11 ting jeg lærte av å lese Dag Solstads Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896


Fra Dag Solstad-utstillingen som i dag pågår på Sandefjord Bibliotek.

Siden alle driver og feirer Dag Solstads 75-årsdag, kan jeg (noget forsinket til å gå inn i den den gang løpende debatten om boken må innrømmes) presentere 11 lærdommer fra Solstads siste roman.

1. Boken er ikke uleselig. Jeg har lest den. QED. Jeg skal likevel innrømme at den ikke er av det mest lettleste i Solstads forfatterskap. Den minner kanskje om den første delen av 16.07.41, der vi blir med Solstad på byvandring i Berlin og får høre om gate etter gate. Dette er dét opphøyd i andre, men gi ikke opp - det er et poeng i galskapen, noe enkelte av de følgende punktene kanskje vil utdype. Det er noe å lære, også av dette. Jeg skal som sagt ikke påstå at den er lettlest, akkurat. Den har vært ferielesning for meg, og selv om jeg har lest mye annet parallelt, er det neppe tilfeldig at det har tatt meg flere ferier å komme gjennom akkurat denne. Men selv om persongalleriet er stort er fortellingen relativt episodisk slik at denne slags bit-for-bit-lesning, ikke skaper store problemer for forståelsen. Slik sett er den ikke verre å komme igjennom enn den gjennomsnitlige Tolstoj- eller Dostojevski-krønike, og selv om få vil kalle de lettleste heller, vil ingen anmelder finne på å kalle dem uleselige. Til det er det for mange som har lest dem, og fått utbytte av dem. Jeg mistenker det samme kommer til å gjelde denne Solstadboka etter hvert, selv om det norske språkområdet er noe mindre enn det som over tid har blitt nedslagsfeltet til de gamle russerne. Nei, forsøk Finnegans Wake igjen før du begynner å snakke for høyt om uleselige bøker (jeg vet av folk som har lest den også, men jeg er ikke blant dem).

2. Går man tilbake i tid så er alle i slekt. Det gjelder Telemark for noen hundreår siden, eller globalt om du går litt lengre tilbake. Du trenger heller ikke gå tilbake til da vi alle er avstammet fra den samme bittelille stammen i Øst-Afrika. Den populære visdommen fra det kjente Kevin Bacon-spillet gjelder også her. Leddene mellom to mennesker er stort sett mye kortere enn du tror.

3. Eiendomsforholdene var kompliserte. Du kunne ha odel på en gård, men mesteparten av den kunne likevel være eid av andre. I tillegg kunne du ha 2 tønner i en annen gård og 3 tønner i en tredje osv, på kryss og tvers i bygda.

4. Jord betød ALT! Vi ser familier jobbe seg opp, og gå til grunne i Telemarksbygdene. Alt handlet om hvorvidt de klarte å få kontroll over nok jord til å brødfø familien og betale skyld, kanskje kunne de legge seg opp litt også, eller også måtte de sette seg i gjeld eller selge deler av gården.

5. Giftemål var hovedsaklig måten man sikret seg eiendom på. Det er lite trolig at giftemålene i stor grad var basert på kjærlighet. De var basert på behovet for overlevelse. Gjennom det rette giftemåle kunne man sikre familien mat til å brødfø seg. Gjennom feil giftemål kunne den ytterste nød bli resultatet. Her kommer det også en ganske tilfeldig kobling til en annen bok jeg leste i sommmer inn, som viser at dette slettes ikke var noe entydig norsk fenomen. Jeg siterer fra en beskrivelse fra Tyskland først på 1900-tallet: “Werner legger merke til at bruden alltid er mye yngre enn brudgommen. Bestefaren forklarer ham at bøndene velger seg ut døtrene til andre bønder, som oftest slik at åkrene passer sammen. Disse bryllupene er ikke særlig lystige.”* Det var nok et betydelig element av tvangsgifte inne her. Den beskrivelsen sammenfaller også med en fortelling jeg har fått overlevert av besteforeldrene mine fra der jeg vokste opp, jeg anslår at det må ha vært fra rundt forrige århundreskifte en gang. Foreldrene hadde bestemt at ei jente skulle gifte seg med gutten fra nabogården. Hun ville ikke, og løp til skogs hver gang han kom på besøk. Men gift skulle de bli. Og gift ble de. Vi får håpe jordstykkene i det minste ble liggende inntil hverandre. Tvangsekteskap er altså ikke noe fremmed i norsk eller europeisk kultur. Det var helt ordinært, inntil for bare et par-tre generasjoner siden. Kanskje besteforeldre- eller oldeforeldregenerasjonen til de fleste voksne nordmenn i dag. Ingen grunn til å klage over at slike skikker er fremmedkulturelle med andre ord. Særlig ikke fra tilbakeskuende nasjonalistiske miljø som mener “likestillingen har gått for langt”.

6. Helge og Tore var jentenavn i gamle dager.

7. Folk døde hele tiden. Folk som lever i dag kan komme opp i en anseelig alder uten å måtte oppleve at noen i nær familie dør. Slik har det ikke vært opp gjennom menneskehetens historie. Barn døde. Foreldre døde. Søsken døde. Igjen, og igjen og igjen. Selv av de tidvis enorme søskenflokkene det kunne være snakk om, hendte det at bare ett eller to søsken overlevde Siden det er snakk om slektsgranskning begått av en nålevende forfatter må man også anta at de som døde helt ut nødvendigvis er underrepresentert. Når det gjelder overlevelse er det på et vis seierherrene som snakker her - de som har levende etterkommere i dag. Virkeligheten var dermed kanskje enda et hakk dystrere jevnt over. De blant oss i dag som sitter i internetts avkroker og sprer frykthistorier om vaksiner og moderne medisin og framholder mer “naturlige” levemåter, burde ta seg en prat med sine forfedre om hvor morsomt det var. Det får de dessverre ikke til, siden de fleste av dem døde tidlig, de også.

8. Solstad tøyser fælt. Jeg er i all hovedsak en talsperson for at man skal ta Solstad på alvor,også når han tøyser, men på et par steder her må selv jeg innse at han farer med løgn, som når han skriver “Det er den senere så legendariske Ole Olson Hovdejord som blir født av en kvinne som egentlig ikke kunne ha fått barn, nesten en jomfrufødsel, hadde jeg nær sagt, men holder det for meg selv.”**

9. Dette er en roman. Jeg ser enkelte har stilt spørsmålstegn ved om hvorvidt dette kan kalles en roman. Det mener jeg helt klart det kan. Boken er en roman. Hovedpersonen heter Dag Solstad. At han kanskje trekker veksler på sitt eget liv i skrivingen, også utover romanfigurens navn det er nå så, men hvilken skjønnlitterær forfatter har ikke gjort det?

10. Utover 1800-tallet dro alle til Amerika. Ikke alle da, selvsagt, men dere skjønner hva jeg mener? Det var i hvert fall fryktelig mange. Napoleonskrigene skapte britisk blokade av Danmark-Norge som var på fransk side noe som igjen bidro til hungersnød i Norge, selv om landet langt fra var noen krigsskueplass. For å unnslippe døden som lå bak neste sviktende avling valgte mange å forsøke seg som småbrukere på et annet kontinent med bedre plass i stedet. Lykkejegere ville vi vel kalt dem i dag. De flyktet jo ikke fra krigen direkte, bare fra den økonomiske situasjonen den førte med seg. De risikerte jo ikke å bli bombet ihel, bare å sulte i hel. Vi kan se for oss at de som rømte fra Europa et par generasjoner før, tenkte slik om nordmennene som kom. En årsak til mange menneskelige tragedier er vår korte kollektive hukommelse. Et viktig element ved Solstads bok, er at den er ett lite bidrag til å avhjelpe dette problemet. De første økonomiske flyktningene til Amerika, de som hadde kommet over isen fra Sibr noen tusen år før, var vel forøvrig de eneste ingen brød seg om hva mente. Rasisme er dessverre nok et felt hvor vi er belemret med kort hukommelse.

11. Mengden gir perspektivet. Solstad har blitt kritisert for å overlesse boken med navn. Det kan man selvsagt si,men det er jo strengt tatt ikke HAN som har overlesset boken med navn. Det er det historien som boken er basert på som har gjort. Det er faktisk disse menneskene som har levd, og den erkjennelsen er, slik jeg ser det, noe av det viktigste Solstad bidrar til. Et sitat mange sikkert har hørt er “Et dødsfall er en tragedie, tusen er statistikk.” Det blir ofte tillagt Stalin, men som de flest slike sitat som spres på internett, har det sikkert en mindre kjent reell opphavsmann. Det Dag Solstad gjør er å forsøke å tette igjen gapet mellom individet og statistikken. Han viser hvordan menneskets historie, alle de tusener på tusener, har bestått av virkelige mennesker. De hadde et navn, de levde et liv de hadde sine suksesser og tragedier og de døde. Det er noe vi alle vet, men sjelden klarer å føle. Solstad får oss i kontakt med den realiteten. Det er kanskje den viktigste ballasten man kan ta med seg fra denne boka.

*Maxim Leo (2015) Rød Kjærlighet. VigmostadBjørke s. 141
** side 111

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering