"Den norske modellen"

For noen år siden tok jeg et 30 studiepoengskurs i arbeiderbevegelsens historie. I etterkant la jeg også ut noen oppgaver jeg hadde skrevet til faget, som poster på dette nettstedet. Men det slo meg plutselig at det var et par som bare var blitt liggende igjen på harddisken (eller i skyen strengt tatt), så har har dere en av dem - en vurdering av bruken av "den norske modellen", utviklingstrekk og tendenser som kan true den.

Den norske modellen i den politiske debatten
Som vi skal se, eksisterer det ingen monolittisk enighet omkring hva som ligger i begrepene “den norske forhandlingsmodellen”, eller bare “den norske modellen”, og hvorvidt dette er noe annet enn “den nordiske modellen”, men det er åpenbart både likhetstrekk og forskjeller mellom de nordiske landene. I tillegg er deler av det vi ofte regner inn i den norske modellen, nemlig oppbyggingen av, og eksistensen av en velferdsstat, i større eller mindre grad fellestrekk i alle de vesteuropeiske landene etter andre verdenskrig.

Nyere politisk, og kanskje også polemisk, debatt har ført begrepet “den norske modellen” opp på den offentlige dagsorden. Siv Jensen angrep modellen i sin landsmøtetale i 2013, men klarte i etterkant ikke å gjøre rede for hva modellen var. (VG 2013) Høyres Torbjørn Røe Isaksen på sin side pekte i en kronikk på NRK Ytring på at “Det er påfallende at særlig Arbeiderpartiet har sluttet å snakke om den nordiske modellen og begynt å snakke om den norske i stedet”. Videre definerer han modellen gjennom tre punkter: en åpen økonomi, en stor skattefinansiert offentlig sektor med universelle velferdsgoder, og trepartssamarbeid i arbeidslivet. Isaksen fortsetter deretter med å argumentere for at “den norske modellen” er et partipolitisk felleseie som venstresiden, og særlig Arbeiderpartiet ikke kan ta til inntekt for sin politikk (Isaksen 2013).

Her repeterer Isaksen argumentasjonen fra en tidligere kronikk av Kristin Clemet, hvor hun avviser at velferdsstaten er Arbeiderbevegelsens verk, og framholder at den er “et resultat av en rekke politiske kompromisser” (Clemet 2007).

Svarene på Clemet og Isaksens påstander har vært tredelte. For det første en påpeking av at “den norske modellen” hele tiden har vært i bruk parallelt med “den nordiske modellen”, for det andre har man pekt på hvordan konservative regjeringer i Danmark og Sverige har endret på grunnleggende deler av samfunnsttrukturen, slik at “den nordiske modellen” ikke lenger gir den samme meningen som tidligere. (Kolberg 2013) Til slutt har det også vært pekt på konkrete punkter i arbeidslivspolitikken til de borgerlige partiene, som gjør at man kan argumentere for at denne modellen nettopp ikke er et felleseie. Blant annet peker forbundsleder i Postkom (Øverland 2013) på hvordan Anne-Lise Rolland ved LOs juridiske avdeling har gjennomgått og analysert alle arbeidspolitiske vedtak på Stortinget de siste åtte årene i en rapport (Rolland 2013).

En robust modell
I FAFO-rapporten “Den norske forhandlingsmodellen. Et tilbakeblikk” (Dølvik og Stokke 1999), beskrives framveksten av denne norske modellen som “et samarbeidsorientert system gradvis institusjonalisert etter at den første hovedavtalen mellom N.A.F. og LO ble inngått i 1935.” (ibid s. 9).

Dølvik og stokke fortsetter med å beskrive denne norske forhandlings- og samarbeidsmodellen som robust, og peker på at den er et eksempel på at “tidlige historiske kompromisser former strukturene holdninger og vaner som ikke er lette å forandre”.

Dette er en holdning som ligner på den til samme Dølvig tilkjennegir i FAFO-jubileumsboken “Hamskifte - den norske modellen i endring” (Dølvik m.fl. 2007 s. 38):

“[V]idereutviklingen av velferdsstaten i Norge [er], godt hjulpet av eldrebølgen og oljefondet, i dag opphøyet til et slags nasjonalt fellesikon som ikke noe parti med regjeringsambisjoner tør å klusse med. Fremskrittspartiet har innsett dette. Fra å begynne som en bevegelse mot skatter, avgifter og offentlige inngrep og trygdemisbruk, har partiet tatt mål av seg til å overta Arbeiderpartiets rolle nettopp ved å overby konkurrentene med løfter om mer og bedre velferd til alle, unntatt innvandrere - en klassisk populistisk strategi.”

En sårbar modell
Asbjørn Wahl bruker nettopp dette sitatet som utgangspunkt for sin kritikk av dette synet. Wahl kritiserer FAFO for å ha et ensidig fokus på å “telle millioner på offentlige budsjetter”, og mener at dersom FAFO heller hadde “valgt en maktanalytisk tilnærming til velferdsstaten, ville de raskt ha kunnet konludere med at Fremskrittspartiets programfestede økonomiske politikk, strukturpolitikk og politikk overfor fagbevegelsen med nødvendighet betyr et frontalangrep på den norske velferdsmodellen.” (Wahl 2009, s 27).

Dette er en analyse som er i tråd med Harald Berntsens fra pamfletten “Tilbake til start” (Berntsen 2007). Her knytter Berntsen framveksten av den norske modellen til den landsomfattende kollektive tariffavtalen, hvorav den første - jernoverenskomsten fra 1907, som pamfletten ble utgitt på 100-årsjubileet til.

Her peker han på hvordan den tilsynelatende “etterkrigsenigheten” om den norske modellen er i ferd med å slå sprekker, og hvordan NHO, Erna Solberg og Siv Jensens Frp, ser på fagorganisasjonene og kollektive og særlig landsomfattende avtaler som “en konkurransemessig ulempe i en globalisert verdensøkonomi, og arbeider strategisk for å kvitte seg med dem.”(ibid s. 7).

Mange fortolkninger av klassekompromisset som ble bygget opp før og etter krigen, bruker begrepet "den kollektive fornuft" (Det er også tittelen på siste bind av LOs historie (Bergh 2009). Der peker de på en fornuftsbasert kompromisstrategi fra alle parter, som har ført fram til dagens trepartssamarbeid i arbeidslivet. Asbjørn Wahl kritiserer denne fortolkningen for å mangle et maktperspektiv, og skriver at "Mye tyder på at kapitaleierne har et langt mer taktisk forhold til kompromisset". (Wahl 2009 s. 42). Han mener at det er den styrken som arbeiderbevegelsen bygde opp i starten avforrige århundre som tvang fram et kompromiss fra arbeidsgiversiden i større grad enn at de fant det "fornuftig" gjennom en erkjennelse av at det var den beste løsningen.

Wahl viser også til Erik Hobsbawm, som legger vekt på hvordan den russiske revolusjonen og konkurransen fra det "alternative systemet" som Sovjetunionen og de såkalte "realsosialistiske" landene utgjorde, var en viktig forutsetning for at kapitaleierne i vest skulle inngå klassekompromisser. (ibid. s. 46)

Han poengterer også at dette kompromisset, velferdsstaten og den norske modellen, heller ikke var arbeiderbevegelsens opprinnelige mål, og påpeker at "det programfestede målet så vel for de kommunistiske som for de sosialistiske og sosialdemokratiske partiene var sosialisme - skismaet gikk på hvordan de skulle nå dette målet. (ibid. s 47)

Men selv om de dominerende kreftene i arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet nå har oppgitt dette målet, og har en videreutvikling av velferdsstaten som sitt primære mål, gjelder altså dette ikke i samme grad den politiske høyresiden, og arbeidsgiverne. Wahl og Berntsen påpeker begge hvordan flere framstøt de senere årene bidrar til å undergrave nettopp dette kompromisset.

Det er altså en klar uenighet mellom disse og FAFO-forskerne rundt hvorvidt de politiske endringene som kom i etterkant av høyrebølgen på 80-tallet, og som fortsatte utover 90-tallet, utgjør justeringer innad i modellen, eller angrep på modellen. Disse endringene sammenfaller også tidsmessig med at den alternative samfunnsmodellen fra østblokken klapper sammen, etter at den over tid hadde sett stadig mindre attraktiv ut som et alternativ.

Også FAFO ser problemer
Alle FAFO-rapporter er likevel ikke entydige på hvor trygg og robust den norske arbeids- og velferdsmodellen er. I FAFOs delrapport om Norge i NorMod 2030-prosjektet, som tar for seg årene 1990-2012, peker forfatterne på flere mulige trusler mot den norske modellen (Hippe og Berge 2013).

Noen bekymringer går på høyt kostnadsnivå i forhold til utlandet, noe som sikkert de borgerlige partiene kunne skrive under på (ibid. s. 30), men Hippe og Berge er også bekymret over fagbevegelsens stilling. Selv om organisasjonsgraden sett under ett er stabil i Norge, er det store sektorforskjeller, og den er synkende i privat sektor (ibid. s. 45).

På pressekonferansen i anledning presentasjonen av rapporten, sa forfatter Jon M. Hippe at “Fagbevegelsenes rolle i politikkutfordringen i Norge er trolig helt unik i europeisk sammenheng. Og dette er en viktig forutsetning for den norske modellen.” (Arbeidslivet.no 2013) Sett i sammenheng med rapportens budskap om at synkende organisasjonsgrad i privat sektor kan gjøre det vanskelig å opprettholde den kollektive koordineringsevnen i arbeidslivet, gir det et bilde av “den norske modellen” som mindre trygg enn det inntrykket man kan få fra de tidligere FAFO-rapportene .

FAFO-rapporten peker også på andre mulige problemer for den norske arbeidslivsmodellen. Arbeidsgiversiden og de borgerlige partiene har stadig presset på for å få deregulert arbeidslivet bl.a. gjennom svekking av arbeidsmiljøloven. (Hippe og Berge 2013, s. 52) Det virker altså som det over tid har vært en forsiktig tilnærming fra forskningsmiljøet ved FAFO i retning den posisjonen Wahl og Berntsen står i.

Litteratur
Øverland, Odd Chr. (2013). Et trygt og anstendig arbeidsliv. Hentet 25/6 2013 fra http://www.aktuell.no/posthornet/article6716290.ece

Arbeidslivet.no (2013). Spår økt press på lønn og organisering. Hentet 20/6 2013 fra http://www.arbeidslivet.no/Internasjonalisering/Den-nordiske-modellen/Sp...

Bergh, Trond. (2009). Kollektiv fornuft, LOs historie 1969-2009. Oslo: Pax

Berntsen, Harald (2007). Tilbake til start. En pamflett om norsk arbeiderbevegelse 1907-2007. Oslo: Aschehoug

Clemet, Kristin. (2007). Slåss om æren for suksess. Kronikk i Aftenposten 05.05.2007

Dølvik, Jon Erik m.fl. (2013). Hamskifte - den norske modellen i endring. Oslo: Gyldendal

Dølvik, Jon Erik, Stokke, Torgeir Aarvaag (1999). Den norske forhandlingsmodellen. Et tilbakeblikk. Fafo-rapport 306. Oslo: FAFO

Hippe, Jon M., Berge, Øyvind m.fl. (2013). Ombyggingens periode Landrapport om Norge 1990–2012, NordMod 2030, Delrapport 5, Fafo-rapport 2013:15. Oslo: FAFO

Kolberg, Martin. (2013). Tåka letter. Dagsavisen 11/6 2013.

Isaksen, Torbjørn Røe (2013) Mysteriet om den norske modellen. Hentet 20/6 2013 fra http://www.nrk.no/ytring/mysteriet-om-den-norske-modellen-1.11049491

Rolland, Anne Lise. (2013). Lovendringer i arbeidslivet. Hentet 20.6.2013 fra
http://www.arbeidslivet.no/Arbeid1/Arbeidsmarkedet/Lovendringer-i-arbeid...

VG. (2013). Siv svarte uklart om den norske modellen. VG 24.5.2013 hentet 20.6.2013 fra http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10116928

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering