Juleheftene 2016 - del 2

Nå har de resterende juleheftene kommet i hylla, og det betyr at sentkommere som Varg Veum og Knut Berg kan anmeldes sammen med et knippe andre serier.

Les del 1 av årets julehefteanmeldelser her: http://venstresida.net/?q=node/3830

Jeg gidder som sagt verken kjøpe eller lese heftene som jeg antar er kjappe opptrykk av middelmådige serier, gjort for en kjapp penge. (Hadde jeg gjort det, hadde det nok vært atskillig mer terningkast 1, 2 og 3 her.) Som vanlig i helt tilfeldig rekkefølge:

Flåklypa
Flåklypa har vært en soleklar vinner blant juleheftene de siste par årene. Både tegninger og manus har sittet som et skudd. Derfor er forventningene skyhøye foran årets hefte. Det er selvsagt litt skummelt - det blir holdt opp mot en umenneskelig standard. Møter det den?

Svaret må nok bli nesten, men ikke helt. Selv om Thiery Cappezones tegninger er gode også i år, virker det som han har løsrevet seg litt mer fra Aukrusts opprinnelige stil. Man skal selvsagt være forsiktig med å tukle med nasjonalskatter, og heftet rammes nok dermed litt av den samme kritikken som "Kapteinens Jul" har møtt de siste årene fra undertegnede. Likevel - dårlig tegnet er det slett ikke.

På manussiden er det fortsatt et sprudlende overskuddsprosjekt med høflige nikk både til Panama papers-skandalen og til Aukrusts originalverk. Innsmettene av oppslag i Flåklypa Tidende er fornøyelige. Ta deg tid til å lese tekstene. På minussiden framstår kanskje de to bærende historiene - en om et fiendtlig oppkjøpsforsøk av Slidre Dampysteri og en om islandske nisser (sic.) - noe kunstig sammenkoblet for å få til et hele. Alt i alt er det også i år et godt kjøp, men når ikke helt opp til forårets (og forfjorårets) hefter. Men ha i mente at det er det ikke spesielt mange andre hefter som vil gjøre heller.

Terningkast: 4,8 (slet veldig mellom 4,5 og 5 her - takk og lov for hele ti desimaler!)

Kollektivet
Norges nasjonale leverandør av fyll- og sex-humor slår til igjen. Torbjørn Lien står fortsatt fjellstøtt som den norske humorserietegneren som koster på seg et helt nytegnet julealbum med en lang historie på 32 sider - som til overmål er en fortsettelse av fjorårets. (Det er også det eneste Kollektivet har til felles med Vangsgutane.)

Jeg holder nok fortsatt på at i A4-formatet hadde Liens tegnestil kommet vel så godt til rette med f.eks. 4 standard rutehøyder per side som 3. (Da kunne vi fått inn mer tegneserier på det samme sideantallet. Om det blir løsningen neste år lover jeg å ikke klage om de siste 8 sidene er opptrykk. Det er i så fall gratis bonustegneserier.) Det er ingenting galt med tegningene hans, men han er ingen mester i finurlige detaljer som f.eks. Don Rosa.

Manuset er det lite å si på. Det er Liensk, med en dæsj julemagi. Det er en humorserie, men det er faktisk litt spennende. Og måten julen ender opp med å bli reddet på er selvsagt på sin plass.

Terningkast: 4

Donald Ducks Julehistorier
"Skal jeg virkelig lide meg igjennom en hel julepocket med kjipe italienske Disney-serier i år også?" Jaja - tradisjon er tradisjon.

I åpningshistorien opererer julenissen under det nyskapende og fantasifulle pseudonymet "Jul E. Nissen". Det setter standarden. I det minste kommer det fram at han løser oppgavene sine med hjelp av Tardis-teknologi. I historie nummer to virker moralen å være at for å redde jula må du egle deg innpå noen klysete rikfolk. En potensiell opptur var en Indiana Beinsonhistorie som begynte bra med Djengis Kahn og Tibet, men som forfalt til en dårlig kopi av amerikanske tv-serier som Warehouse 13 og The Librarian.

Ellers? Blant annet en smått absurd "jula forsvinner hvis du ikke har julestemning"-historie, samt en helt streit midt på treet-Svarte-Petter-sak som kanskje er bokas høydepunkt.

Neste år lover jeg å ikke kjøpe dette mølet. Trur eg.

Terningkast: 2

Lunch
Lunch er en av Norges mest populære serier. Den er nok også en av de beste. Ingen steder finner du en skarpere og mer tydelig kritikk av det moderne arbeidslivet med sine "bullshit jobs", sitt New Public Management og vanvittige absurde sløseri med både økonomiske og menneskelige ressurser enn i Lunch. Så også i dette juleheftet.

Men da gjenstår spørsmålet: Hva er det dette juleheftet gir oss som et vanlig nummer av Lunch-bladet ikke gir? Litt færre sider til samme pris, selvsagt. Vi får også en tisiders spesialtegnet julehistorie. Den er god, men jeg holder fast ved at det er ensiderne som nok er Lunch sitt skarpeste våpen. Denne tisideren kunne vært halvert i lengde og fått med alle de beste stikkene og poengene. Tips til neste år: Gjør som Rudolph Dirks - lag ensidere som fungerer for seg, men som likevel danner en lengre historie lest i sammenheng! Da blir det knall.

Karakter som julehefte løsrevet fra all kontekst: 5 Karakter sammenlignet med en ordinær utgivelse: 3

Totalkarakter: 4

Fjorden Cowboys
Omsider har mitt rykte som juefteanmelder blitt såpass stort at forlag har begynt å sende meg gratis anmeldereksemplarer av juleheftene sine. Enn så lenge gjelder det bare Havfruo Forlag, som har gitt ut det ene heftet dere kan lese tittelen på over, men hvem vet. Kanskje det blir flere neste år?

Når jeg leser presentasjonen av serien først i heftet skjønner jeg at dette heftet tydeligvis baserer seg på en tv-serie. Slik sett var det kanskje uheldig at det ble sendt til en anmelder som enten a) er en bortsnødd akademiker som er så frakoblet vanlige folks populærkultur at han ikke har TV, eller b) så ungdommelig og fresh at han knapt har sett "lineær-tv" på 10 år og kun forholder seg til internett (stryk det som ikke passer). Så jeg har overhode ikke noe kjennskap til fenomenet "Fjorden Cowboys" fra før. Dermed blir dette et helt ferskt og uhildet blikk.

Førsteintrykket er bra - tegningene og fortellerstilen minner meg om det jeg opplevde da jeg åpnet John Kåre Raakes "Sture Rask" for første gang på 80-tallet: Dette har jeg knapt sett fra norske serieskapere før - humoraction i en tradisjon som minner om Sprint. Samtidig gjør jo forordet meg skeptisk - jeg er jo en alvorlig og voksen mann og har i utgangspunktet ikke så mye til overs for pubertale cowboyfakter som det virker som hylles her.

Så til innholdet: Det holder hva det lover. I en heidundrende fart tas vi fra episode til episode med fart, spenning og sprengstoff. Tegningene er noe uslepne, men de er uslepne diamanter. Jeg har ikke vært borti tegneren før det jeg kan huske, men du skal ikke se bort fra at han kan ha en framtid i faget, selv om konkurransen er hard.

Det som trekker noe ned er, rent bortsett fra den noe cowboy- og rølpeaktige stilen som man nok ikke slipper unna i og med at det er en del av hele greia, er at handlingen er veldig episodisk. Det savnes en liten rød tråd med tilhørende spenningskurve gjennom historien som helhet. Men hva vet jeg - det er mulig det også framstår mer logisk for de som kjenner fenomenet fra før/tv. Alt i alt ikke ille dette. Vi har ikke for mange slike serier i Norge.

Terningkast: 4,5

Truls og Trine redder julen
Dette heftet er et opptrykk av det første T&T-heftet fra 1983, med en kort ekstrahistorie (som faller utenfor kategorien "tegneserie" og over i det man ellers finner i billedbøker). Det er litt begrenset hvor mange dubletter bokhyllene har plass til, så jeg bør i forkant opplyse om at denne anmeldelsen er basert på en nylesning av 1983-utgaven, samt en overflatisk smuglesing av ekstrahistorien mellom hyllene på bokhandelen.

Det at det er et opptrykk trekker jo i utgangspunktet ned, men selv jeg må vel innrømme at 1983 begynner å bli en del år siden. Den gangen syntes vi at Reagan var en tullete president. Nå går vi Trump i møte. Andropov var det på sin side ikke så mange av oss som rakk å få inntrykk av. Muligens en forbedring fra Bresjnev, men det skulle ikke stort til. Men unnskyd, jeg kommer med digresjoner. Det er sikkert ikke så dumt at nye generasjoner får anledning til å lese denne. En mulig svakhet (eller styrke?) med denne anmeldelsen er likevel at den er preget av at anmelderen leste denne historien da han var seks år gammel og at den dermed kan være preget av et visst romantisk skjær.

Jeg skrev et annet sted at Arild Midthun er en av våre beste serietegnere. Det var han faktisk i 1983 også, ja det har han faktisk vært siden han tegnet "Sirkus" som bl.a. gikk som biserie i Fantomet først på 80-tallet.

Historien i T&T er også både sjarmerende og spennende og med vidd og fantasi. Det er også ålreit når det gis ut julehefter rettet mot barn som ikke er hyperkommerse Disney-produkter. (Til tross for at det er et opptrykk fra 80-tallet regner jeg ikke denne med til den store gruppen av nostalgi-hefter rettet mot voksne.) Kjøp denne til kidsa og les høyt for de som er enda litt mindre.

Terningkast: 5

Varg Veum
Som nevnt tidligere er jeg en voksen og alvorlig mann. Dermed blir jeg så glad hver gang det dukker en tegneserie som er noe annet enn humor her til lands. En nyskrevet og -tegnet krimserie, tegnet i realistisk stil er ikke hverdagskost her til lands lengre, i hvert fall ikke siden Agent X9 gikk inn. Jeg har derfor i utgangspunktet vært sympatisk til Veum. Det er mulig det har trukket opp terningkastet tidligere år. Nå har jeg derimot følgende erklæring: I år er det på ingen måte nødvendig. Dette er såvidt jeg kan bedømme, den klart beste Varg Veum-tegneserien så langt.

Her har forfatter og tegner truffet blinken. Det er kanskje særlig manuset som er både drivende og intrikat, og løser et komplekst plot uten å bli kaotisk. Tegningene er dramatiske og fungerer flott til å drive spenningen framover. Tidligere har jeg klaget litt over Collins bruk av fotografier gjennom edge-filter til bakgrunner heller enn å tegne, men enten har han blitt flinkere til det, eller så har jeg blitt vant det. Jeg finner det i hvert fall ikke særlig forstyrrende i denne fortellingen.

Historien er også passe full av referanser - både til Veums fortid, til den walisiske tegneren som det vel må være lov å anta er inspirasjonen for en av bifigurene, til kjente steder i Bergen og Oslo og andre seriefigurer og kunstnere. Det virker verken overflødig eller anmasende, men glir lett og logisk inn i handlingen.

En toppkarakter skal henge høyt. Samtidig skal den være oppnåelig. Dersom den i det hele tatt skal gis til ett av årets julehefter, må det bli dette. Organisert kriminalitet, vakre men svikefulle kvinner og en bittersøt underliggende stemning gir denne noir-krimmen:

Terningkast: 6


VANSKELIG Å FÅ I TALE: Varg Veum-juleheftet bør jo helst leses i Bergen. Fortrinnsvis på Strandkaien 2. Anmelderen traff i den forbindelse på hovedpersonen, men han virket både litt stiv og mutt, og var vanskelig å få i tale. Han ville vel ikke komme med noen spoilers om årets hefte.

Tegnehanne: Pizzajul
Jeg har jo mast om hvor lei jeg er humorserier, men jeg gjør noen unntak. Jeg er ikke lei Arne And, og heller ikke Rocky på en god dag. Zelda er sjef. Men av nyere norske serier er det vel nesten bare Tegnehanne som vekker en smule entusiasme. Derfor kostet jeg på meg denne.

Jeg begynner med minussiden, så jeg kan avslutte med det positive som tross alt er hovedsaken her. Vi får 32 sider med svært store tegninger for seksti kroner. Hva angår kroner per minutt lesetid er ikke dette et røverkjøp. Innholdsmessig er det kanskje ett element ved serien jeg ikke liker så godt. Det er tendensen til dyrking av det barnslige jeg ofte ser hos voksne mennesker langt inn i tjueårene. Den som ofte følges av kokettering om "voksenpoeng", dere vet. Dette preger litt av skrivingen om jula her også. Sorry ass - dere har stemmerett, lappen og jobb. Se på dere selv som voksne og oppfør dere deretter!

Men nok gammelmannssutring. For temaene som tas opp her er så definitivt voksne. Psykiske problemer, mellommenneskelige relasjoner og generelt weltschmertz tas opp på en både voksen og morsom måte. Det er et underliggende alvor under mye av humoren som er et befriende avbrekk fra den lettvinte leflingen med stereotyper vi ofte blir avspist med i andre serier. Så lenge du ikke har alt for mye tid å slå ihel og alt for lite penger å gjøre det med, kan dermed denne anbefales.

Terningkast: 4,6

Sølvpilen
Endelig et julehefte som ikke er ran på høylys dag! Sølvpilen kan neppe sies å være noe annet enn Allers som viser langfingeren til hele Egmonts julehefteøkonomimodell! Mens Egmont (som står for nesten alle juleheftene) gir oss 32 sider for seksti kroner, gir Sølvpilen deg 60 sider med tegneserier og litt indianerfakta for bare en femtilapp! Det blir under halv pris per side det, målt opp mot Egmont, og jeg regner med det fortsatt går i pluss for Allers. Dette er dermed definitivt heftet for deg som ikke hadde råd til Tegnehanne.

Innholdsmessig vet jo de fleste som kjøper Sølvpilen hva de får. En relativt middelmådig og barnevennlig, i dag litt datert, westernserie. Innenfor dette premisset, må jeg nok si at de i årets utgave har funnet et par av de mest dramatiske og interessante historiene. I den første er det brutal rivalisering mellom to brødre etter at faren deres - høvdingen - dør. Det hele mot et bakteppe om hvordan man skal møte det økende presset fra blekansiktene som gjør de tradisjonelle leveveiene stadig mindre realistiske. I den andre historien blir Falks tante kidnappet. Også her lurer konflikten mellom framrykkende amerikanere og urbefolkning i bakgrunnen.

De små faktabitene, samt lengre faktahistoriene om ulike aspekter rundt indianernes levevis gjør meg fortsatt litt skeptisk. Det er såpass stort mangfold i tid og mellom ulike grupper amerikansk urbefolkning at de fleste utsagn om hva "indianerne" gjorde vil være feil for veldig mange som ofte går under den betegnelsen. Bare unntaksvis spesifiseres slike detaljer i artiklene. På plussiden har de delvis begynt å oppgi kilder til informasjonen, om enn bare til generelle nettsider. Det gjør det i det minste mulig å vurdere seriøsiteten til nevnte nettsider. Det borger jo heller ikke for kvaliteten at ingen av artiklene har oppgitt forfatter. Var det ingen på forlaget som ville sette navnet sitt under dem? Velvel. De små skritt. De små skritt.

Alt i alt var dette likevel litt over forventningene innholdsmessig. Når man tar med hvor mye du får for pengene, blir det jo julestemning av det!

Terningkast: 4,8

Ingeniør Knut Berg
Dette er nok også en serie hvor de fleste som har lest den før vet hva de får: Norsk eventyr-action fra 40-tallet. Om du kjøper dette fordi du er nostalgisk og husker det fra din barndom (da begynner du å bli ganske gammel, men noen er det nok fortsatt), fordi du er nynorskentusiast og kjøper alle julehefter fra Fonna Forlag av prinsipp, eller som meg - synes det er både morsomt og interessant med det blikket inn i en annen tid det gir å lese fiksjonslitteraturen derfra, og kanskje særlig dette som ligger i grenselandet eventyr/fantasy/science fiction, så får du nok også i år mye det du forventer deg.

Om jeg skal si noe særskilt om årets utgivelse må det bli dette - det ligner litt på en transportetappe. Våre helter Knut Berg, Aima og Tala blir vekselvis tatt til fange, rømmer slåss med ville dyr, blir tatt til fange igjen, rømmer igjen, slåss med ville dyr igjen, blir tatt til fange igjen osv. osv. Det er fartsfylt og i og for seg spennende, men jeg føler ikke historien drives så fryktelig mye framover, før vi kommer mot slutten av heftet hvor vi bl.a. møter igjen den blå diamanten, som strengt tatt startet hele dette eventyret.

For deg som ikke kjenner Knut Berg fra før: I det første avsnittet over her finner du nok de vanligste årsakene til å synes dette er spennende og interessant. Knut Berg er en klassisk eventyrserie fra 40-tallet og trekker nok veksler på/inspirasjon fra amerikanske serier i tradisjonen fra Tarzan, Lyn Gordon, Terry og Piratene osv. Du bør nok ikke forvente deg tegninger på f.eks. Burne Hogarths detaljnivå. Selv om Jostein Ragnvald Øvrelid var en habil tegner blir det hele betydelig grovere og mindre detaljert og litt stivere en sjangerens store internasjonale mestere. Fortellermessig er eventyrene til Knut Berg heller ikke avsluttede episoder, men en kontinuerlig fortelling som fortsetter og går, fra år til år. Heldigvis er det en oppsummering av hva som har skjedd på heftets side to.

Er det noe annet spesielt å si om årets hefte? Tja. Det kommer fram i en bisetning at Berg har en olympisk gullmedalje, uten at det dveles mer med. At det blir forbigått som noe såpass uvesentlig sier kanskje noe om sportens rolle i samfunnet da mot nå? Mens framstillingen av folkene på det asiatiske høylandet ser rimelig uproblematisk ut selv med dagens øyne, må det nok innrømmes at de innfødte vi møter på en sydhavsøy mot slutten av heftet framstilles på en ganske så klassisk rasistisk måte. Heftet kan dermed med fordel leses parallelt med Bangstad og Døvings "Hva er rasisme" fra Universitetsforlaget.

Men alt i alt også i år en interessant utgivelse. Prismessig er også denne med 56 kr for 42 sider av de bedre kjøpene i år.

Terningkast: 4

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering