Venstresida og den nye fascismen


Ny artikkel hos Radikal Portal. Klikk på faksimilen for å komme dit.

En kortere versjon også på trykk som Kronikk i Klassekampen 28.12: http://venstresida.net/?q=node/3837

Venstresida og den nye fascismen

Når fascismen kommer tilbake vil du ikke kjenne den igjen. Hadde du det, ville den ikke kommet tilbake.

Fascisme har ikke vært så populært etter 40-tallet. Heldigvis. Uheldigvis er ikke alle fascister så dumme at de ikke har fått med seg det. Dermed følger det enkle faktum at de fleste rimelig intelligente fascister i dag vil framstille ideologien sin som noe annet enn fascisme. Uten at det selvsagt betyr at alt som ikke kaller seg fascisme er det. Det gjør at det er grunnlag for å kikke litt nøyere på deler av tankegodset som i dag florerer på ytterste høyre fløy, og hvordan venstresida bør forholde seg til det.

Tredjeposisjonismen
Enkelte fløyer innenfor nyfascismen kan dessverre også utøve en tiltrekningskraft på enkelte på venstresiden. Dette gjelder kanskje særlig den såkalte tredjeposisjonsimen: de delene som er svært høyreorienterte i verdispørsmål: innvandringsskeptiske, nasjonalistiske, antifeministiske, mot rettigheter for seksuelle minoriteter, samtidig som de kjører en mer sosial profil i den økonomiske politikken enn mange nyliberalistiske konservative høyrepartier gjør. (Her er det selvsagt likevel viktig å bemerke at den høyreekstreme velferdsideologien skiller skarpt mellom verdige og uverdige trengende. Gruppen av verdig trengende har vel også en tendens til å bli liten etter at alle etniske, religiøse og seksuelle minoriteter, samt alenemødre og andre som "kan skylde seg sjøl" for sin ulykke er sjaltet ut.)

Denne tradisjonen har historiske røtter bl.a. til den ideologiske tradisjonen innenfor den tyske nazismen som dominerte de såkalte "brunskjortene" i SA, og som ble rensket ut i de "lange knivers natt". De samme holdningene ser vi i en del nyere høyrebevegelser også, som når partier som franske FN ser ut til å stå til venstre for Republikanerne i økonomisk politikk, og når Frp her hjemme tidvis klager vel så mye over kvaliteten på velferdstjenester som over skatter og avgifter. (Nå er det selvsagt viktig å huske at det kan være stor forskjell på partiers retorikk og politikk, og at det nok i stor grad gjelder partier på høyresiden som forsøker å framstå som velferdens forsvarere.)

Hele retorikken om at man er "verken høyre eller venstre" er også lett gjennkjennbar fra den historiske fascismen, men den kan selvsagt også bidra til å forvirre de som ikke er kjent med fascismens historie og uttrykk.

Trump og fascismen
Det har vært enkelte diskusjoner om hvorvidt Donald Trump er fascist. Det er egentlig et ikke så interessant spørsmål, siden det vil komme helt an på hvordan man definerer fascisme. Etter de fleste fascismedefinisjoner, på de fleste dager (han skifter politikk ofte, noe han forøvrig har til felles med fascistledere som Mussolini), faller nok ikke Trump selv innenfor det å *være* en fascist. Men fascisme, i likhet med de fleste ting er ikke noe enten/eller. Verden består ikke av adskilte båser, men av et kontinuum. Det er enklere å si at Trump har fascistoide trekk, samt at han gir deler av bevegelser som mer åpenbart er nyfascistiske svært kort vei til maktens korridorer og mer makt enn de antagelig noensinne har hatt etter 2. verdenskrig.

"Alt-Right"
Den vanligste betegnelsen på det ytterliggående, konspirasjonsteoretiske og i ikke ubetydelig grad nyfascistiske miljøet som Trump har lenet seg på er "Alt-Right". Det alternative høyre. Tilknytningen blir kanskje tydeligst gjennom at lederen for ytre-høyre-nettstedet Breitbart, som har utviklet seg til en Alt-Right-kanal, Steve Bannon, først ble valgkampsjef, og deretter sjefsrådgiver.

Trump selv forsøker seg gjerne på en type dobbeltkommunikasjon hvor han i det ene øyeblikket kopierer retorikk, politikk og trekker folk fra disse miljøene inn, mens han i det neste "tar avstand". Dette er heller ikke en ukjent taktikk fra partier som skal forsøke å hente støtte fra ytterliggående og rasistiske miljø samtidig som de er avhengige av å hente støtte hos mer moderate høyregrupperinger. Koblingene til Alt-Right er derimot oppe i dagen.

Hva er så Alt-Right?
Alt-Right er et mangfoldig internettbasert miljø hvor store deler av det åpenbart er fascistisk, ja endog nynazistisk. Videoen hvor alt-right lederskikkelsen Richard Spencer hyller Trump på klassisk nazistisk maner er blitt spredt vidt og bredt. De delene som ikke måtte være det, har i hvert fall ingen sperrer mot å samarbeide med slike miljø. Det fremstår dermed ikke urimelig å karakterisere dette miljøet som nyfascistisk. I tillegg er kvinnehatet utbredt, og mange trekker tråder tilbake til den såkalte "Gamergate"-saken. I USA er nettstedet Breitbart som sagt ofte trukket fram som et nav i det ideologiske hjulet. I Norge har det tidligere ultrakonservative, men fra 90-tallet kulturradikale (om kanskje med en liten retur mot gamle synder de siste årene) avisen Morgenbladet trukket fram bloggen "Kokohøyre" som representant for norsk Alt-Right. Selv om det nok overdriver bloggens betydning, kan den være et interessant sted å undersøke for å få et innblikk i denne delen av den nye fascismens ideologiske prosjekt, slik de liker å presentere det selv:

"Alt-Right er ikke en uniform gruppe, vi har mange forskjellige meninger, men alle anerkjenner at vi er midt i et politisk paradigmeskifte. Dette diskuteres ytterst i begge fløyene. Der de tidligere tiårenes politiske spørsmål primært handlet om økonomiske og personlige friheter beveger nå debatten seg over i Globalisme vs. Nasjonalisme."

De norske nyfascistene er likevel ikke overoptimistiske over å umiddelbart få gjennomslag for denne tenkningen:

"Selv om flere og flere våkner opp til Nasjonalisme/Globalisme-dikotomien tror jeg ikke det er nok til å reellt påvirke et valg. Den generelle populasjonen er alt for redde etter all medias skremselspropaganda om Trump og de skumle nasjonalistbevegelsene som visstnok herjer over hele vesten."

De identitære
Det i utgangspunktet amerikanske fenomenet Alt-Right, har sterke likhetstrekk med europeiske strømninger som gjerne kaller seg "identitære". I Skandinavia er de kanskje særlig kjent for å ha tatt ledelsen i Sverigedemokratenes ungdomsparti og dratt det i en retning som ble sett på som for ekstrem selv for Sverigedemokratene, noe som førte til eksklusjonsprosesser. Internasjonalt kommer fenomenet fra franske Bloc Identitaire, og er tett knyttet til tenkere som franske Alain de Benoist og russiske Alexander Dugin (med bakgrunn bl.a. fra de tredjeposisjonistiske "Nasjonalbolsjevikene"). Et kjennetegn for de identitære er at de gjerne bruker retorikk som ellers er kjent rundt minoriteter og urfolks rettigheter på majoritetskulturen, og (i hvert fall på overflaten) argumenterer for likeverdige, men atskilte kulturer (på afrikaans ble vel dette betegnet som "apartheid"). Et par korte innføringer i dette tankegodset av henholdsvis Kristian Bjørkelo og Rasmus Fleischer kan du lese her og her.

Venstresida
Jeg stilte tidligere spørsmål om enkelte former for nyfascisme kunne ha tiltrekningskraft på enkelte på den politiske venstresida. De aller fleste har nok sterke ryggmargsreflekser mot rasisme og autoritær tenking til at de kjenner lusa på gangen. I tillegg bygger jo hele venstresidas ideologiske prosjekt seg på nettopp motstand mot nasjonalisme ("brødre og bak grensa bor"), til fordel for klasseperspektivet. Sosial utjevning - bekjempelse av sosiale klasseskiller har vært grunnlaget for den politiske venstresida helt fra motstanden mot adelens privilegier, til dagens bekjempelse av enorme og økende økonomiske skjevheter.

Karl Marx fastslo tidlig viktigheten av å bekjempe rasisme som en del av det sosialistiske forgjøringsprosjektet (brev til A. Vogt i New York, London 9. april, 1870, oversatt til norsk av Oscar Dybedahl):

"Hvert industrielt og kommersielt område i England har nå en arbeiderklasse delt inn i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer. Den vanlige engelske arbeider hater den irske arbeider lik en konkurrent som senker hans levestandard. I forhold til den irske arbeider føler han seg som et medlem av den herskende nasjon. Derfor blir han et verktøy for de engelske aristokratene og kapitalistene mot Irland, og dermed styrker han deres herredømme over seg selv. Han dyrker religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot den irske arbeider. [...] Irlenderen betaler tilbake med samme mynt. Han ser i den engelske arbeider både den medskyldige og det dumme redskap for de engelske herskerne i Irland.

Denne sterke motsetningen er kunstig holdt i live og intensivert av pressen, alteret, vitsebladene, kort sagt gjennom alle de midler som disponeres av de herskende klasser. Denne motsetningen er hemmeligheten bak impotensen til den engelske arbeiderklassen, til tross for dens organisering. Det er hemmeligheten ved måten kapitalistklassen opprettholder sin makt."

Å bekjempe rasisme var for Marx en forutsetning for å unngå at arbeiderklassen ble splittet og satt opp mot hverandre. Det var en forutsetning for klassekamp. Og det har det heldigvis vært for de aller fleste på den politiske venstresiden siden også.

EU-spørsmålet er et annet som tidvis trekker opp diskusjonen om nasjonalisme. I motsetning til høyresidas EU-motstand, som har vært ideologisk drevet av nettopp nasjonalisme, har venstresidas EU-motstand vært delvis drevet av det motsatte - en internasjonalisme mot "Festung Europa". I den grad man kunne snakke om et venstreforsvar for nasjonalstater, handlet det om demokratiidealer, herunder et forsvar av å ha beslutningsmyndighet i enkeltstatene på et demokratisk grunnlag, i en erkjennelse av at de demokratiske strukturene i enkeltstatene var mer demokratiske enn EU-systemet. Til sist har erkjennelsen av at EU-prosjektet er et nyliberalt økonomisk prosjekt selvsagt vært grunnplanken i motstanden, et system med traktater som i praksis gjør det umulig for enkeltstater selv å føre selv en sosialdemokratisk politikk av etterkrigstypen. Det er selvsagt ikke noe gunstig utgangspunkt for et sosialt, enn si sosialistisk Europa. (I parentes bemerket: Det at det er store ulikheter i enkeltland i Europa både med tanke på demokrati og politisk tyngdepunkt er selvsagt også en delforklaring på at venstresida i enkelte land har en annen holdning til EU igjen, selv om den er basert på den samme tenkningen.)

Et ideologisk forfall
Det har dessverre oppstått et lite men tidvis høylytt miljø, primært på Facebook, men også sentrert rundt ulike blogger som nettopp synes å ha glemt nettopp hva den ideologiske forskjellen mellom sosialister og nasjonalkonservative er.

Et svært godt eksempel jeg kom over på en blogg som viser svært tydelig hvor langt det ideologiske forfallet hos enkelte på venstresida har gått. Jeg kom nylig over denne (fordi jeg selv blir omtalt en del i den, men det er ikke direkte relevant. Den er (selvsagt?) også parallellpublisert på Pål Steigans blogg):

"Begreper som «venstreside» og «høyreside» er også nå helt uten mening. Det dreier seg ikke om «venstre» eller «høyre», kampen står mellom globalistene og anti-globalistene."

Dette er begredelig nok så godt som identisk med presentasjonen til Alt-Right.. Klasseperspektivet er lagt bort. Nasjonalismen står igjen. Det er også greit å merke seg begrepene "globalist" og "globalisme". Disse har ikke vært brukt særlig mye på norsk tidligere, man har i den politiske debatten heller snakket om "globalisering". Norsk Alt-Right har importert begrepet fra amerikansk ekstremhøyre og det er dermed en begrepsbruk som bør få varsellampene til å blinke. Det er et begrep som i hvert fall i slike sammenhenger i hovedsak brukes av høyreekstreme og konspirasjonsmiljøer (se også Illuminati, Bildeberger, New World Order etc.). Nazister bruker det f.eks. som kodeord om jøder, inn i de kjente konspirasjonsteoriene om "finansjøder". Her kan man også se et nærmest fetisjistisk fokus på enkeltkapitalister som da gjerne er jødiske. George Soros har de siste årene blitt et særlig hatobjekt, antagelig også fordi han har donert en del penger til formål som bryter med de høyreekstremes agenda. I en tradisjonell marxistisk analyse vil selvsagt individuelle kapitalister være av begrenset interesse. Det er det økonomiske systemet som skaper de samfunnsforholdene vi lever under og om den ene eller andre kapitalisten byttes ut med en annen, vil det stort sett ha begrenset påvirkning. Om du har falt for å bruke disse begrepene i vanvare, er det altså på tide å slutte.

Da jeg ble politisk aktiv for 10-15 år siden var det særlig gjennom Attac. Vi ble i offentligheten ofte omtalt som "antiglobaliseringsbevegelsen", noe vi ikke var spesielt fornøyde med. Vi var ikke imot globalisering, forstått som kulturell utveksling, innvandring etc. Vi var imot nyliberalisme - "fri"handel på premissene til store multinasjonale selskaper som fanger fattige land i en fattigdomsfelle samtidig som de svekker rettighetene til arbeidere og øker ulikhetene innad i rike land. Vi forsøkte den gangen å lansere begrepet "alterglobaliseringsbevegelsen" - vi ville en annen, alternativ, demokratisk globalisering. Det fikk dessverre aldri fullt gjennomslag utenfor rørsla.

Dette virker å være en glemt kunnskap hos den falangen som nå forsøker å importere deler av tankegodset fra Alt-Right til deler av det som tidligere var betegnet som venstresida.

Dette er også et sammensatt miljø. Ikke alle har lagt bort klassekampen fullstendig. Disse sitnevnte avviser ofte feminisme og antirasisme (som fungerer som et ideologisk bolverk mot alt-right-tenkingen) som en identitetspolitisk avsporing fra klassekampen, og kobler klassekampen nettopp opp mot en kamp mot "globalister" eller "liberale eliter". Dermed ligger de svært nær nettopp tredjeposisjonismen. Pål Steigan selv har f.eks. vært inne på lignende tanker, selv om han ikke har lagt bort høyre/venstreaksen fullstendig. Han vurderer the Economist sin avvisning av høyre/venstreaksen til fordel for "åpen/lukket"/"nasjonalist/"globalist"" gjennom formuleringen «Sjøl om det er gærnt, så er det noe fornuft i det.» Han omfavner også "globalist"-begrepet, og synes å mene at antirasisme står i motsetning til klassekamp, heller enn å være et grunnlag for det.

Veien framover for venstresida
Selv om ting ser mørkt ut med valget av Trump og veksten til enkelte ytre-høyrepartier i Europa, er verden heldigvis mer sammensatt. Som engasjementet rundt folk som Bernie Sanders og Jeremy Corbyn, samt veksten til bevegelser som Syriza og Podemos har vist er det mulig å skape et engasjement til venstre, selv om det gjøres feil og motkreftene er store. Og den virkelig gode nyheten er at dette er ikke bevegelser av eldre menn - det er et enormt engasjement av ungdom. (For de som husker tilbake til en viss video for et par måneder siden: Det er MILLENNIALS som søker et PURPOSE.)

Og hos disse unge engasjerte aktivistene sitter heldigvis antirasismen og feminismen i ryggraden. Jevnt over blir heldigvis folk stadig mindre verdikonservative i de fleste vestlige land. Skal man mobilisere disse ungdommene nytter det ikke å komme med nostalgisk nasjonalisme og mer eller mindre fordekt rasisme. Da må man velge veien og retorikken til Jeremy Corbyn: "We must have zero tolerance towards those who whip up hate and division." Og vi må velge visjonen Bernie Sanders vant en generasjon unge amerikanere med: "We are all in this together." For å vinne framtiden kan vi ikke splitte og sette folk opp mot hverandre. Det krever en hard kritikk av økonomiske ulikheter, koblet med en nulltoleranse mot rasisme og fremmedfrykt. Det er heldigvis den riktige veien uansett.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering