Wilders PVV som nå ligger på 25 opp fra 15 i 2012. Det største jafset ser ut til å ha gått til GroenLinks (som ligner litt på Norske De Grønne/SV) som nå ligger rundt 17 opp fra 4. Sosialistiske SP holder noenlunde stand i underkant av 15 seter, mens både konservative CDA og sosialliberale D66 øker en del.

Om vi kikker på det ideologiske landskapet uten å ta hensyn til sannsynlige regjeringskonstellasjoner, ser vi at det er mulig å se et flertall i befolkningen for ideer som kretser rundt det sosialistiske/sosialdemokratiske/grønne/sosialliberale.

Man skal som sagt ikke ta lett på ytre høyre. Men man bør se på resten av det politiske bildet også, om man skal danne seg et sannferdig bilde av hvor folkemeningen står. Ytre høyre har ikke flertall. Tvert imot vil deres vekst forhåpentligvis både mobilisere mange som ikke har engasjert seg i politikken før til motstand, samt få ytre høyres motstandere til å måtte vurdere nye typer samarbeid. Folkefrontstrategien startet litt seint sist gang.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering