Brexit javel, men hva nå?

Brexit, men neppe Lexit
Så har det britiske folket talt - de vil ut av EU. Eller - strengt tatt er det det engelske og walisiske folket som har talt akkurat det. Det skotske og nord-irske ønsket å forbli i EU, så får vi se om det får noen konsekvenser etter hvert.

For norske Nei til EU-tilhengere, hvorav jeg selv er en, er det en ting som er svært viktig å være klar over. Mens Nei til EU-kampene i Norge i all hovedsak har vært ført av venstresida: SV, Rødt, Sp samt en betydelig utbrytergruppe fra Ap, har debatten i UK vært ledet an av de mest reaksjonære kreftene. Venstresida har i overveldende grad vært for å forbli i EU.

Årsakene til dette er nok flere, men den viktigste er nok at bildet enkelte i Norge har om at "EU er det verste i verden" er åpenbart feil. Det finnes enda verre politiske krefter, og det er disse kreftene britisk venstreside har vært redde for skal få mer makt i Storbritannia etter en Brexit.

UK har over lang tid vært et av landene som har dratt EU som sådan hardest til høyre. UK har en politisk høyreside som framstår mer konservativ enn de fleste andre i europeisk sammenheng, og Labour-leder Jeremy Corbyn har advart om at med en Brexit, kommer bl.a. arbeideres rettigheter til å bli raserte av britisk høyreside.

Forskjellen er nemlig at mens et EU-medlemskap ville dratt norsk økonomisk politikk langt mot høyre, er faren i UK stor for at en exit vil gjøre det samme. Dermed har venstresiden i to svært ulike situasjoner tatt svært ulike valg, med samme mål.

Et annet moment er selvsagt den dystre xenofobiske understrømmen som toppolitikere som har frontet Brexit-kampanjen har spilt på. Særlig gjelder selvsagt dette UKIP. Dette har gjort kampanjen usmakelig for mange på venstresiden. Mens Nei til EU i Norge har bygget på kritikk mot EU som udemokratisk, økonomisk nyliberalt og også isolasjonistisk (tenk f.eks. på "Verden er større enn EU"-kampanjen), har slike kampanjer i det meste av resten av Europa vært drevet av nettopp autoritære, isolasjonistiske og xenofobiske krefter. (Ikke dermed sagt at du ikke har kunnet finne innslag av slikt også i Norsk EU-debatt, men det har ikke vært førende.)

Årsaken til at EU-tilhengerne tapte kan nok delvis være den samme som i Norge. I for stor grad har de framstått som en elite som har snakket ned til folk, skjønnmalt EU og ikke snakket om problemene som EU også bidrar til. (Et høy/lav-skille i stemmeresultatene både på økonomi og utdanning kan også ses.) Der har Labour-leder Jeremy Corbyn vært et hederlig unntak. Han har vært tydelig på problemene med EU, samtidig som han har nektet å hoppe på xenofobien som Toryene som har støttet EU har nærmet seg.

Hva skjer de nærmeste månedene i UK?
Det virker sannsynlig at Cameron nå vil gå av i god tid før neste valg (Oppdatert: Han har annonsert at han går av innen oktober), og Boris Johnson står vel lagelig til for å ta over. Corbyns motstandere i Labour vil nok også forsøke å benytte anledningen til å presse ham ut, men de vil neppe lykkes. Interne meningsmålinger viser at han står svært sterkt blant den jevne Labour-medlem. Det er også kun en radikal omfordelingspolitikk av typen Corbyn står for som kan stoppe den høyrepopulistiske bølgen som UKIP og Brexit-kampanjen har surfet på. Så lenge de sosiale ulikhetene fortsetter å øke, vil misnøyen og politikerforakten gjøre det samme.

Labours resultater i faktiske valg har heller ikke vært så dårlige under Corbyn. De gikk noe tilbake i lokalvalgene, men ikke svært mye, og det var fra et (i hvert fall i nyere historie) historisk godt lokalvalg. Omregnet til nasjonale stemmetall, gikk Labour også forbi Toryene i det valget. I alle fire suppleringsvalgene som har vært til parlamentet etter sist valg, har Labour forsvart sine seter. I tre av fire gikk de fram 6-10 prosentpoeng, i det siste helt marginalt tilbake. I tillegg har Corbyn altså nesten doblet medlemstallet til Labour.

Corbyn blir nok sittende, men evig sabelrasling fra restene av blairismen som fortsatt sitter igjen i toppen av partiet kan selvsagt bidra til å svekke partiet videre framover.

(Oppdatert: Kampanjen mot Corbyn har startet med full kraft, så får vi se om jeg har rett i at de mislykkes. Han har nok støtte blant Labour-medlemmene slik at han ville vunnet et nyvalg, men spørsmålet er om blairistene i parlamentet kan gjøre ting så utrivelig for han at han velger å ikke ta kampen. Evt. kan også parlamentsmedlemmene denne gangen blokkere ham fra å komme på stemmeseddelen. Men da kan det bli ramaskrik fra medlemmene.)

Worst/best case for UK og verden
Hva kan konsekvensene bli for Storbritannia og Europa? Vi kan skissere et worst case- og et best case-scenario.

Worst Case
Kaos etter Brexit-avstemmingen skaper en lengre økonomisk nedgang på toppen av den allerede eksisterende krisen.

I Storbritannia får UKIP og den xenofobiske høyresiden hos Toryene vind i seilene. De benytter anledningen til å fjerne arbeideres rettigheter, føre en enda hardere austerity-politikk. De benytter etniske motsetninger som en avledningsmanøver for den mislykkede økonomiske politikken, og lykkes. UK står foran 20 år med Thatcher opphøyd i andre.

EU tar signalene fra Storbritannia og forsøker å demme opp for lignende tendenser i andre land, samt høyrepopulister internt ved å vri politikken i samme retning, om enn ikke like ekstremt. Tendenser til nyfascisme i østeuropeiske EU-land vokser seg sterkere, men blir verken tatt oppgjør med eller avstand fra. Europeisk høyreside begynner å nærme seg den samme pakten med djevelen som de gjorde i enkelte land i mellomkrigstiden.

(Trump og Putin sitter på hver sin side av kontinentet og nikker smilende og gjenkjennende til politikken som blir ført …)

Best Case
Den økonomiske nedgangen etter Brexit-avstemmingen blir kortvarig, og vi går tilbake til "ordinær krise" når sjokket har lagt seg.

I Storbritannia fører Toryene en stadig mer høyreorientert politikk. Den blir svært upopulær, og nå kan ikke Toryene lenger skylde på EU. Et Labourparti med titusenvis av nye engasjerte aktivister og et tydelig politisk alternativ feier inn i regjeringskontorene. Statsminister Corbyn starter den store snuoperasjonen som skal få like store politiske ringvirkninger globalt som Thatchers fikk i motsatt retning.

Uten et irriterende Storbritannia som hele tiden trekker mot Høyre, slår EU inn på en forsiktig mer venstreorientert kurs. Man lytter til IMF(!) og legger vekk austerity-politikken. Statsledere i sentrale EU-land ser farene med den voksende høyrepopulismen, og inngår i stedet allianser med de nye venstreregjeringene som nå har makten i hele Sør-Europa. De nyliberale elementene i EU svekkes over tid, mens de sosiale elementene styrkes. De sosiale ulikhetene reduseres og vekstgrunnlaget for nyfascistiske bevegelser smuldrer bort.

(I USA har republikanernes høyredreining gjort dem uvalgbare, og den unge progressive fløyen fra Occupy- og Sanders-kampanjen har tatt makta i det demokratiske partiet. Putin er svekket etter at han ikke lenger kan surfe på høyre råvarepriser og nasjonalisme, og russerne begynner å lure på om det virkelig kan finnes andre muligheter enn autoritarianisme eller økonomisk kaos.)

Jobba på
Ingen av disse scenarioene er sannsynlige i sin rendyrkede form. Valget står ikke mellom global sosialisme eller global fascisme helt enda. Men det peker på reelt eksisterende tendenser i samfunnene, som kan enten svekkes, eller vokse seg sterkere. For venstrekrefter er det ingen tvil om at vi må jobbe for det andre alternativet.

Etter massive oppfordringer, en kortversjon i Klassekampen 25.6.2016:

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering