Lese først, skrive etterpå

Heidi Stakset kommenterer i Adresseavisen 19.10 en bok jeg har bidratt til ("Røde Ritas Regime") under overskriften "Menn i allianse mot vår kvinnelige ordfører". Kritikk med et feministisk utgangspunkt er ofte både riktig og nødvendig i dagens samfunn. Staksets tekst gir meg derimot inntrykket av at hun ikke faktisk har lest boken før hun skrev innlegget sitt, men kun basert seg på medieomtalen.

I motsetning til hva enkelte avisoppslag har gitt inntrykk av, er dette nemlig ikke en bok om Rita Ottervik, men om det politiske flertallet, systemet, eller som boktittelen antyder - regimet - hun har ledet siden 2003. To av bidragene, Marvin Wiseths om ordførerrollen og Knut Fagerbakkes om sine erfaringer med samarbeidet, kommer naturlig nok en del innpå Ottervik (hvor Stakset forøvrig også gjengir en feilsitering). Disse har også ikke overraskende fått mest oppmerksomhet i media, men utgjør altså bare en del av boken.

Mitt eget bidrag som omhandler forholdet mellom bystyreflertallet, og her særlig Arbeiderpartiet, og fagbevegelsen i Trondheim nevner Ottervik kun kort på ett punkt. Det er i en analyse av at partiet med frontfiguren (her ordføreren) ofte vil høste æren for positive tiltak, selv om det i realiteten kan være helt andre krefter i en allianse som har jobbet dem fram.

Heller ikke de øvrige bidragene omhandler Ottervik i noen stor grad. Jeg står selvsagt kun inne for mitt eget bidrag i boken, og jeg er f.eks. ofte sterkt uenig i en del av bidragene fra politikere på høyresiden (bl.a. om privatisering etc.).

Jeg mener i sum at Staksets kritikk bommer i svært stor grad. Et tips fra meg til fremtidige analyser av bøker, vil være å lese bøkene først, og skrive kommentarer etterpå.

Innlegg i Adresseavisen 24.10.2016

Som en siste kommentar til innlegget:

OPPDATERT:
Det kom et svar på innlegget over 28.10. Der innrømmer Heidi Stakset at hun kommer med kritikk av boken uten å i det hele tatt ha lest i den. Med denne innrømmelsen følger derimot ikke noen erkjennelse av at dette muligens er et noe tynt grunnlag å komme med bokomtaler på. Tvert imot kommer hun med ytterligere angrep på boka samt mange oppfølgningsspørsmål, sammen med en erklæring om at hun slett ikke kommer til å lese den. Det ironiske er selvsagt at hun finner svar på alle spørsmålene sine i nettopp boka. Det er så man lurer på om man skal le eller gråte...

Noe godt kan likevel komme ut av hennes metode - den kan være en hjelpende hånd til en mediebransje under økonomisk press. Bokkritikk uten å lese boka, filmanmeldelser uten å se filmen, sportsreportasjer om fotballkamper man ikke har sett - bare fantasien setter grenser for ressursbesparende tiltak.

På den annen side kan det jo være folk vil lese noe som innholder et minimum av substans. I så fall er neppe Staksets metode å anbefale.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering