Zygmunt Bauman (1925-2017)

Den kjente polske sosiologen Zygmunt Bauman er død, 91 år gammel. Han har vært viktig på mange områder, også med en modernitetskritikk som er relevant for de av oss som er opptatt av sammenhengen mellom teknologi, samfunn og etikk.

Generelt er jeg av den oppfatning at teknologer og naturvitere burde vite litt mer om samfunnsforskning og omvendt, selv om jeg skjønner det er krevende gitt den store informasjonsmengden som etterhvert foreligger. La meg uansett i forbindelse med Baumans bortgang dele det følgende korte utdraget fra manuskriptet til en bok jeg kommer med på Universitetsforlaget senere i år. Bauman er kanskje borte, men diskusjonene han startet vil fortsette.

Den kanskje mest kjente representanten for synet at Holocaust var et resultat av modernismen, vitenskapeliggjøringen av samfunnet og teknologiutviklingen er Zygmunt Bauman, som framsetter nettopp det argumentet i sitt svært innflytelsesrike verk “Moderniteten og holocaust”.

Her erklærer Bauman at “Holocaust var født og båret fram i vårt moderne rasjonelle samfunn, på et høyt trinn i vår sivilisasjon og på toppen av menneskets kulturelle storverk, og av denne grunn er det et problem for vårt samfunn, vår sivilisasjon og vår kultur.”

Utryddelse som ingeniørkunst
Baumans argumentasjon går langs flere linjer. En av dem går på hvordan rasismen av nazistene ble utviklet til “en form for sosial ingeniørkunst”. Mange av nazistenes argumentasjonsrekker fulgte nemlig noe som kan ligne på en naturvitenskapelig tankerekke, hvor “rasematerialet” var det viktigste leddet i den ingeniørmessige tiltakskjeden.” Sjefen for Avdelingen for nasjonal hygiene i det tyske Innenriksdepartementet beskrev det sånn: “Hvis vi fremmer den sunne arvemassen ved systematisk seleksjon og eliminasjon av usunne elementer, vil vi være i stand til å forbedre den fysiske standard, kanskje ikke for den nåværende generasjonen, men for dem som følger etter oss.” Denne tankegangen var grunnleggende for de tyske “autanasiprogrammene” som var rene utryddelsesprogrammer for funksjonshemmede, og senere utvidet til å gjelde stadig flere grupper. Bauman peker på tankegangen om samfunnet som en hage, hvor syke og skadelige elementer må lukes ut og utryddes, som en bærende tanke i prosessene som ledet fram til Holocaust.

Selv om slike tanker har kommet til klarest uttrykk i Nazi-Tyskland, er de på ingen måte avgrenset til det samfunnet. Den samme tanken om biologisk “hygiene” lå bak den norske steriliseringsloven av 1934 som ble etablert “med en uttrykkelig hensikt om å ramme taterne/romanifolket”, og brukt nettopp til å tvangssterilisere mange kvinner med slik bakgrunn. Loven ble først opphevet i 1978, men den mest aktive bruken mot minoritetsgrupper skjedde fra slutten av 30-årene til begynnelsen av 50-årene.

Teknologiseringen av døden
Et annet element i Baumans forklaring er hvordan et teknisk avansert og byråkratisk godt organisert statsapparat også kan være et mye mer effektiv utryddelsesapparat. Europa hadde tidligere også sett mange eksempler på massevold mot jøder – såkalte pogromer. De hadde derimot aldri ført til de massive dødstallene vi så i Nazi-tysklands utryddelseskampanjer.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering