Litt om frihet. Og ansvar. Og om ufrihet og kontroll.


PANEL: Fra paneldebatt i regi av ProtestPub/New University Norway. (Foto: S. Heidari/Sosiologisk Poliklinikk)

Den 9.3 deltok jeg i et panel i regi av ProtestPub på Studentersamfundet i Trondheim. (https://www.samfundet.no/arrangement/671-protestpub) Det var bare helt korte innledninger, men som en forberedelse til debatten gjorde jeg noen små notater som delvis reflekterer i hvertfall noe av det jeg sa under debatten, og som kan sys sammen til et litt lengre narrativ. Det har jeg forsøkt å gjøre under her.

Først et lite historisk tilbakeblikk: Jacob Marcus Monrad var professor i filosofi på Universitetet i Christiania siste halvdel av 1800-tallet. Han var ganske konservativ politisk, og han var en av de aktørene med sterkest påvirkning på universitetet og vitenskapens etablering her i landet. Jeg tenkte å komme med et par korte sitater fra ham, som illustrerer hvordan man tenkte på 1800-tallet:

Videnskaben er fribaaren, den kan ikke gjøre slavetjeneste. ... Universitetet kan kun tjene Fædrelandet derved at det tjæner Videnskaben. ... Videnskaben kan overhodet slet Intet udrette, uden den faaer Lov at gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bring noget i Pungen.

I dag er vi - vil jeg påstå et ganske annet sted. Idealene er at Universitetet skal bidra til verdiskapingen i samfunnet, og man tror ikke lenger at universitetet gjør dette best ved å tenke bare på vitenskapen, men gjør det ved å tenke på “om det er noget i pungen”. Om det kommer fra departementet gjennom produserte publikasjonspoeng eller studiepoeng eller om det kommer fra privat sektor med oppdragsforskning eller eksterne kurs. Man tenker ikke så mye på vitenskapen. Amy Diamond har tatt over for Jacob Marcus Monrad. Idealet er “What’s in it for me?”

Dette rammer ikke bare ansatte - det rammer studentene også. Da jeg var student fikk vi en bestemt prosent i stipendandel og resten lån. Nå får studenter bare lån - deretter hvis de produserer studiepoengene sine som flinke arbeidere på kunnskapsfabrikken, får de omgjort litt av lånet til stipend. Dette er svært enkel tenking - man har helt gitt opp ideen om at faget studenten selv har valgt å studere skal motivere. Det er økonomsik belønning som skal motivere studenter. Og ansatte. Og fagrupper. Og institusjoner. Målstyring: Klassisk belønning- og straff. Vi ser også at spøkelset ved navn “skolepenger” dukker opp med ujevne mellomrom. Det er sentrale elementer i New Public Management som vi sikkert kan snakke mer om senere.

Frihet til å følge vitenskapen har blitt til kontroll, belønning og straff.

Så vil jeg fortelle om et par forskningsprosjekter:

En studie ved MIT undersøkte hvordan økonomiske insentiver virket på motivasjonen. De tok en gruppe studenter og gav dem en rekke oppgaver. Som å memorisere en tallrekke, løse kryssord osv. Så innførte de belønninger - større jo bedre du løste oppgavene.

Resultatet: Jo større belønning de lovte ut - jo dårligere ble studentenes resultater. Lignende forsøk er utført i andre kulturer og på andre gupper, med høyere belønninger og med ulike oppgaver. Resultatet er det samme - så lenge det ikke er snakk om helt enkle mekaniske oppgaver - når man innfører belønningssystemer, går kvaliteten på arbeidet ned.

En annen studie lot en gruppe uavhengige kunsteksperter vurdere kvaliteten på ulike malerier. Noen var malt på kommisjon. Andre på malerens eget initiativ. Selv om de malt på kommisjon ble ansett som på samme tekniske nivå som de andre, ble de jevnt over vurdert som mye dårligere og mye mindre kreative.

Jeg tror ikke forskere, på disse feltene skiller seg vesentlig fra andre yrkesgrupper.

Forskningen på dette er ganske entydig - økonomiske gulerot- og pisk-systemer dreper den indre motivasjonen, og kreativiteten. Kvaliteten på arbeidet går ned.

Og hva er konklusjonen i Norge: Riksrevisjonens rapport fra i fjor viste at etter over ti med både belønningssystemer og en rekke andre tiltak, er gjennomføringen blant studenter på samme nivå som før reformen.

Så min konklusjon her er at mye av reformene vi har sett i høyere utdanning neglisjerer den beste kunnskapen vi har på feltet - de er ikke forskningsbaserte, men heller ideologidrevne. Folk jobber best når de blir gitt frihet og ansvar. Dagens system med økt styring og kontroll av både ansatte og studenter har så langt ikke gitt bedre resultater. Jeg tror ikke det vil gjøre det i framtida heller.

UNOTER:
Siden dette stort sett er underlagsnotater til en paneldebatt, har jeg ikke ført noen detajert kildeliste, men for de interesserte: Sitatene fra Monrad er fra Slagstads "De nasjonale strateger", og motivasjonsforskningen er bl.a. referert i Daniel Pinks "Drive".

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering