Demokrati, nå!

I forbindelse med en revisjon av Rødts arbeidsprogram ble jeg bedt om å lage en artikkel om sosialisme og demokrati til et diskusjonshefte. Jeg legger den selvsagt ut også her. God fornøyelse.

Demokrati, nå!

Tittelen på denne korte artikkelen er inspirert av navnet på det kanskje største venstreradikale mediefenomenet i USA, Democracy Now. Med Amy Goodman som frontfigur startet det på radio på 90-tallet, men tok av på internett når behovet for alternative nyhetskilder ble prekært under Bush-administrasjonens terrorkrig. I dag kan alle se timelange daglige tv-sendinger på nett, og Democracy Now har vært en av de viktigste kanalen for amerikanske dissidenter som Noam Chomsky, Ralph Nader, Edward Said (1935-2003) og Howard Zinn (1922-2010) for å nevne noen. Navnevalget er ikke tilfeldig. Som de skriver på sin egen nettside: “For true democracy to work, people need easy access to independent, diverse sources of news and information.”[1]

Sosialisme er demokrati
Demokrati - folkestyre - har nemlig alltid vært kjernen i alle venstreradikale ideologiske prosjekt. Fra den opprinnelige “venstresiden” sin kamp mot adelens arvelige privilegier i det franske parlamentet, til arbeiderbevegelsens kamp mot de (forøvrig også arvelige) privilegiene til eierklassen, har distribusjonen av makt, slik at vi alle kan være med og bestemme på lik fot, vært den underliggende tanken. Det er en dypt demokratisk tanke. Som Podemos-leder Pablo Iglesias uttrykker det etter å ha sveipet innom den franske revolusjonen og de gamle grekerne:

...democracy is a movement aimed at wresting power from whoever monopolizes it (the monarch or the elites) in order to distribute it among the people, who are called to exercise it for itself or through its delegates.[2]

Reelt demokrati betinger nemlig en reell fordeling av makt i samfunnet, både politisk og økonomisk, for disse sfærene kan ikke skilles, noe vi straks skal komme tilbake til.

Det er selvsagt også derfor den mest ideologisk ytterliggående delen av den økonomisk-liberalistiske høyresida bruker slagordet “grenser for politikk”[3]. Det de egentlig mener er “grenser for demokrati”, men det kan de ikke si høyt hvis de vil få mer enn de rundt 500 stemmene det Ayn Rand-inspirerte Det Liberale Folkeparti har brukt å få[4]. Derfor blir menneskers behov for beskyttelse mot maktmisbruk[5] sauset sammen med nedbygging av velferdsstat[6] og markedsaktørers frie rett til å sende millioner ut i arbeidsledighet og nød,[7] i et lettere absurd frihetsbegrep.

Det er derfor heller ikke tilfeldig når nylig avdøde Ellen M. Wood, en av de viktigste Marxistene på slutten av 1900-tallet, kalte sin kanskje mest innflytelsesrike bok “Democracy Against Capitalism”.[8] Wood mente ikke østblokkens sammenbrudd betød en krise for marxismen men tvert imot en mulighet til å frigjøre den fra stalinistisk slagg, og dermed gi den nytt liv.

Her argumenterer Wood mot “økonomisme”[9] og mot den karikerte todelingen i “basis” og “overbygning”[10], i forlengelsen av en kritikk mot kapitalismens oppdeling av “økonomi” og “politikk” i ulike sfærer.[11]

Wood konkluderer bl.a. med at

the capitalist market is a political as well as an economic space, a terrain not simply of freedom and choice but of domination and coercion. I now want to suggest that democracy needs to be reconceived not simply as a political category but as an economic one. What I mean is not simply 'economic democracy' as a greater equality of distribution. I have in mind democracy as an economic regulator, the driving mechanism of the economy.[12]

I forlengelsen av dette avsnittet tar Wood til orde for at Marx’ “frie sammenslutning av produsenter” kan være en god start, men peker på at demokrati må være en drivkraft også i samhandlingen mellom slike sammenslutninger for at mange av de negative konsekvensene av et kapitalistisk samfunn skal kunne unngås. Om jeg skal være snill med meg selv (og det har jeg jo full mulighet til i og med at det er jeg som skriver denne teksten), kan jeg jo peke på at noen av de konkrete løsningene jeg skisserte i pamfletten “Sosialisme på norsk”[13] delvis er et forsøk på å besvare noen av de utfordringene på en litt mer konkret måte.

For skal vi bygge mer demokrati, kan vi ikke sitte i godstolen og vente på sosialismen. Demokrati må bygges nå, og er vi heldige kommer vi noen skritt nærmere sosialismen på kjøpet. Før vi er der, er ikke kampen for demokrati fullendt.

Så hvor kan vi jobbe for mer demokrati i dagens samfunn?

I arbeidslivet
Marx’ og Woods utgangspunkt var arbeidslivet, og arbeidslivet er kanskje den tydeligste demokratifrie sonen i de landene som i dag kaller seg for demokratier. På tross av ulike elementer av det som kalles “bedriftsdemokrati”, noen styrerepresentanter samt tillitsvalgtordninger og rettigheter gjennom avtaleverk er hovedregelen i arbeidslivet fortsatt: Eieren betaler lønn, og bestemmer deretter hvordan du som jobber der skal bruke arbeidstida som igjen skaper verdiene for virksomheten.

I dagens regelverk for styrerepresentasjon som ble innført i 1973, har ansatte i selskaper med mer enn 30 ansatte rett på et styremedlem samt en observatør, i selskaper med mer enn 50 ansatte 1/3 av representantene og i selskaper med mer enn 300 ansatte er ordningen obligatorisk.[14]

Det skal jo bare mangle, kan man si, at de som faktisk skaper verdiene skal ha et ord med i laget når de gjelder hvordan bedriften styres. Problemet er vel heller at det sjelden blir mer enn et ord. I de fleste saker som er konfliktfylte vil de ansatte havne i et mindretall. Det er kun hvis det er en splittelse mellom eiernes representanter de ansatte faktisk kan utøve makt.

Derfor foreslo også en LO-komite (Skytøyen-komiteen) å øke antallet til halvparten av styret i 1980. Det ble derimot avvist, blant annet med henvisning til Grunnlovens formuleringer om privat eiendomsrett. Siden har representasjonen vært lite diskutert, og det er synd, for økt styrerepresentasjon slik at den betyr virkelig makt i hverdagen kan selvsagt være en måte å få mer demokrati og maktfordeling i samfunnet på.

Et annet eksempel på ansattstyring kan vi se fra høyere-utdanningssektoren. Helt fram til i dag har de ansatte og studenter på norske universiteter og høgskoler kunnet velge sine ledere. Dette er en rettighet som er svekket av det sittende storting, hvor dette er blitt en unntaksregel. Fram til innføringen av statsutpekte såkalte «eksterne styrerepresentanter» var også den øverste ledelsen på institusjonene helt i de ansattes og studentenes makt. Denne demokratiformen er som sagt under press i dag, men gir en modell for hvordan noen av våre viktigste institusjoner helt siden starten har vært «arbeiderstyrte» (selv om professorer først på 1900-tallet neppe så på seg selv som arbeidere).

I “Sosialisme på norsk” tar jeg likevel til orde for en hybridmodell hvor virksomheter som er viktige ikke bare for de ansatte, men også for lokalsamfunn eller kanskje også har nasjonal betydning, bør styres av organer hvor også disse gruppene har demokratisk valgt representasjon.[15]

Men hva så med eiere som har investert millioner i ulike bedrifter (som nok er den Grunnlovsbetraktningene om privat eiendomsrett har blitt brukt til fordel for)? Vel, vi kan f.eks. tenke slik: Når en bedrift etableres er verdiene i bedriften stort sett et resultat av de pengene eierne har investert. Over tid, etter hvert som de ansatte skaper nye verdier vil derimot en stadig større andel av verdiene komme nettopp fra deres arbeid. Bør ikke bedriften da, i stadig økende grad kunne ses på som de ansattes eiendom? Med bakgrunn i en slik tenking er det ikke vanskelig å se for seg en modell, heller ikke i et kapitalistisk samfunn, hvor ansatte over tid kan få stadig mer av råderetten over bedriften de jobber i, samtidig som man kan ha systemer hvor den opprinnelige eieren gradvis kompenseres økonomisk for sin investering gjennom deler av utbyttet fra bedriften.

Et interessant forslag kom et SV-utvalg ledet av Berge Furre med den gangen i overgangen fra 70- til 80-tallet da de fortsatt drev og utviklet politikk for å endre de økonomiske maktforholdene i samfunnet. Gjennom å opprette “Arbeiderstyrte samfunnsfond i distriktene” skulle man årlig utstede og kjøpe et bestemt antall nye aksjer i bedrifter over et visst nivå. Disse skulle forvaltes av et fondsstyre valgt 60% av lokale samorganisasjoner og 40% av folkevalgte organer. Over tid ville representanter for disse fondsstyrene sammen med de ansattes representanter utgjøre et flertall i de styrende organene i bedriftene.[16]

Det er slett ikke en ueffen ide til en mer konkret gjennomføring, selv om man selvsagt kan diskutere om fondsmodellen er den beste, fordelingen arbeidere/folkevalgte samt hvor lokalt det er naturlig å ha slike systemer. Man må også se denne løsningen i kombinasjon med andre som er diskutert over slik at man er sikret maktfordeling også mellom ulike demokratiske styringssystemer. Å gå fra en type maktkonsentrasjon til en annen trenger ikke å være et så stort framskritt selv om den sistnevnte på papiret er mer demokratisk.

I det representative demokratiet
Men økonomien er ikke alt. At vi har allmenn stemmerett og frie valg er selvsagt store fremskritt, og langt fra selvsagte. Den siste sveitsiske kantonen som innførte stemmerett for kvinner i lokalvalg, gjorde det faktisk ikke før i 1991. Noen grep kan være ting som deltagende budsjettering hvor innbyggere dras aktivt med i budsjettprosesser. Det er også andre elementer fra Michael Alberts deltakerøkonomi “ParEcon” det kan være vel verdt å kikke på.[17]

Det er likevel vanskelig å se for seg et demokratisk system hvor man ikke må ha ulike former for representativt demokrati, og selv med allmenn stemmerett må vi diskutere hva vi kan gjøre for å gjøre slike systemer mer demokratiske.

Et annet spørsmål går på om det er velgerne eller partiene som skal ha mest makt når det gjelder hvem som blir valgt inn i ulike verv. I kommune- og fylkestingsvalg har det lenge vært mulighet til å endre på listene/gi personstemmer på ulikt vis, og det er det gode grunner til at det bør være. All den tid vi har personvalg i Norge, bør velgerne kunne ha et ord med i laget også om personen som skal bli valgt, og ikke bare partiet. Det kan være mennesker på en liste du ikke har særlig tiltro til at vil gjøre noen god jobb. I tillegg kommer det faktum at det kan være betydelige politiske uenigheter innad i et parti, slik at det er kandidater på en liste du heller vil ha stemt inn enn andre på et slikt grunnlag.

Dette er systemer som kan utvides ved å flytte mer makt til velgerne og mindre til partiene. Tidligere kunne velgere både stryke og gi tilleggsstemmer i kommunevalg, men strykningen ble avviklet til valget i 2003. Det er nå flertall for å gjeninnføre den, noe jeg ser liten grunn til ikke å støtte.[18][19] I Fylkestingsvalget kan man endre på rekkefølgen på listene, men over 8% må gjøre nettopp det skal det ha noen effekt. Denne endringen foreslås nå også for Stortingsvalg.[20] Om målet er å fordele makt ut til flere, er det åpenbart et skritt i rett retning, men man kan selvsagt vurdere om den bedre kjente kommunevalgordningen burde allmenngjøres i stedet. Dette er uansett eksempler på at kampen for maktfordeling og demokrati i stort og smått ikke er slutt ved innføring av allmenn stemmerett.

Uavhengig av hvilke valg man gjør med listestillingen, er det uansett svært mange av de avgjørelsene som tas i et politisk system som ligner på vårt, som blir tatt internt i de politiske partiene. Hvor problematisk det er, kommer selvsagt an på hvor demokratiske partiene fungerer, men det er åpenbart en fare for at “demokratiet” i stedet for idealet om “folkestyre” kan falle inn i Joseph Schumpeters mer dystopiske syn hvor demokratiet blir forstått som et system hvor ulike eliter konkurrerer om å få styre på vegne av folket.[21]

Det spanske Podemos har gjort noen grep i så måte. Partiet har vokst ut av sivilsamfunnet (se neste bolk), og har hele tiden vært bevisst på å beholde den kontakten. Både gjennom tusenvis av “sirkler” hvor folk møtes for å diskutere politikk (det finnes også en i Norge[22]), men også gjennom storstilte prosesser over internett, hvor Podemos etter inspirasjon fra “Piratpartiene” har latt alle delta i avstemminger om både verv og politiske standpunkter. Podemos er også i stor grad finansiert på samme måte - gjennom såkalt crowdfunding.[23]

En demokratisering av det politiske arbeidet slik at man involverer flere vil også kunne gi en politikk som er mer i tråd med det partiets velgere og medlemmer ønsker seg. I mange vestlige land har det lenge vært stor sprik mellom f.eks. sentrale deler av den økonomiske politikken som har blitt ført av alle de største partiene og de holdningene som har befunnet seg ute i store deler av befolkningen. Dersom valget av Jeremy Corbyn som ny Labour-leder i Storbritannia er en pekepinn på hva som skjer når man demokratiserer prosesser (slik Labour her gjorde ved å gi vanlige medlemmer og registrerte sympatisører stemmerett), er det neppe en dårlig strategi for venstreradikale.

I sivilsamfunnet
Demokrati i samfunnet kan likevel ikke bare handel om arbeidsplassen og politiske partier. Betydningen sivilsamfunnet og organisasjonslivet har for demokratiet har aksept langt inn i den politiske høyresiden, om enn kanskje ikke de delene av den som styrer dagens regjering. Den nylig avdøde høyremannen Francis Sejersted skrev i hver fall at ”det er i det hele tatt rimelig å se på grupper, også interessegrupper, mer som en forutsetning for et godt fungerende demokrati, enn som et forstyrrende fremmedelement.”[24]

Den italienske kommunisten og politiske filosofen Antonio Gramsci så også betydningen av sivilsamfunnet (i hans betydning hele den ikke-statlige sfæren). For Gramsci er sivilsamfunnet på godt og vondt, viktige bærere av hegemoniet - det som forsvarer mange elementer i det bestående samfunnet, selv om det skulle skje endringer i f.eks. de parlamentariske systemene.[25]
Det betyr at alle som ønsker å jobbe for samfunnsendring, også må jobbe opp mot sivilsamfunnet og ulike organisasjoner i det, om det er fagforeninger, miljøorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, religiøse organisasjoner osv. Men det betyr også at disse organisasjonene er viktige deler av det limet som beskytter samfunnet bl.a. mot angrep på demokratiet. Det så vi f.eks. på lærerstreiken mot nazifisering av skolen under 2. verdenskrig.

Det er derfor også dessverre helt logisk når dagens regjering kobler store kutt til mange frivillige organisasjoner med større politikkomlegginger på de feltene organisasjonene jobber på. F.eks. er informasjonsstøtten kuttet samtidig som vi har sett store kutt i bistandsmidler for å finansiere flyktningtiltak i Norge. Man svekker stemmene som vil opplyse om og protestere mot konsekvensene av politikken, samtidig som man gjennomfører den.

For et radikalt parti som ønsker mer demokrati, må man gå motsatt vei. Man må legge til rette for sivilsamfunnet, både økonomisk og på andre måter ved å inkludere sivilsamfunnsorganisasjoner i politiske prosesser f.eks. Om noen skulle være uenige i politikken, så får man ta den debatten - i sivilsamfunnet og i offentligheten - på demokratisk vis. Det er den demokratiske - og dermed også den sosialistiske måten å gjøre det på.

Lykke til.

Noter:
[1] Democracy Now! (2015) About Democracy Now!, http://www.democracynow.org/about
[2] Iglesias, Pablo (2015) Politics in a Time of Crisis. Podemos and the future of Democracy in Europe. Verso. ebok s. 20/430
[3] Det er bl.a. tittelen på Unge Høyres politiske program fra 2010: Unge Høyres Landsforbund (2010) Grenser for politikk. Hentet 1.12.2015 fra http://ungehoyre.no/fileadmin/user_upload/Politikken/Program/Programmet_...
[4] I kommunestyrevalget i 2015 stilte i stedet det nystartede “Liberalistene” i Oslo, og fikk 458 stemmer, kilde: http://www.vg.no/valgnatt/valg/kommune/
[5] Unge Høyres Landsforbund (2010) s. 5
[6] Ibid. s. 5
[7] Ibid. s. 10
[8] Wood, Ellen M. (1995) Democracy Against Capitalism Renewing Historical Materialism. Cambridge University Press
[9] Ibid. s. 20
[10] Ibid. s. 49
[11] Ibid. s. 19
[12] Ibid. s. 290
[13] Kjelsberg, Ronny (2014) Sosialisme på norsk. Rødt s. 35-42
[14] Hagen, Inger Marie (2008) Ansatte styrerepresentanter – hvor mange og hvor finner vi dem? Søkelys på arbeidslivet 3/2008, årgang 25, 331-341.
[15] Kjelsberg, Ronny (2014) Sosialisme på norsk. Rødt! s. 41-42
[16] Hedlund, Paul, Frønes, Ivar (1981) Sosialisme på norsk - konkret utopi eller idebank for planleggere? Intervju med Rune Slagstad og Gudmund Hernes. Kontrast 1-2/81. S. 10-11
[17] Albert, Michael (2003) Parecon – Life After Capitalism. Verso
[18] Bergh m.fl. (2009) Effekter av en eventuell gjeninnføring av strykninger ved kommunestyrevalg. Institutt for samfunnsforskning. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/komm/rapporte...
[19] Sørgjerd, Christian (2015) Det kan bli lov å stryke igjen ved valget i 2019. Aftenposten 3.9.15. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Det-kan-bli-lov-a-stryk...
[20] KMD (2015) Høringsnotat om endring i personvalgsreglene ved stortingsvalg. https://www.regjeringen.no/contentassets/c41073a83d87427f992a2fb37828a9a...
[21] John Medearis (2001) Joseph Schumpeter's Two Theories of Democracy. Harvard University Press. s. 99
[22] https://www.facebook.com/podemosnoruega.noruega/
[23] Elstad, Lotta (2015) Den spanske sensasjonen Podemos - og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid. Manifest. s. 48
[24] Sejerstedt, Francis (2000) Norsk Idyll. Pax. s. 50
[25] Gramsci, Antonio (2006) State and Civil Society, i Sharma, Aradhana og Gupta, Akhil (red.) (2006) The Anthropology of the State: A Reader. Wiley-Blackwell. s. 74

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering