Arbeiderbevegelsen og okkupasjonen

Dette er det siste i en rekke innlegg om arbeiderbevegelsens historie. Det vil ta for seg hvordan arbeiderbevegelsen reagerte på okkupasjonen i april 1940, og hvilke ulike strategier som ble etablert. Det vil også komme innom noen mindre ærefulle kapitler.

Okkupasjonen av Norge kom som et sjokk også på arbeiderbevegelsen, og den norske okkupasjonstiden ble mer ideologisk preget enn i mange andre vestlige land. (Bjørnhaug og Halvorsen, 2009 s. 101). En viktig årsak til dette var nok innflytelsen til Vidkun Quisling og NS, som hadde helt andre ideer om hvordan samfunns- og arbeidsliv skulle organiseres enn det fagbevegelsen har hatt.

I stedet for sentrale, landsomfattende tariffoppgjør og kollektivavtaler, ville Quisling ha desentraliserte oppgjør, og han agiterte om interessefellesskapet mellom arbeidere og arbeidsgivere som «den nye tids hovedtanke» (Berntsen 2007 s.246 ). Til felles med andre fascister så han for seg et korporativt økonomisk system med klassesamarbeid, og der hadde de klassemotsetningene som arbeiderbevegelsen var bygget opp rundt, ingen rolle.

Ulike deler av arbeiderbevegelsen møtte okkupasjonen på forskjellig måte. Mange medlemmer av Norges kommunistiske parti tok straks opp både væpnet kamp og andre former for motstand mot de tyske okkupantene, men store deler av partiet og ikke minst partiledelsen stod fortsatt på den linjen som de hadde stått på siden Molotov-Ribbentrop-avtalen i august 1939. Krigen var for dem et oppgjør mellom imperialistiske stormakter som i prinsippet var like ille. 11. april 1940 gikk partiavisen Arbeideren inn for å slutte fred med Tyskland. (Berntsen, 2007, s. 111)

Den mer samarbeidsvillige delen av NKP kunne her knytte bånd med en opposisjon i Arbeiderpartiet rundt Håkon Meyer. Denne gruppen hadde lenge holdt på en streng nøytralitetslinje overfor konflikten som var under opptrapping i Europa. (Berntsen, 2007, s.112, Bjørnhaug og Halvorsen, 2009, s. 116)

Etter invasjonen ville LO og DnA samarbeide med arbeidsgivere og de borgerlige partiene, ironisk nok et samarbeid på tvers av klassegrensene som bygget på et nasjonalt fellesskap. Ironien ligger her selvsagt i at målet var å holde Nasjonal Samling ute av regjeringskontorene (Bjørnhaug og Halvorsen, 2009, s. 115). Slik Støttet LO og DnA Administrasjonsrådet som var etablert, og forhandlingene om et riksråd. (ibid, s. 114)

Det var som en reaksjon på dette at den såkalte Fagopposisjonen av 1940 oppstod. Utgangspunktet for fagopposisjonen var en motstand mot klassekompromiss, og en ønske om å slutte fred med Tyskland og at arbeiderbevegelsen skulle ta en aktiv rolle i styringen av landet.

I tillegg til NKP-sympatisører og en krets rundt Meyer fant man syndikalister og folk fra venstrefløyen i DnA og AUF. Lederfiguren ble Jens Tangen som var formann for Norsk Bygningsarbeiderforbund, mens tidligere LO-leder Halvard Olsen fikk en viktig symbolfunksjon. (ibid, s. 116)

Fagopposisjonen hadde likevel begrenset oppslutning i LO, og ble aktivt isolert av LOs ledelse, selv om de fikk jobbe i fred for okkupantene som så positivt på deres ønske om å slutte fred med Tyskland. (ibid, s. 116)

Fagopposisjonen kom etter hvert fram til et forslag om å danne en ny regjering, ikke basert på de politiske partiene, men basert på organisasjonene i arbeidslivet. Harald Berntsen er ikke nådig i sin vurdering av disse planene, og beskriver det som en strategi for «ei korporativ regjering under nazi-tysk overherredømme». (Berntsen, 2007, s.116)

Fagopposisjonen overvurderte likevel hva som kunne være mulig å få til under nazistenes okkupasjon. Det gjorde for øvrig også LO, som trakk seg fra riksrådsforhandlingene etter en stadig påtagende NS-ifisering. (Bjørnhaug og Halvorsen, 2009, s. 117)

Terboven forbød alle partier utenom NS, 25. september 1940 (NKP var forbudt fra 16. august). Han oppløste Administrasjonsrådet og erklærte at «den eneste veien til framtidig frihet for det norske folk gikk gjennom Nasjonal Samling» (ibid, 2009, s. 117)

Dette gjorde at Fagopposisjonen av 1940 brøt sammen. De fleste avviste å gå inn i noe samarbeide med NS, men Håkon Meyer og Halvard Olsen ville forhandle med Quisling. (ibid, s. 118)

Meyer og Olsen fikk etter hvert ledende posisjoner i det NS-kontrollerte LO, og begge ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen (ibid, s. 205). Utviklingen av «Fagopposisjonen av 1940» er dermed blitt stående som et lite ærefullt kapittel i LOs historie.

Litteratur:
Berntsen, Harald. (2007). Tilbake til start? Oslo: Aschehoug
Bjørnhaug, Inger, Halvorsen, Terje. (2009). LOs historie. bind 2. 1935-1969. Oslo: Pax

Artikler om arbeiderbevegelsens historie:
De norske hovedsammenslutningene: http://venstresida.net/?q=node/3820
Den tidlige fagbevegelsens ideologiske og politiske inspirasjon: http://venstresida.net/?q=node/3433
Norsk politikk og Stein Rokkans konflikt- og skillelinjemodell: http://venstresida.net/?q=node/3571
Franco og den spanske borgerkrigen: http://venstresida.net/?q=node/3475
Arbeiderbevegelsen og okkupasjonen: http://venstresida.net/?q=node/3825
"Den norske modellen": http://venstresida.net/?q=node/3818

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering