En bedre religionskritikk

I dagens Fokus-tekst i Klassekampen fortsetter jeg den stolte tradisjonen "selvpisking". Denne gang på vegne av oss ateister.

Klikk på faksimilen for å lese den i større versjon, eller lest teksten under.

En bedre religionskritikk

Ikke så rent sjelden kommer det påstander om at venstresiden ikke tør eller vil kritisere religion. Dette blir innimellom fulgt av anklager om at religionskritikk fort møtes med rasismeanklager. Som religionskritisk ateist føler jeg selv sjelden på det problemet, men innimellom føler jeg et ubehag med en del argumenter som framstilles som religionskritikk. Den kan nemlig også være rasistisk.

De genetiske ulikhetene mellom mennesker er så små at det ikke gir mening å snakke om "raser" (underarter) i noen biologisk forstand. Det betyr selvsagt ikke at rasisme ikke finnes. De fleste moderne rasismedefinisjoner knytter ikke rasisme opp til biologi, men til en oppdeling av mennesker i grupper som gis negative essensielle trekk (se. f.eks. Bangstad&Døving "Hva er rasisme?"). Disse gruppene kan gjerne være religiøse eller kulturelle så lenge religionen eller kulturen gis like entydig definisjonsmakt som "rase" tidligere gjorde. Et godt eksempel på dette er når demografi dras inn i debatter rundt innvandring og religion og selv ufødte barn dermed tillegges bestemte holdninger og egenskaper. Undersøkelser viser dessverre at rasistiske oppfatninger fortsatt er ganske utbredt i Norge (se f.eks. HL-senterets "Antisemittisme i Norge").

Selv om religionskritikken ikke er rasistisk kan den fortsatt være dårlig. Ofte fremmes generaliserende uttalelser om "Islam" (eller noe sjeldnere andre store verdensreligioner), eller man deler i beste fall opp en verdensreligion i en to-tre tankeretninger som Hege Storhaug. Dette vil bidra til å tildekke heller enn å avsløre. Allerede på 1920-tallet skrev. f.eks. Antonio Gramsci følgende (Kritiske merknader til "Populær innføring i sosiologi"):

Men vi må skille kritisk også blant religionene. Enhver religion, også den katolske (eller særlig den katolske nettopp pga. sine anstrengelser på å være enhetlig "på overflaten", på ikke å dele seg i nasjonale kirker og sosiale lag) er i virkeligheten en mengde atskilte religioner som står i konflikt med hverandre. Det fins en katolisisme for bøndene, en for småborgerne og arbeiderne i byene, en for kvinnene og en for de intellektuelle som også er variert og usammenhengende.

Det finnes ikke én katolisisme, men mange katolisismer. Det finnes dermed heller ingen Kristendom, og det samme gjelder for Jødedom, Islam og alle andre religioner. De er samlebetegnelser for en rekke ulike trosformer som skiller seg mellom en rekke undergrupper og tradisjoner, men også på individnivå. Tar vi med oss mange hundre eller tusen års historie, blir mangfoldet innen "en religion" selvsagt enda mye større.

For en ateist vil det heller ikke finnes noen ytre guddom som holder trosretningene innen en paraply sammen, og vi står igjen med et kontinuum av trosoppfatninger hvor mange muslimer vil ha mer til felles med mange kristne enn med andre som kaller seg muslimer osv. Ateister som snakker om “Islam”, “Kristendom” etc. i generaliserende termer når det kommer til samfunnspåvirkning har dermed i stor grad dratt med seg et religiøst religionssyn, og ender med intellektuelle magaplask selv når det ikke sklir over i essensialisering.

En bedre religionskritikk vil være mer presis. Om man konkretiserer hvem som har sagt/gjort hva når, og kritiserer disse bestemte religiøse ideene og praksisene, blir kritikken både mer nyansert og vanskeligere å både misforstå og avvise. I den siste tiden virker det dessverre som mange unge muslimer har blitt betydelig flinkere til dette enn den jevne ateist.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering