Når teknologien bryter ned fellesskapet

Informasjonen vi får gjennom sosiale medier baseres ofte på tidligere klikk. Da er vi på vei inn i en verden hvor vi strykes medhårs, og får bekreftet våre verdensbilder og fordommer.

Nylig kom meldingen om at noen aviser planlegger å levere skreddersydde nyhetssider tilpasset individuelle lesere ved hjelp av ulike data-algoritmer. Der følger de en vei som både bl.a. Google og Facebook har gått opp før.

Hvis ikke du har aktivt reservert deg mot dette i innstillingene får du nemlig andre (kanskje helt andre) treff enn naboen din når du søker på et bestemt oppslagsord på Google. Dette er basert blant annet på tidligere søk og nettsider du har besøkt.

Det samme skjer på Facebook og andre sosiale media. Det som dukker opp i nyhetsstrømmen din er basert på bl.a. hva du har trykket «like» på, sett på og reagert på på ulike måter tidligere.

Det innholdsprodusenteneog formidlerne argumenterer med er at de kan levere «mer relevant innhold» til sine brukere. Det kan selvsagt være en effekt. Et vel så viktig argument for å ha på plass disse algoritmene er nok muligheten til å selge målrettet reklame. Når du kan selge inn en reklameplass til en gruppe som det er mye mer sannsynlig at vil kjøpe produktet, kan du selvsagt kunne ta mye mer betalt for reklamen.

Det kanskje viktigste spørsmålet er likevel hvilke konsekvenser denne utviklingen får for den offentlige samtalen.

En forskningsrapport fra 2015 (Vicario et.al, PNAS) konkluderer med at «Selective exposure to content is the primary driver of content diffusion and generates the formation of homogeneous clusters, i.e. , echo chambers». Videre sammenligner studien måten vitenskapsnyheter blir spredt på internett mot hvordan konspirasjonsteorier blir det.

Det viser seg at begge blir delt i ganske bestemte og adskilte grupper (ekkokamre), men mens det ikke er noen tydelig sammenheng mellom spredningen av forskning og tiden spredningen har skjedd på, er det absolutt tilfelle for konspirasjonsteorier. Desinformasjonen begynner gjerne i det små, og får stadig større spredning over tid. For vitenskapsnyheter er sammenhengen mindre systematisk.

Artikkelen går ikke inn på hvorfor det er slik, men det er ikke vanskelig å se for seg en mulig forklaring. Konspirasjonstenkning er bygget opp om velkjente psykologiske tendenser vi mennesker har til bl.a. å se mønstre selv der ingen er (patternicity), å tilsvarende se handlende agenter («agency» ) bak hendinger hvor slike ikke finnes, å systematisk undervurdere tilfeldighetenes spill og å ha en grunnleggende manglende skepsis til informasjon som passer overens med holdninger vi allerede har (confirmation bias). Konspirasjonsteorier har et helt tilfeldig forhold til virkeligheten, men de er konstruert slik at de har godt grobunn i menneskesinnet.

For vitenskapsnyheter forholder det seg på mange måter motsatt. De forholder seg (i hvert fall når vi snakker om naturvitenskap) til en virkelighet som er uavhengig av menneskesinnet. Sannheten om hvordan verden er, er ofte ganske uavhengig av både hvordan vi tror den er og hvordan vi synes den burde være. Hvorvidt slike nyheter fenger psykologisk eller ikke vil dermed være mye mer tilfeldig.

Den ironiske konsekvensen av dette vil være at sosiale medier i tillegg til å lage ekkokamre, nå bidrar til å spre desinformasjon på en mer effektiv måte enn informasjon.

Etter 22. juli-terroren ble det mye snakk om internetts mørke kroker og ekkokammer - steder hvor mennesker som beveger seg i retning av ekstreme holdninger bare får bekreftet sine oppfatninger, aldri møter motstemmer og dermed beveger ser i mer og mer ytterliggående retninger. Mens mer tradisjonelle medier har hatt redaksjoner som har luket ut de mest åpenbart feilaktige påstandene om virkeligheten vi lever, har de også bidratt til å skape en offentlighet hvor ulike ideer kan møtes til debatt og diskusjon - en debatt som i en viss grad har dekket samfunnet som en helhet.

Nå er ny teknologi med individtilpassede algoritmer (og muligheter til å blokkere det du ikke vil se) i ferd med å erstatte denne offentligheten. Vi får i stedet mange små deloffentligheter, hvor man ikke møter motargumenter i samme grad.

Det spørsmålet vi bør stille oss er om innholdsleverandører, søketjenester og sosiale media er i ferd med å bygge oss alle hvert vårt private ekkokammer. Når den informasjonen vi mottar blir stadig mer silt basert på tidligere preferanser er vi på vei inn i en verden hvor vi i stadig større grad strykes medhårs, og får bekreftet våre verdensbilder og fordommer. I tillegg til å bidra til ting som rasisme og konspirasjonstenkning kan slike «filterbobler» som i utgangspunktet er rene teknologiske algoritmer være et kontinuerlig press i retning stadig mer polarisering av samfunnet.

Dette er bekymringsfulle utviklingstrekk, som både redaktører i tradisjonelle medier, politikere, akademikere og strengt tatt alle burde være opptatt av. Spørsmålet er om redaktører har råd til å la slike samfunnshensyn gå foran de potensielle ekstrainntektene de kan få av mer målrettet reklame, om politikerne klarer å komme opp med andre løsninger enn den vanlige: Å gi skolen som fellesarena i oppgave å løse alle problemer som har med alt mulig annet enn skolen å gjøre, og om akademikere eller andre bekymrede har noe særlig makt til å gjøre noe med noe som helst. Tenk fort.

Kronikk i Adresseavisen 2.8.2016. Klikk på faksimile for større versjon.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering