En tekst hvor jeg tar for meg hvordan grunnlaget for deler av den rasismen vi ser i dag, er å finne i tidligere tiders skolepensum og populærvitenskap.

Kakhi-folket
"Innvandringsdebatten" tar fortsatt mye plass i offentligheten. Jeg har få virkelig høyreekstreme blant de jeg følger i sosiale (og andre) medier, men jeg registrerer at enkelte klager over at debatten har blitt så polarisert. Det er jo forståelig. På den ene siden har du de høyreekstreme som har begått drap, tent på asylmottak, stadig begår ulike andre voldsepisoder og som kontinuerlig overstrømmer alle som ytrer seg mot dem (men særlig unge kvinner som måtte slumpe til å være noe mørkere i huden enn dem) med trusler om vold og grov hets. På den andre siden har du "såkalte antirasister" som på grovt vis stempler motdebattanter ved å karakterisere enkle gruppekarakteristikker av ulike etniske eller religiøse grupper som "rasistiske". Det er jo åpenbart at denne type godhetstyrannisk og snillistisk stempling og slike personangrep (det er jo tross alt en persons meninger de angriper, så da er det per definisjon personangrep!) er et alvorlig angrep på ytringsfriheten.

Med et slikt verdensbilde blir selvsagt jakten på mellomposisjoner mellom fascistene på den ene siden og oss normalt oppegående mennesker på den andre, en vanskelig øvelse. Det er jo ikke høyreekstreme det er snakk om her. Enkelte av dem tenker nok ofte på seg selv som tilhørende venstresiden også. Disse folkene er også ofte oppegående nok på andre områder, og folk som Hege Storhaug har vist seg som for uryddig, uetterettelig og ekstrem for dem. Innimellom peker de kanskje på Walid al-Kubaisi, Sylo Taraku eller svensk brunhøyres nye yndling Tino Sanandaji. Det virker innimellom som en slags jakt etter å kunne bedrive "litt gruppekarakterisering, men ikke for mye".

Det er et underliggende behov for å kunne kulturalisere ulike samfunnsfenomener som stadig dukker opp. Alder, kjønn, klasse, psykologi etc. er i all hovedsak uinteressant, eller i det minste underordnet. (Nevnes det blir det gjerne avfeid som bortforklaringer.) På et vis minner det litt om de mer outrerte utslagene av evolusjonspsykologien - man finner et nåtidig fenomen, deretter tenker man seg steinalderforhold som kunne gitt opphav til fenomenet. En slags omvendt vitenskapelig metode om du vil. På samme måte er det hos kulturalistene - man finner et samfunnsproblem, og deretter leter man etter noe i "de andres" kultur eller religion som kan være forklaringen. Det ender selvsagt i begge tilfeller opp i lange rekker med ville spekulasjoner med heller tilfeldig forbindelse med virkeligheten. I tillegg til gruppetenkingen selvsagt.

Et geriatrisk fenomen?
Men disse folkene har overraskende ofte en ting til til felles - og det er nok et trekk de deler med de mer rendyrkede rasistene - de er eldre menn. Ikke alltid, men overraskende ofte snakker vi om menn i alderen noen-og-femti og oppover. Kjønnsaspektet kan nok forklares ved at menn generelt er overrepresenterte både i innvandringsskepsis og på høyrefløyen generelt, samt at de gjerne er mer opptatte av å få sine meninger ut til verden (og de blir jo som nevnt over ikke møtt med de samme reaksjoner kvinner ofte blir). Alderssegmentet har jeg lurt mer på. Er gammelmannsrasismen et utdøende fenomen, eller risikerer vi litt yngre å bli sånn sjøl om noen år? Jeg tror og håper nei, og her er hvorfor.

Ungdom er som kjent mindre skeptisk til mennesker med annen bakgrunn enn eldre. De omgås flere med foreldre fra andre deler av verden på skolen og i nabolaget, og folk du kjenner og omgås er vanskelig å putte i skumle og truende kollektive båser. I tillegg har de som er litt eldre enn meg vokst opp i en helt annen tid, hvor rasistiske stereotyper var dagligdags og akseptert - ja det normale - på en helt annen måte enn i dag. Rasistisk tenking er ikke medfødt, det er tillært. Og for mange av de som vokste opp helt fram til 80-90-tallet, fikk vi det til og med inn via skolen og kilder som ble framstilt som vitenskapelige og faktabaserte.

Man preges av sin tid...
I to faksimiler under kan vi se utdrag fra "Horns Geografi for folkeskolen (Cappelen 1908)"

Horns Geografi for folkeskolen, 1908. Grusomme lokale herskere og siviliserende europeisk overherredømme. Klikk på faksimiler for større bilde.

Her ser vi svært tydelig hvordan skoleverket leverer en rettferdiggjøring for kolonialisme og imperialisme. Europeisk herredømme over Afrika beskrives som siviliserende: "Næsten alle Negrer er hedninger, men nu arbeider missionærer på mange steder". Mest kvalmende blir det likevel kanskje i beskrivelsen av Fristaten Kongo, som vi nå vet var et gigantisk slavebruk som utryddet kanskje halve den opprinnelige befolkningen i sin jakt på rågummi. Her identifiseres den kun gjennom å ha bidratt til handel og infrastruktur, og selvsagt de store "opdagelsesreiser" til Livingstone og Stanley.

De få afrikanske kongedømmer som var igjen på den andre siden kjennetegnes av fyrster som "hersker som despoter og feirer sine hoffester med forferdelige menneskeslagterier." Man formelig leser en bønn mellom linjene om at europeiske stormakter skal komme inn og redde disse stakkarene fra seg selv.

Men 1908 er jo lenge siden, kan du si, selv om lærebøker neppe ble byttet ut skremmende ofte den gangen (heller). Dessverre endte ikke rasismen i lærebøker og "vitenskapelige" framstillinger i 1909. Ideen om å dele menneskeheten opp i raser med mer eller mindre eksplisitt uttrykte ulike egenskaper overlevde 2. verdenskrig og florerte helt opp til min egen barndom på 80-tallet.

Illustrasjonen under er hentet fra boken "mennesket" i bokserien "Vitenskapens Verden" først utgitt i 1987, dette er 4. opplag fra 1991, fra det i vitenskapskretser så herostratisk berømte "Illustrert vitenskap". På omslagsarket blir bokserien omtalt som "vår tids mest omfattende vitenskapelige bokverk".

De seks menneskerasene, hilsen Illustrert Vitenskap anno 1991. Klikk på faksimile for større bilde.

Framstillinger av "raser" i denne boka kan tyde på at boken kom i en overgangsfase. På den ene siden blir illustrasjonen over beskrevet som "En meget utbredt gruppering", selv om "Mange forskjellige metoder har vært forsøkt gjennom tidene for å klassifisere Homo Sapiens i raser", og det ikke har lyktes å skape "et globalt askeptert system". Man har likevel også med en tekstbolk med tittelen "Når raseforskjeller blir politikk" som sikkert er ment å skulle advare mot rasisme. Den advarer likevel ikke mer enn at den trekker fram forskning som "hevder at amerikanske negre har en intelligenskvotient som ligger gjennomsnittlig 10 poeng under hvite amerikanere", før den helgarderer med å presisere at "andre vitenskapsmenn er sterkt uenige".

Så der var forskningsfronten, presentert av "meget anerkjente internasjonale vitenskapsmenn. Mange av dem er Nobelprisvinnere" i 1991. Meget er forskjellig (fra 1908), men det er (i en viss grad) utenpå.

Jeg tror likevel dette var noe av det siste oppgulpet av offentlig og/eller vitenskapelig sanksjonert rasisme i mainstreamen. For det første står det seg overhode ikke mot nyere genetisk forskning. Den viser en mye mer tilfeldig sammenheng mellom de synlige ytre trekkene som "raser" er blitt inndelt etter og de reelle genetiske forskjellene mellom ulike populasjoner. Rasebegrepet er også på full fart ut av vitenskapen for andre levende vesener. Der det brukes i bilologien er det synonymt med "underart", og de genetiske ulikhetene som eksisterer mellom mennesker er overhode ikke av en slik størrelse at det gir mening å snakke om underarter. Flere undersøkelser viser også at de fleste (alle?) av oss har utstrakte innslag av gener fra andre deler av verden enn den hvor vi er vokst opp. (Det er også gjort TV-underholdning av det.)

Et konstruert politisk våpen
Menneskeraser er altså et ubrukelig og meningsløst begrep fra et genetisk-biologisk ståsted. Det har derimot historisk vært en svært viktig konstruksjon for de som ønsket å rettferdiggjøre en rasistisk politikk, og kolonialistiske og imperialistiske framstøt som nevnt over.

Også i dag har selvsagt mange politiske agendaer hvor grovkornede oppdelinger i "oss" og "dem" er nødvendige elementer i cocktailen. Det mest nærliggende eksemplet er kanskje vår egen "inkluderingsminister" som kynisk utnyttet flyktningekrisen til å danne fiendebilder og spre frykt for å dermed bedre oppslutningen om eget parti som var i ferd med å gå nedenunder og hjem. Den samme miksen ser vi fra lignende krefter verden over.

Et håp for framtiden
Det er åpenbart at denne oss-dem-tenkingen fungerer bedre på mennesker som fra barnsben har fått innprentet i skoleverk og populærvitenskap nettopp denne type inndelinger av menneskheten. Deri ligger også håpet for framtiden.

Jeg er forhåpentligvis den siste generasjonen som har vokst opp i Norge hvor den type vranglære har blitt presentert i glansede populærvitenskapelige bøker for små og store. Det er forhåpentligvis ute av skoleverket også. Dermed vil det bli vanskeligere og vanskeligere å få gjennomslag for denne tenkingen. Gammelmannsrasismen vil dø ut med de gamle mennene.

Og for dere som synes jeg er litt streng med de eldre, så er det i realiteten tvert om. Jeg unnskylder dem. Det er ikke så rart om man blir litt smårasistisk om man vokser opp i et samfunn som er det. Samtidig er det grunn til å minne om alle de menn og kvinner godt opp i årene som hele tiden har slåss mot slik båssetting. De står det virkelig respekt av. Det er de som sammen med den vitenskapelige utviklingen har lagt rasismen død i mainstreamkulturen. Vi yngre har i så måte hatt det mye lettere når det gjelder å unngå slike holdninger. Takk for innsatsen. Det hjalp.

Noter:
En sjelden gang får man igjen for å aldri kvitte seg med noe, som denne gangen når jeg bare kunne gå rett i bokhylla og hente ut et par eksempler på gammel norsk rasisme. Bøkene er altså referert i teksten, men det er Horn's Geografi for Folkeskolen, Cappelen, 1908 og Vitenskapens Verden, Mennesket, Illustrert Vitenskaps Bibliotek, Spesialbladforlaget, 1987.