Om ansvar og ubehag

Av Audun Øfsti, Professor ved Filosofisk institutt, NTNU

"Hvorfor avviser ledende intellektuelle politisk islam i private samtaler, samtidig som de tier offentlig?" Gunnar Skirbekk har reist spørsmålet og Dag og Tid og Klassekampen har gjengitt en del intellektuelles svar på spørsmålet. Noen momenter er likevel etter min mening ikke kommet godt nok frem. En ting er at man kan frykte å åpne en Pandoras eske eller stikke hånden inn i et vepsebol. Men mer presist kan det vel også være at reiser man først modernitetsteoretisk kritikk mot politisk islam, så må man jo i rettferdighetens navn uunngåelig komme inn på mulige problematiske forhold mellom religon, stat og politikk også for andre monoteistiske (og universalistiske?) religioner, altså også kristendom og jødedom. Og da kan det fort bli særdeles ubehagelig. Jeg tenker da ikke på en diskusjon av den norske statskirken, den har vi jo forlengst. Jeg tenker på en mer prinsipiell problemstilling med stor rekkevidde, som for kristendommens vedkommende – på 17-1800-tallet – kunne illustreres ved ideen om et slags Oleanna i indianerland for kristne sekter som hadde det vanskelig i Europa. Jeg mener vel, som Gunnar Skirbekk, at en slik debatt burde det være mulig å ta i dag, selv om vi jo vet hvilke ubehageligheter det vil føre med seg.

Idag ja, men ikke for 70 år siden. Hvilke debatter som bør tas, hvilken "diskurs" som skal få dominere, eller som bør undergraves, det har mye med timing og kontekst å gjøre. Man kunne kanskje mene at ekte intellektuelle ikke bør ta slike pragmatiske eller "opportunistiske" hensyn, men uansett kontekst si sin mening klart og prinsipielt. Men det holder vel ikke helt. Ville det f. eks. vært passende for en venstreintellektuell på 30-tallet i Tyskland å reise debatt om politisk judaisme, med påpeking av mulige problematiske punkter i forholdet religion/stat/ politikk? Eller er det rimeligere å være fornøyd med venstreintellektuelle modernister som den gang måtte ha "tatt stilling" privat til slike problematiske punkter, men som "tidde" for ikke å risikere å nøre opp under det offisielle stormløpet mot jødene, judaismen og "jøde-bolsjevismen"? Jeg mener ja, det var helt andre diskurser som var politisk og moralsk påkrevet den gang.

Det er nå allerede en stund siden Bush et co. erklærte krig mot islamsk terrorisme, den store Krigen mot Terror, som skal vare lenge, etter hva vi forstår. Så nå er igjen en frontlinje trukket opp mellom venn og fiende, og tingene/diskursene finner sin form: Journalistikken innretter seg, med sin dekning og sitt utvalg og ordvalg, med sin respekt og disrespekt. (Hovedstrømmen og presset er fastlagt og ganske sterkt, f.eks. makter bare et fåtall kommentatorer etterhvert å sette "Krigen mot Terror" i anførselstegn.) Bush holder alle opsjoner åpne og er klar til å åpne nye fronter; for øyeblikket har vi en situasjon der Iran (fiende) trues av atommakter med særdeles dårlig rulleblad mht. å overholde internasjonale overenskomster (f.eks. NPT, ikkespredningsavtalen). Er da tiden inne til å hoppe på vogna? Til å ta ansvar og tegne fiendebildet klart og avskrekkende? Jeg mener nei, og ikke fordi det ville være for ubehagelig. Kanskje er det heller for mye unnabakke her. Eller rettere sagt, der er vel blant venstreintellektuelle en viss angst for hva slags selskap man havner i: med Huntingdon, Bushisk demokratieksport o.l. Det er også vanskelig å komme over erfaringene (fra tiden før Irak-invasjonen) av manipulasjonene fra aggressorene i Washington og London, av deres og medløperpressens løgnaktige trusselbilde.

Jeg har faktisk mer tro på slike momenter enn på Skirbekks hypoteser om grunnen til den påståtte tilbakeholdenhet fra (privat bekjennende) modernister. F.eks. slår det meg at "kulturrelativismen" (Skirbekks punkt 3 i DT-kronikken) kanskje har hatt motsatt virkning. I hvert fall er det slående at danskene, som er langt mer postmodernistisk skolert enn oss, har vært mye ivrigere i sin islam-kritikk, og noen mener vel også mer heroiske i sin bruk av ytringsfriheten, enn hva vi har vært. (Skjønt heroismen hos dem som fremstiller profeten Muhammed som terrorist har kanskje mer med positur enn substans å gjøre. Det har jo aldri vært mangel på ytringsfrihet for sverting av offisielle fiender.) Jeg tror heller ikke Skirbekks siste punkt (punkt 5) om paternalistisk holdning er helt treffende. Sett at "vi", etter mer og mindre vellykket industrialisering, etter mer og mindre å ha nytt godt av kolonialisme og imperialisme, fra Columbus av, har opparbeidet et solid militært og økonomisk forsprang på u-landene (som bare blir større for hver fri konkurranse). Sett at vi også med hensyn til barnearbeid, prostitusjon, kvinneundertrykking og menneskeretter generelt kan ha oppnådd et forsprang. Når man fra denne posisjon kvier seg for å være for kritisk, behøver det ikke være uttrykk for paternalistisk overbærenhet. Det kan like gjerne skyldes en fornemmelse av at den løftete moralske pekefinger og anbefalingen om å følge Vestens eksempel simpelthen kan være ganske hyklersk (ikke minst når det gjelder kravet om frihandel/ fri konkurranse, sml. Ha-Joon Chang: Kicking away the Ladder). Den er i en viss forstand for historieløs og for lite selvkritisk. Da har jeg mer sans for Jean Bricmonts kommentar til moraliserende vestlig klage over fryktelige forhold i mange u-land, forhold som kan sammenlignes med England på Dickens' tid: "Men hva vil vi da at de skal gjøre? Kolonisere oss?" (Droits de l'homme, droit d'ingérence, droit du plus fort?, s. 92)

For nå å ta Midt-østen-forsker Gules område: Er det virkelig grunn til å prioritere kritikk av politisk islam i denne sammenhengen? Skal dét bli den toneangivende diskursen? Kan vi akseptere det, etter at Støre i sin majestetiske upartiskhet har stilt de samme krav til både palestinere og israelere, for så å bruke sine maktmidler der de kan tenkes å ha en effekt, nemlig til å tyne et folk på randen av undergangen? Etter at han har belært både Kristin Halvorsen og oss andre om hvordan det vise ord skal forstås, at politikk er det muliges kunst? Man påminnes på ubehageligste vis Nietzsches ord: "Was fällt, muss man stossen."

Men konsekvent å stille seg på de svakes side, er ikke det for enkelt? Velger man høflig taushet for å beskytte utsatte grupper? Knut Olav Åmås berører temaet i Aftenposten 2.6. hvor han advarer mot vestlig selvforakt og "vidtgående, kritikkløs respekt for grupper som lykkes i å iscenesette seg selv som ofre". (Åmås' posisjon er litt uklar, forsåvidt som han snakker om "iscenesetting" og altså betviler offerrollen. Han antyder også annetsteds i artikkelen at det igrunnen ikke er så synd på "ofrene", de er i realiteten ikke så svake, for de er jo så mange (1,2 milliarder). Men vi er vel enige om at det er "massene", snarere enn politiske regimer som Saudiarabia, Musharrafs Pakistan og tilsvarende vi snakker om her.) Men om vi nå forutsetter reell svakhet, så gjelder vel at også de svake kan ta feil og være moralsk klanderverdige?

Jeg skal innrømme at det vil være galt å ta for lett på dette. På den annen side, hvor fryktelig lett er det ikke å gjøre for mye ut av dét igjen, når vi tenker på alle de mekanismer som uopphørlig virker for å hvitvaske egen vold og makt, for å gjøre makt til rett. For ikke å snakke om hvor lett det er å overse bjelken i eget øye. Og jeg tror Harald Ofstad hadde et godt poeng da han advarte mot "vår forakt for svakhet". Den kan faktisk være ganske totalitær, spesielt hvis de reelt svakere som foraktes samtidig kan blåses opp til den store Trusselen, fordi de er mange, de er overalt, hva om de konspirerer! Det er da den "sterke" må satse på splitt og hersk eller andre tiltak for å demme opp. (I seg selv er 1.2 milliarder ikke så farlig, men sett at de rottet seg sammen!)

Mange synes å mene at problemstillingen: skal vi først og fremst feie for andres, eller for egen dør? er en luksus-problemstilling som vi ikke kan tillate oss. "De andre" (i forhold til oss de med pil og bue – enn så lenge) er rett og slett så farlige, at vår første plikt er å være på vakt mot dem, mot deres "totalitære tendenser" og opprustningstendenser. Jeg tror at hvis vi hopper over retorikken og ser på "tapstallene", så får vi et helt annet bilde. Tallene indikerer nokså klart hvem som så langt er farligst og at feiing for egen dør – også mht. totalitære tendenser og opprustning – fortsatt har en moralsk-politisk forrang. Bedre å gjøre seg latterlig i Gules øyne og gå i tog sammen med avmektige og frustrerte opiumsavhengige (avhengige av "folkets opium") enn å støtte maktberuste - og kompakt selvrettferdige - fundamentalister som rustet til tennene overkjører internasjonal rett, begår krigsforbrytelser på løpende bånd (følger av den aggresjon som bærer de andre forbrytelsene i seg), og erklærer at "den som ikke er med oss, er mot oss".

Noe av det som Skirbekk uforvarende kan ha åpnet for har allerede vist seg. Mye tyder på at vi kan få en ny runde hvor venstreintellektuelle avkreves at de/vi er flinke til å ta avstand fra "det totalitære". I Dagbladet 30.5. finner vi f.eks. et innlegg av Asbjørn Aarnes, som følger opp Tore Stubberud, "en av de få norske intellektuelle som har tatt stilling [riktig stilling, mener han vel] i karikaturdebatten". Stubberud har registrert "at frihetsrommet rundt ham selv og andre har skrumpet inn, under trussel fra et politisk islam". Men andre har ikke gjort den samme erfaring. Og Aarnes antyder at det kan ha sammenheng med at "totalitære regimer har øvet fascinasjon på en viss type intellektuelle, og man spør seg om det er det samme som gjør seg gjeldende i tausheten overfor dagens totalitære trussel." Akk ja. Det er jo bare så alt for klart at med "en viss type intellektuelle" mener Aarnes noe i retning av "kommunister", og slett ikke den typen som på 30-tallet var "fascinert" av Mussolini, Franco og Hitler og som fantes i rikt mon rundt omkring; eller Kissinger og lignende venner av diktatorer i etterkrigstiden: Pinochet, Somoza, Batista, Suharto, shaen i Iran (han med SAVAK), Duvalier, ... har jeg glemt noen? Aarnes sikter nok ikke til dagens høyreintellektuelle av denne typen.

Men dermed snur han visse ting på hodet. Ingen kan benekte at venstreintellektuelle har begått mange feil og dumheter, men de har aldri vært fascinert av det totalitære ved de regimer de uheldigvis kan ha håpet på. Kommunister og andre venstreintellektuelle kan ha vært blåøyde og lukket øynene for ting de burde ha sett (Moskvaprosessene er naturligvis hovedeksemplet), men alt dette vel egentlig i et overoptimistisk og naivt håp om at det skulle lysne for frihet og rettferdighet, og slett ikke ut ifra noen fascinasjon ved det totalitære som sådant, altså fascinasjonen ved militær og annen makt, ved kraft, autoritet og enhet; fascinasjonen ved selve det berusende venn/fiende-skjemaet, ja ved krigen som sådan og prinsippet om at den som ikke er med oss er mot oss. ("Det totalitære" ligger slik sett nær det i utrengsmål å innføre dette krigens prinsipp og fjerne fredens tvisyn og pluralitet: "Die Reihe fest geschlossen", mot "de andre" og pasifistiske knehøner i "the homeland".) Nei fascinasjonen ved det totalitære er nok helst et kjennetegn ved høyreintellektuelle, med sitt sikre instinkt for hvor makten sitter og for den sterkestes rett (selv om det naturligvis kan sies at det bor en høyreintellektuell i oss alle).

Publisert i Klassekampen 7/6-2006

Har du fått med deg svaret fra Lars Gule ?

Islam må reformeres!

studieleder ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid på Høgskolen i Oslo

lars.gule@hio.no

Islamdebatten i Klassekampen er viktig og har fått fram nye momenter om modernisering, reform og moralsk ansvar, men Audun Øfsti (1. juli) avviser min påstand om moralsk medansvar når man ikke tar avstand fra islamistiske overgrep. Han reiser en relevant moralfilosofisk problemstilling om grenser for ansvar og mener vi først må feie for egen dør. Men kanskje er det behov for en dugnad hvor mange feier for flere dører på samme tid? Slike metaforer er av begrenset nytte og mitt poeng er – fortsatt – at i en krympende verden har vi alle et visst ansvar for det som skjer omkring oss, i det minste gjennom en konsekvent holdning til overgrep og urett. Det blir dårlig moral av å økonomisere med rettmessig moralske indignasjon – selv om det finnes noen begrensninger på hvor mange saker man kan engasjere seg i. Mange debatter er viktige og derfor handler ikke islamkritikken om ”timing”, men om evnen til å holde flere prinsipper og tanker i hodet på en gang.

Øfsti insisterer på at timingen blir gal fordi muslimene er ”den svake part” i en asymmetrisk maktrelasjon i verden. Men er dette riktig? Knut Vikør synes å bekrefte dette i sitt svar til Skirbekk (11.07), hvor han beskylder Skirbekk for å skygge unna empirien og derfor for å levere ”banal” kritikk. Vikør hevder det er stor forskjell på islam og islamisme på den ene siden og ekstreme islamistiske smågrupper på den andre. Dermed blir kravet om å reformere islam irrelevant fordi svært mange muslimer, inkludert islamister, kan begrunne sine standpunkter i islam, ”men likevel fungere både problemfritt og positivt med andre religionar, og med ikkje-truande”. Hovedsaken for Vikør er derfor at dagens muslimer stort sett faller inn under en slik praksis. Ekstreme smågrupper som al-Qaida og andre jihadister ”er numerisk og i betydning marginale.” Men igjen, er dette riktig?

Vikør og jeg er enige om at islamismen ikke utgjør et statisk hele og at mange forhold fører til utvikling av posisjoner. Men jeg insisterer også på at det felles i de fundamentalistiske bevegelsene, enten de er voldelig eller ikke, er en insistering på den umiddelbare relevansen av islams fundamenter, uttrykt i Koranen og hadithsamlingene. Selv om mange fundamentalister går langt i tolkning, er det tekstens relevans og gudgitte karakter som representerer det antimoderne og totalitære i deres ideologi. Selv om man tolker ”liberalt” vil vernet mot det totalitære svekkes når begrunnelsen for et standpunkt – moralsk eller politisk – er Guds vilje.

Dette kan påvises empirisk. For eksempel er Det muslimske brorskap i Egypt sine posisjoner selvmotsigende. På den ene siden tales det om demokrati, på den andre om behovet for å forby det som strider mot islam. En sentral ideolog, al-Qaradawi, er tilhenger av ”moderat” omskjæring av jenter. Og hva vil dominere om Brorskapet vinner makten? Erfaringene fra søsterpartier og beslektede grupper er nedslående, for eksempel politikken i Sudan, HamasÂ’ selvmordsterrorisme, deler av det jordanske Brorskapets sympatisering med Abu Musab al-Zarqawi, praksisen til Jamaat e-Islami i Pakistan, og FIS i Algerie hvor det fantes ytterst fanatiske fraksjoner som massakrerte for fote under militærdiktaturet.

På tross av muligheten for en demokratisk omgang med andre, preger ikke dette fundamentalistenes praksis. Selv om posisjonene ikke er statiske, beveger de seg ikke i progressiv og demokratisk retning. En rekke forhold virker inn – blant annet hvor ”høyrøstet” de ytterliggående gruppene er. Derfor blir det galt når Vikør insisterer på at de ekstreme gruppene er marginale både numerisk og påvirkningsmessig. Her er det Vikør som ikke har empirien med seg, og analyserer vekselvirkningene innen den islamske diskursen for dårlig.

Med om lag 1,2 milliarder muslimer i verden betyr 1 % støtte til ekstremistene mer enn 10 millioner sympatisører. I følge CIA kan al-Qaida regne med støtte fra mellom seks og sju millioner radikale muslimer, hvorav 120 000 er villige til å bruke våpen. Numerisk marginalt? Tja. Men det er grunn til å tro at støtten og sympatien, tidvis, også er langt større. Flere undersøkelser viser en sympati med bin Laden på mer enn 50 % i en rekke større muslimske land. I en fersk undersøkelse blant britiske muslimer svarer 16 % at selvmordsbomberne fra 7. juli i fjor er ”martyrer” og støtter deres sak, om ikke virkemidler. I forhold til 2 millioner muslimer i Storbritannia blir dette over 300 000 sympatisører. Dersom bare 1 % av disse igjen også sympatiserer med virkemidlene, kan det være litt over 3 000 potensielle voldsaktivister! Dette er ikke marginalt når bombene eksploderer. Da settes en politisk dagsorden som berører hele samfunnet – noe 11. september og rekken av andre terroraksjoner har demonstrert. Man må gjerne si at dette er et resultat av gale og overdrevne reaksjoner, men denne fundamentalismen er ikke marginal – den er politisk hypersentral!

Men viktigere enn denne politisk ikke-marginaliteten, er vekselvirkning innen den islamistiske diskursen mellom de mange ”moderate” og de få ekstreme. Disse gruppene snakker samme, fundamentalistiske språk. Hvem som får oppslutning er blant annet avhengig av gjennomslag i media og påvirkningen går begge veier. Derfor vil såkalte moderate tidvis også demonstrere samhørighet med ekstremistene.

Både ekstreme og moderate fundamentalister påvirker den politiske dagsorden, noe som ofte medfører større vekt på islamske verdier og praksiser fra regimenes side, og i neste omgang innskrenkninger av personlig og politisk frihet i islams navn. Dette er tydelig i så pass moderate land som Indonesia og Malaysia, men kan også spores i et sekulært regime som Syria. Utviklingen i Tyrkia er tvetydig – på den ene siden har AKP blitt mer moderat, mens islamiseringen av den personlige praksis og politiske debatt har blitt mer omfattende. Muslimske minoriteter i Europa påvirkes også negativt av denne diskursen.

Vikør tar altså feil når han bagatelliserer den ytterliggående fundamentalismens påvirkning på nasjonal og internasjonal politikk. Islamismens hypersentralitet gjør det nødvendig med kritikk av denne fundamentalismen på bred front – nettopp fordi den representerer en farlig bremse på mulighetene for en mer demokratisk utvikling.

Dette impliserer at ”hele” islam må reformeres, ikke minst gjennom en historisering av de hellige tekstene. Dette er avgjørende for at den fundamentalistiske posisjonen reelt skal bli marginal, slik som innenfor kristendommen. Dette vil ta tid, men det er et argument for å begynne kritikken nå. I denne debatten er alle meningsberettiget, ikke bare muslimer, selv om det til slutt er muslimene som bestemmer forståelsen av sin egen religion.

http://www.sappho.dk/Den%20loebende/joedestaten.html

De antisemitiske følelser fik frit løb under fredagens demonstrationer i København. Det var også første gang tilhængere af Hizb ut-Tahrir åbenlyst gik til angreb på omkringstående

København var fredag den 21. juli rammen om tre forskellige demonstrationer med udgangspunkt i den aktuelle optrapning af konflikten i Mellemøsten og krigen mellem Hizbollah og Israel: En demonstration til fordel for Israels ret til at forsvare sig selv, samt to der vendte sig mod Israel. Af disse to var den ene arrangeret af det ekstreme muslimske parti Hizb ut-Tahrir, den anden var arrangeret af folk fra den yderste danske venstrefløj. Ved begge disse demonstrationer vajede flag, hvor Davidstjernen i det israelske flag var skiftet ud med det nazistiske hagekors, samt Hizbollahs fane, og der blev frembåret billeder af Hizbollahs leder Hassan Nasrallah.

Som altid, når Hizb ut-Tahrir demonstrerer, gik mændene forrest, dernæst kom kvinderne, heraf mange danske konvertitter og børn, og som altid gjaldede råb som ”Vi vil styres af Koranen” og ”Død over Israel" og "Død over Israel og USA”, ligesom Rådhuspladsen regelmæssigt genlød af ”Allahu akbar” – Gud er størst og ”Takbir” - erobring, ekspansion. Et par af demonstranterne bar en raketattrap med påskriften ”Israels gave til Libanons børn”, og mænd var iført T-shirts med påskriften ”Soldier of Allah” og - som på Axeltorv - med billeder af Davidsstjernen sammenlignet med et hagekors. Samt naturligvis billeder af Hassan Nasrallah og Hizbollahs flag.

Blandt parolerne på de demonstrerendes skilte bemærkede man flere af Hizb ut-Tahrirs gamle slogans: "Islam - The only alternative to capitalism" og "Muslimerne i Danmark er en del af den islamiske nation."

En af Sapphos kilder talte med en temmelig rystet irakisk tilhører på Rådhuspladsen, der kunne berette, at en af Hizb ut-Tahrir-talerne mindst fem gange havde truet jøder med døden.

http://www.enhedslisten.dk/

I Guds og Enhedslistens navn

http://www.sappho.dk/Den%20loebende/gudsnavn.htm

Guds slaver
Blandt de øvrige talere var imam Ahmed Abu Laban fra Islamisk Trossamfund, der talte på arabisk og engelsk. På engelsk sagde han bl.a., at ”We are slaves of God.” Også Tanwir Ahmed fra "The Network" talte. Ahmed var en af de omdiskuterede unge muslimer, der i sin tid gjorde karriere i Det Radikale Venstre, bl.a. som medlem af Københavns borgerrepræsentation. Det vakte en del uro i partiet, fordi Ahmed også var organiseret i Minhaj ul-Quran, hvis leder i Pakistan ønsker en islamisk stat med stening, håndsafhugning og alt hvad der ellers hører til shariaen.

Tanwir Ahmed sagde bl.a. at ”vi står her ikke i dag fordi vi ønsker religionskrig, men fordi vi er verdensborgere”.

Ved demonstrationen sås også imam Abdul Wahid Pedersen, der ikke vil tage afstand fra stening, hvilket ikke har forhindret ham i blive optaget i foreningen Co-existence of Civilizations, hvori bl.a. deltager en række prominente danskere så som tidligere udenrigsminister Uffe Ellemann-Jensen.

Og så skal det da også nævnes, at Bashy Quraishy, der har været med i et utal af antiracismeforeninger, og som p.t. slår sine folder i diverse europæiske anti-racismenetværker, viste sig ved fredagens demonstration.

Synes Gule bare avviser Øfstis poenger uten å imøtegå de på noe som helst vis. Å tro at en bande vestlige akademikere som kaster stein i glasshus fører til mindre oppslutning om politisk Islam er å tro på julenissen. Min gjetning er at det heller fører til større opslutning - både om politisk iskam, og om høyreekstreme grupperinger i Vesten.

Åja - skumle skumle enhedslisten, som omgås muslimer. Kanskje hvis litt flere hadde omgåttes både islamister og andre muslimer, så hadde ikke den overdreven irrasjonelle frykten for de vært så stor?

http://contexploration.net/mag/2006/08/la_oss_f_se_martyrvideoene.html#m...

Om romantiseringen av det islamske hadde vært mindre så hadde ikke den overdreven irrasjonelle frykten for de vært så stor?

Hvis britisk politi faktisk sitter på slike videokassetter fra de som ønsket å benytte august måned 2006 til å sprenge passasjerfly over Atlanteren, kunne det ha vært interessant for publikum å få sett opptakene. Særlig betimelig hadde det vært å få sett videoene i forkant av fjernsynsbilder av de tiltalte mens de føres inn til rettssalen for å stå til ansvar for sine planer. Terroristene er skråsikre når det kommer den gudsdom de tror venter de etter døden. Det eneste vi kan håpe på er at de får en fornuftig dom avsagt etter lover som er formulert og håndhevet av mennesker i dette livet. Det finnes ingen straff verre for selvmordskandidatene enn å fortsette med det de forakter mest av alt: Å leve.

Her er jeg enig med Haavard Simensen.

http://www.informationclearinghouse.info/article9327.htm

Inside the Mind of an Iraqi Suicide Bomber

In a rare interview, a "terrorist" in training reveals chilling secrets about the insurgency's deadliest weapon

Jeg gjentar: "Å tro at en bande vestlige akademikere som kaster stein i glasshus fører til mindre oppslutning om politisk Islam er å tro på julenissen. Min gjetning er at det heller fører til større opslutning - både om politisk iskam, og om høyreekstreme grupperinger i Vesten."

Romantisering av det islamske foregår ikke i noen særlig grad i vår del av verden. Her har vi et samfunn hvor muslimer er i ferd med å bli en pariakaste som jødene på 30-tallet. Det avler ekstremisme - på alle kanter.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering