De norske hovedsammenslutningene

Vi fortsetter serien med tekster med bakgrunn i arbeiderbevegelsens historie. Nå skal vi kikke litt på de norske hovedsammenslutningene, historien og hva som skiller dem.

LO-dominans
Landsorganisasjonen i Norge (LO) er den klart eldste av hovedsammenslutningene vi i dag finner i det norske arbeidslivet, og den har vært den overlegent største i hele sin historie. LO ble dannet i 1899 gjennom en sammenslutning av mindre forbund, og etter mønster og inspirasjon fra den sosialistiske bevegelsen som hadde fått et gjennombrudd lenger sør i Europa (Olstad 2009, s. 18).

LO hadde som hovedorganisasjon lenge vært supplert med flere mindre fagforeninger, men fra 70-årene økte konkurransen. Da ble to nye hovedsammenslutninger etablert. Dannelsen av Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) i 1975 og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) i 1977 utgjorde den første reelle utfordringen mot den enerådende stillingen LO til da hadde hatt som hovedsammenslutning på det nasjonale planet (Bergh 2009, s. 67).

Utfordringer fra YS og akademikere
AF framstod nok i mindre grad som en konkurrent til LO enn YS, all den tid den representerte utdannings-, og yrkesgrupper som LO den gang i mindre grad identifiserte seg med. YS skapte derimot større bekymring siden den siktet seg mer inn mot LOs kjerneområder i arbeidslivet, og LO kjørte en politikk for å begrense oppslutningen om den nye hovedsammenslutningen. Blant annet gjennom en samarbeidsavtale med Norsk Lærerlag, klarte LO å hindre at laget ble med i YS, og denne oppdemmingspolitikken lyktes dermed delvis (Bergh 2009, s 71). Selv om sammensetningen av medlemsmassene i ulike hovedsammenslutninger selvsagt har endret seg noe, er fortsatt hovedtyngden av medlemmene til LO og YS uten høyere utdanning (Nergaard og Stokke 2010, s.21).

Akademikernes Fellesorganisasjon siktet seg på sin side inn mot medlemmer med høyere utdanning, og oppnådde på det meste en medlemsmasse på 250.000 (Bergh og Nilsen 2004, s. 14). Fra midten på 90-tallet begynte det derimot å rakne for AF. Interne stridigheter gjorde at flere forbund gikk ut. Først Den norske legeforening i 1996, deretter Norske Sivilingeniørers Forening (NIF) (i dag Tekna) og flere mindre forbund. NIF var sentrale i arbeidet med å splitte AF og få opprettet Akademikerne etter at Legeforeningen hadde meldt seg ut (ibid s. 207, 229). Da Lærerforbundet og NITO snudde i spørsmålet om fortsatt medlemsskap, ble det starten på slutten for AF (ibid s.216). Et forsøk på sammenslåing med YS strandet i 2000 (ibid s. 219), og AF ble vedtatt lagt ned med virkning fra 1.7.2001(ibid s. 221).

De høytutdannede gruppene forble derimot ikke spredt så lenge, og to nye hovedsammenslutninger oppstod på resten av AF. Akademikerne ble dannet i 1997 med Legeforeningen og NIF (Tekna) som dominerende medlemmer (Gisle 2007a, Bergh og Nilsen 2004, s. 200), og Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO) ble dannet i 2001 med blant annet Utdanningsforbundet (en sammenslåing mellom Norsk Lærerlag og Lærerforbundet i 2001) og Norsk Sykepleierforbund som sentrale medlemsforbund. I 2006 skiftet UHO navn til Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio) (Gisle 2007b, Bergh og Nilsen 2004, s. 221). Forskerforbundet valgte i 2005 å gå ut av Akademikerne, sammen med Presteforeningen, og gå inn i Unio. I en pressemelding i sakens anledning beskriver forbundet “synet på lønnspolitikk, arbeidsvilkår og offentlig sektor” som viktige årsaker til bruddet (Forskerforbundet 2005). Mange av de samme problemstillingenen som lå bak splittelsen av AF på 90-tallet, med andre ord.

Kamp om utdanningsgruppene
YS og AF vokste sterkt, særlig i perioden etter 1977, og de økte sin andel av de organiserte lønnstakerne på bekostning av LO (Bergh 2009, s. 185). Denne utviklingen har fortsatt (etter hvert med Unio og Akademikerne i stedet for AF), selv om LO fremdeles er (såvidt) større enn alle de andre hovedsammenslutningene til sammen. Midt i 50-årene hadde LO 83% av alle organiserte, i 2000 var andelen 55 % (Bjørnhaug m.fl. 2000 s. 18). I 2008 var andelen falt til 49 %. På tross av at LOs andel av alle organiserte lønnsmottakere var redusert til under 50%, var LO fortsatt større enn de andre sammenslutningen tilsammen siden 8 % var organisert i forbund som stod utenfor en hovedsammenslutning (Nergaard og Stokke 2010, s.14).

Av YS sine medlemmer har 25 % høyere utdanning, 47 % har minst 2 år på videregående skole, mens 28 % har bare grunnskole eller maksimalt ett år på videregående. De tilsvarende tallene for LO er 16 %, 42 % og 42 % (Nergaard og Stokke 2010, s.22). De største forbundene som er med i YS er Delta, Finansforbundet og Parat (YS 2012). YS framstår nok som en mer direkte konkurrent til LO når det gjelder rekruttering av ansatte på de fleste arbeidsplasser. Av YS sin profilering, ser man at sammenslutningen også poengterer at de er en “partipolitisk uavhengig hovedorganisasjon”, noe som nok er en markering opp mot LO, og et forsøk på å kapre medlemmer som er misfornøyde med LOs tilknytning til Arbeiderpartiet (YS 2010, s. 1).

Grovt sett kan man si at i dagens arbeidsliv har Unio hovedtyngden av de med høyere utdanning på høgskole/bachelorniva, Akademikerne har hovedtyngden blant de med lengre høyere utdanning, mens LO og YS konkurrerer om de med uten høyere utdanning. Dette er likevel ikke hele bildet. Tatt i betraktning LOs medlemstall, blir LO’s 16 % medlemmer med høyere utdanning (Nergaard og Aarvaag 2010, s. 22) tilsammen oppunder 140 000, medlemmer, noe som tilsvarer nesten hele medlemsmassen til Akademikerne (ibid s. 32). Nå har LO’s medlemmer med høyere utdanning ellers en profil som ligner mer på Unios, med mange flere med utdanning på bachelor-nivå enn på master, og det kan jo også være en delforklaring på at LO har hatt et mye bedre samarbeid med Unio enn med Akademikerne.

Konkurranse og samarbeid
Forholdet mellom LO og de andre hovedsammenslutningene har vært preget av både konkurranse og samarbeid. Daværende LO-nestleder Gerd-Liv Valla uttalte til Aftenposten i 1999 at “Jeg vet ikke hva som skiller oss interessemessig fra AF og YS. Men hver gang jeg nevner en sammenslåing for dem, har de alle piggene ute.” (Bjørnhaug m.fl. 2000, s. 17)

I senere år har LO, YS og Unio hatt en felles linje i tarifforhandlingene, mens Akademikerne er blitt holdt utenfor. (Se f.eks. (LO 2013).) Årsaken til dette er nok nettopp de uenighetene som finnes mellom ulike akademikergrupper, særlig i tariff- og lønnspolitikk, og som bidro både til splittelsen av AF, og til Forskerforbundets overgang til Unio. Akademikerne ønsker i mye større grad en desentralisert lønnsdannelse, med større lønnsforskjeller, mens LO, YS og Unio ønsker en sentral lønnsdannelse. Det er selvsagt uenighet også mellom LO, YS og Unio også, men mindre enn mellom disse tre og Akademikerne. Det er nok også et bevisst taktisk grep å sette Akademikerne klart på sidelinjen i forhandlingene, for å sikre at deres lønnspolitikk ikke får gjennomslag, selv når den finner gjenklang på arbeidsgiversiden.

I andre spørsmål kan man likevel se at Akademikerne opptrer i fellesskap for å framstå som et alternativ til LO. De kan ha felles interesser av å svekke det de opplever som LO’s monopol på å framstå som representant for lønnsmottakere i en del sammenhenger. Et eksempel på en slik framstilling er når Unio og Akademikerne går ut i avisen i sammenheng med at YS, Unio og Akademikerne til sammen nærmer seg et medlemstall som er større enn LO’s (Dagsavisen 2013, Unio 2013).

Et annet område er hvordan det er viktig for de tre mindre hovedsammenslutningene å markere seg i motsetning til LO som politisk uavhengige. Slik sett burde det ikke overraske når Unio, YS og Akademikerne går ut sammen i Aftenposten og erklærer at “LO skjønnmaler Ap’s svake innsats” på arbeidslivsområdet (Aftenposten 2013). Den politiske tilknytningen til Arbeiderpartiet er dermed et åpenbart problem for en nærmere tilknytning mellom LO og f.eks. Unio.

En tredje, mer organisatorisk problemstilling som historisk har vært et problem, blant annet da LO forsøkte å nærme seg Norsk Lærerlag, har vært spørsmålet om sektororganisering vs. profesjonsorganisering. Forbund som Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet har en sterk profesjonsidentitet. I LO har hovedregelen vært organisering basert på arbeidssted heller enn direkte på yrke, selv om unntak som FO finnes innen LO.

På et vis fungerer derfor LO og Akademikerne som to motpoler i familien av hovedsammenslutninger, mens YS og Unio i noen spørsmål er nærmere LO, og i andre Akademikerne. Dersom Unio og YS over tid skulle nærme seg Akademikerne, og trendene i medlemsutviklingen fortsette ville det kunne bli en stor utfordring for LO. Enn så lenge ser det likevel ut til at mange av de uenighetene som splittet AF er intakte, og de vil dermed vanskeliggjøre et tettere samarbeid med Akademikerne.

Tidligere artikler i denne serien:
Artikler om arbeiderbevegelsens historie:
De norske hovedsammenslutningene: http://venstresida.net/?q=node/3820
Den tidlige fagbevegelsens ideologiske og politiske inspirasjon: http://venstresida.net/?q=node/3433
Norsk politikk og Stein Rokkans konflikt- og skillelinjemodell: http://venstresida.net/?q=node/3571
Franco og den spanske borgerkrigen: http://venstresida.net/?q=node/3475
Arbeiderbevegelsen og okkupasjonen: http://venstresida.net/?q=node/3825
"Den norske modellen": http://venstresida.net/?q=node/3818

Litteratur
Aftenposten. (2013). Mener LO skjønnmaler Aps svake innsats. Aftenposten 20.6.2013

Arbeidslivet.no (2013). Spår økt press på lønn og organisering. Hentet 20/6 2013 fra http://www.arbeidslivet.no/Internasjonalisering/Den-nordiske-modellen/Sp...

Bergh, Trond. (2009). Kollektiv fornuft, LOs historie 1969-2009. Oslo: Pax

Bergh og Nilsen (2004). Et akademisk felleskap. Akademikernes fellesorganisasjon 1975-2001. Oslo: Vigmostad Bjørke

Bjørnhaug, Inger m.fl. (2000). I rettferdighetens navn. Oslo: Akribe

Dagsavisen (2013). Nå haler de innpå LO. Dagsavisen 23/4 2013

Forskerforbundet. (2005). Utmelding av Akademikerne (pressemelding). Kentet 10.6.2013 fra https://www.forskerforbundet.no/nyheter/2005/utmelding-av-akademikerne/

Gisle, Jon. (2007a). Akademikerne, oppslagsord i Store Norske Leksikon. Hentet 10.6.2013 fra http://snl.no/Akademikerne

Gisle, Jon. (2007b). Unio, oppslagsord i Store Norske Leksikon. Hentet 10.6.2013 fra http://snl.no/Unio

LO. (2013). Krever reallønnsutvikling for alle i staten. Hentet 17/6 2013 fra http://www.lo.no/s/LonnTariff1/Tariff-2013/Krever-reallonnsutvikling-for...

Nergaard, Kristine og Stokke, Torgeir Aarvaag (2010). Fafo-rapport 2010:47 Arbeidslivets organisasjoner 2008/2009 Organisasjonsgrader, tariffavtaledekning og tillitsverv. Oslo: FAFO

Olstad, Finn. (2009). Med Knyttet Neve, LOs historie 1899-1935. Oslo:Pax

Unio. (2013). Kan bli større enn LO. Hentet 20.6.2013 fra http://www.unio.no/kunder/unio/cms2011.nsf/pages/kan-bli-storre-enn-lo?O...

YS. (2010). YS prinsipprogram 2010-2014. Hentet 12.6.2013 fra http://ys.no/kunder/ys/mm.nsf/lupgraphics/Prinsipprogram20102014.doc.pdf/$file/Prinsipprogram20102014.doc.pdf

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering