Et dyrere og dårligere universitet

I forbindelse med at jeg skal sitte i en paneldebatt på Samfundet 9.3 ble jeg utfordret av Under Dusken til å skrive et kort leserinnlegg til nummeret som skulle komme ut rett før debatten. Det kunne jeg ikke takke nei til, og selv om det ble gjort på kort tid, fikk jeg forhåpentligvis fram et par

Et dyrere og dårligere universitet
Den økonomiske modellen til Christopher Hood passer stadig bedre på norske universitet. Det er problematisk

De reformene vi når ser akademia gjennomgå skjer ikke uavhengig av resten av samfunnet. De er en integrert del av den trenden vi har sett i flere tiår hvor offentlig sektor styres etter en nyliberal økonomisk modell. Denne modellen har gjerne blitt kalt New Public Management (NPM).

Begrepet ble først tatt i bruk av Christopher Hood i 1991, om en rekke omorganiseringer han så, som med utgangspunkt i Thatchers Storbritannia har spredt seg også til Norge. Hood gir en beskrivelse av NPM bestående av sju doktriner. En nøktern gjennomgang vil vise at mye av nyere tids universitetsreformer passer svært godt inn i Hoods skjema:

- “Profesjonell” styring: Fra valgt til ansatt ledelse. Fra kollegium til profesjonelt styre.

- Eksplisitte standarder og mål: “Produserte studiepoeng” og “Publikasjonspoeng”.

- Større vektlegging av resultatmål: 40% av budsjett knyttes opp til resultatmål. Mer vekt på individuell lønn.

- Disaggregering: Innføring av “kontrollere” som NOKUT. Forskningsmidler kjøres gjennom NFR. Mer av forskningen styres av eksterne aktører (EU etc.)

- Økt konkurranse: Om forskningsmidler, studenter og oppdragsforskning.

- Styringspraksis fra privat sektor: Krav om særavtale for vit. ansatte, bedre basisfordeling, universitetsdemokrati osv. avvist. Økt bruk av PR/reklame.

- Sterkere budsjettdisiplin: Press på å øke inntekter og kutte utgifter. Regjeringen har vedtatt 0,7% årlige kutt. Gjentatt flørting med skolepenger.

Nyliberalismen som overordnet økonomisk teori fikk seg et banesår under finanskrisa i 2008, selv om den halter videre. NPM er i seg selv ikke knyttet til et stort sammenbrudd på samme måte. Det betyr ikke at det ikke har kommet kritikk av mange av de offentlige reformene som er skjedd. Riksrevisjonens knusende dom i fjor over kvalitetsreformen i høyere utdanning fra 2001 er et talende eksempel.

I 2015 kom Hood sammen med Ruth Dixon med boken “A Government that Worked Better and Cost Less?”, som oppsummerer tre tiår med erfaringer og data fra disse reformene i Storbritannia. Målet var som tittelen tilsier lavere kostnader og bedre kvalitet. De konkluderer med at det offentlige Storbritannia “exhibited a striking increase in running or administration costs in real terms, while levels of complaint and legal challenge also soared”. Gjennom mengder av statistikk viser de at resultatet ble det motsatte - en dyrere offentlig sektor, av dårligere kvalitet.

Kritikken mot endringene i universitetssektoren har også vært mange. Mye handler om at styring på bakgrunn av budsjett og økonomiske indikatorer påvirker forskningen i en negativ retning. Publikasjonspoengene gir flere artikler enn noen har tid til å lese uten at økningen i kunnskap står i forhold. Oppdragsforskning har fått forskningsresultater til å farges av oppdragsgiver. Spissing og elitesatsing gir ikke resultater i forhold til ressursbruken.

Når vi sammenholder målstyring med forskning på motivasjon, viser sistnevnte at nettopp frihet og ansvar gjør mennesker mer kreative og gir de beste resultatene på det arbeidet som skal utføres. Dette er også grunnlaget for den akademiske friheten, som nå er under angrep fra stadig mer styringsorienterte ledere internt (si “strategiske satsningsområder” høyt ti ganger etter hverandre), og byråkratiske institusjoner eksternt (NFR, EU-organer) som alle vil styre stadig mer av hva forskerne skal forske på. Blir det bedre forskning av det? Det korte svaret: Nei.

Fusjoner som gir større enheter, viser forskningen også fører til at en større andel av ressursene brukes på administrasjon. Kombinert med NTNUs nylig vedtatte kuttplaner, ligger alt an til at Hood & Dixons tese går i oppfyllelse: A university that works worse, and costs more!

Fjellvettreglene ble nylig oppdaterte, men “vend i tide, det er ingen skam å snu” er fortsatt med. Husk det.

Innlegg i Under Dusken 5/2016.

PS. Les også Elise Djupedals innlegg i samme nummer.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering