Juleheftene 2016 - del 1

Julehefter er tradisjon. Det begynner det å bli at jeg anmelder dem også. En utfordring med det er at juleheftene ofte ligner forårets variant ganske mye. Det vil gjerne gjøre at min vurdering ligner også, kanskje blir jeg sittende og spikke fliser på de samme kjepphestene år etter år.

Deriblant er selvsagt det at jeg bare leser og anmelder de juleheftene jeg har lyst til å lese og anmelde. Det betyr selvsagt at jeg forventer karakterer over snittet og driter i normalfordeling. Det betyr også at jeg innfører terninger med desimaler for å skille i toppen. Og om dere synes for mye blir som i fjor - vel vel. Det blir vel i så fall også en tradisjon. Og slikt hører (før)julen til. Cheerio miss Sophie!

I ingen spesiell rekkefølge, og oppdateringsposter følger nok:

Norsktegnet Donald
En populær variant dette. Med manus av Knut Nærum og tegninger av Arild Midthun ligger alt til rette for en storartet leseropplevelse. Midthun må være en av våre teknisk beste tegnere, og Nærum av våre beste humorister, og ja - det er bra. Jeg savner likevel noe ekstra her - det som har fått de beste Barks-historiene, Don Rosa-historiene og tidvis kanskje Marco Rota-historiene til å heve seg over mengden. Det sprudler tidvis litt her og der, men det blir kanskje litt formularistisk og forutsigbart? Et lite minus også for at manusforfatter ikke er oppgitt på de to bonushistoriene. Den første av disse to er forøvrig ganske morsom, og er kanskje albumets høydepunkt.

Terningkast 4

Vangsgutane
Sukk. Har de helt gitt opp å nå ut til nye lesere? Skal Vangsgutane dø med generasjonen som vokste opp med heftet? Det kan se sånn ut. Jeg kan i hvert fall ikke se noen annen grunn til å belemre nytegnede serier med 40-talls tekst under rutene i stedet for snakkebobler. Sa jeg det i fjor også? Kanskje. Men jeg mener det fortsatt. Det er kanskje bare noe jeg innbiller meg, men tegningene virker noe enklere og kanskje også mer like Jens R. Nilssens i år.

Når det er sagt er det et godt og spennende driv i den nytegnede episoden. Et passe komplekst plot som gjør det vanskelig å legge fra seg. Begynn ikke med dette mens ribba står i ovnen. Den kan bli brent! Litt slitsomt er det å følge med på en føljetong når det går et år mellom hver episode, men la det være en motivasjon til å ta godt vare på heftene for jevnlige nyesninger. Det er en liten cliffhanger i år også, selv om hovedhistorien blir avrundet. Ekstrabonus for å gi oss et (sort of) gjensyn med den forsvunne julefavoritten Knut Gribb (tigeren fra tigerstaden etc.). Nest siste rute byr også på sjokkerende romantiske frampeik!

I opptrykket er vi fortsatt i Trondheim i starten, men kommer oss fort hjem igjen til tømmerhogst. Spenningsnivået er nok noe mer avdempet enn i den nyere historien. Men i en tid hvor "sakte-TV" slår an burde det kanskje være rom for dette også? Vi får i hvert fall se at traktoren kommer til bygda, og hva kan vel være mer spennende enn det?

Terningkast: 4,5

Asterix og Obelix - O sport med din glede
Jeg har jo tidligere uttrykt min frustrasjon over disse forsøkene på å melke Asterix-abumene for mer og mer ved å gjøre tematiske utplukk fra albumene og dermed trykke de samme sidene på nytt og på nytt og på nytt.

På tross av dette får du her flere morsomme enkeltepisoder fra ulike album som fungerer tålelig greit, men ikke like godt som i sin opprinnelige sammenheng. Du får også en hel korthistorie, som opprinnemlig ble laget til OL i Paris i 1992, og tidligere bare er trykket i Norge i albumet "Gallisk skolestart" (samt et eller annet sted i samlebøkene sikkert).

En kuriositet - de har også inkludert en rute fra filmalbumet "Asterix inntar Rom". Bildene i dette albumet (som i seg selv altså ikke er en tegneserie, men en billedbok) er hentet fra en stripeserieversjon av filmen som visstnok ikke er tegnet av Albert Uderzo, men av broren. I Norge er den bare utgitt i to deler som biserie i Fantomet i 1985. I andre land også bare i litt sære utgivelser, og den er aldri gjenopptrykt. Det er litt synd, for det er en ok serie, og den kunne gjort seg som et julealbum.

På plussiden er dette albumet på 48 sider, og du får mer for pengene enn med et normalt julehefte.

Terningkast 3,5

Jens von Bustenskjold
Hurra! Etter flere år med klaging har de skjerpet seg, og forsideillustrasjonen fungerer faktisk bra! Kudos til designerne - god løsning med å få blåst opp små s/h-tegninger til stort format og fargelegge.

Etter at både Egmont og Fonna har lagt seg til en vane med små innledende tekster om de ulike seriene, tar jeg meg i å savne dette i JvB. Det er absolutt en serie som man kunne ha gjort noen spennende historiske og samfunnsmessige betraktninger rundt. De fleste av oss er tross alt bare et par-tre generasjoner unna et samfunn hvor livet besto av gamle tynne menn som satt i tømmerstuer og lurte på hvor den neste kaffesupen eller brennevinsbutillen skulle komme fra. Neste år? Til erstatning får vi også i år en novelle i tillegg til to tegneseriefortellinger. Det er en grei løsning.

I den første historien er det som så ofte den gamle hedning, Plassbakk-kallen som har hovedrollen. Han skal forsøke å vinne en fiskekonkurranse, uten å røpe for mye, kan jeg fortelle at det blir både forviklinger og brennevinsdrikking. Det blir det også i novella, hvor vi får et innblikk i det komplekse samlivet til Gurine og Bernt Skomaker. Til sist er det Myrenggubben som bekrefter alle våre fordommer mot gretne gamle gubber: "slik var det når en led uti åra. Kreftene minket og sinnet vaks." Mye livsvisdom for seksti kroner her.

Terningkast: 5

Donald Duck
Utfordringen med den i og for seg gode ideen med å trykke klassiske Donald-historier som ikke er tidligere utgitt i Norge, er at man fort går tom - i hvert fall om man skal holde seg unna historier som ikke er utgitt delvis fordi de kanskje ikke var så gode. Slik sett er det vel greit at man har landet på en blanding av utgitte og uutgitte serier.

Hoved/julehistorien her er grei nok. Vicar var Donald-tegneren jeg vokste opp med, i perioden da DD&Co var Norges tredje mest leste ukeblad, med opplag på flere hundre tusen, og kvaliteten var jevn og upåklagelig. Selve storyen er litt vel speisa for å gi julestemning her, men men.

Av de uutgitte peker Langøre-historien seg ut. Veltegnet som alltid av Paul Murry, og en artig historie med figurer vi ikke ser så mye til lenger.Ellers er vel heftet på det jevne Donald-nivå.

Teningkast: 4

Walt Disneys jul
Jeg gleder meg alltid litt ekstra til dette heftet. Selv om det består av hummer og kanari, gir det oss gjensyn med figurer vi ellers sjelden ser i serieform. I år Snøhvit og Pinocchio. Heftet preges gjennomgående av godt håndtverk, og dermed også i utplukkingen av serier. Jeg vil likevel gjenta mitt ønske om mer Gottfredsson. Det blir aldri for mye Gottfredsson!

Terningkast: 5

Knoll og Tott
Du vet hva du får når du får Harold Knerrs Knoll og Tott! Jeg kjenner igjen historiene i dette heftet fra julehefter jeg leste i min spede barndom. Kanskje er det årsaken til at jeg synes de er sprudlende høydepunkter fra Knerrs karriere? I motsening til hva innledningen sier, er ikke alle sidene fra 1947. Om man kikker på signaturene ser man at det er et utplukk fra perioden 46-49. Uansett er det sluttfasen av Knerrs karriere. Kanskje betyr det at strek og humor er perfeksjonert? Betyr repetisjonen ellers at forlaget har gått runden? At vi nå begynner på'n igjen fra 1979 (eller noe slikt) og oppover? Neppe. På 80-tallet slapp de jo til Joe Musials serier også. Og de eldste seriene har vi jo ikke sett noe til på 100 år. Jeg skulle nok ønske at et eller annet forlag tok seg på tak og gav oss et lite innblikk i skjulte skatter fra historien til Katzenjammer-ungene. Er det rettighetsproblematikk som gjør det vanskelig?

For den som lurer på hvordan det går med Knoll og Totts rasisme, har jeg et positivt inntrykk av årets album. Selv om den billedlige framstillingen selvsagt følger datidens rasistiske karikerte stereotypier, framstår de innfødte i historiene i dette heftet ikke særlig annerledes enn våre eksiltyskere. Like fulle av både fantestreker og hevnlyst, med andre ord.

Terningkast 4

Kapteinens Jul
Jeg har tidligere klaget over at man velger å rentegne Rudolph Dirks versjon av Knoll og Tott, heller enn å gi oss den skitne originalen (slik man gjorde da jeg var ti år). Tegnestilen blir rett og slett for "ren" for serien. La ligne claire, funker ikke på rakkerungene. Herge kan ikke tegne Knoll og Tott, han bør holde seg til speidergutten Tintin. Når det er sagt, synes jeg det fungerer bedre i år, tross alt. Muligens kommer det av at det er flere ruter per side, og dermed mer detaljer som gjør framstillingen mindre ren tross den klare streken? Om man nå først skal rentegne, kunne man muligens vurdert å rentegne omslagsbildet separat. Det ser ut som det er blåst opp fra noe med litt vel lav oppløsning.

Om vi går over til historiene så innehar disse noe som jeg har savnet i Knerrs versjon. Dirks har til tider nemlig kostet på seg noen litt lengre sammenhengende fortellinger. Selv om det er ensidersgags, henger en del av de tydelig sammen her og gir dermed en leseropplevelse utover den enkle latteren i tillegg. Verken tegningene eller enkeltgagsene kommer likevel helt opp mot Knerrs i årets hefte, så i sum havner vi litt under K&T.

Terningkast 3,5

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering