Arbeiderpartiets farlige strategi

Det var nok en og annen både blant Ap-medlemmer og oss som har noe mindre illusjoner om det partiet som satte morgenkaffen i Halsen da de leste om Arbeiderpartiets omfavnelse av Frp’s asylforslag i VG 29.12.

Ikke for det, Trond Giskes strategi med utspilet er relativt lett gjennomskuelig. Gjennom å forsøke å framstille Frp’s forslag som “moderate” og gi inntrykk av at det er Frp, og ikke Ap som har beveget seg langt politisk forsøker han både å sende et signal til velgere som vakler mellom Frp og Ap at de like godt kan stemme Ap, samtidig som han beroliger Ap-velgere som er på en annen og mer human linje om at dette ikke innebærer noe linjeskift for Ap. Frp’s svar er ikke mindre forutsigbart når Per Sandberg binder Ap til masta.

Dette er dessverre ikke det eneste eksemplet på slike utspill fra Ap i det siste. Mange ble nok noe overrasket da den andre Ap-nestlederen, Hadia Tajik, nylig tok Hege Storhaug inn i varmen og erklærte seg enig i et av sistnevntes mange hijabutspill. Storhaug representerer som kjent den offentlig finansierte (men reelt sett Frp-finansierte) “islamkritiske” tenketanken HRS, og er mest kjent for gjennomgående misbruk og cherrypicking av statistikk og anekdoter, samt spredning av konspirasjonsteorier og krigsretorikk for å stille “Islam” i et mest mulig dårlig lys samt å forsterke et “oss” mot “dem”-bilde.

Ap’s “oppdemmingsstrategi” for Frp, som tradisjonelt har gått på å ta over deler av politikken deres, og innimellom også noe av retorikken, er farlig. Klassekampens meningsmåling fra julaften viser at de som vil ta inn færre flyktninger er i mindretall. Dette er i tråd med de årlige undersøkelsene til SSB om innvandring. Under tildels ulike regimer er det stort sett flertall for den til enhver tid gjeldende politikk.

Det farlige med Ap’s strategi er at de er i en helt annen posisjon enn Frp til å definere hva som er “normale” standpunkter, eller “common sense”. Når Ap beveger seg mot Frp både politisk og retorisk, flytter de dermed det som oppleves som sentrum i politikken, og skaper et rom for Frp til å bli mer radikale uten å bli uspiselige for samarbeidspartnerne. Det kan igjen påvirke opinionen.

I politikken er det (minst) to grøfter å falle i. Man kan innta en sekterisk linje med så mange “riktige” standpunkter at man aldri kommer i posisjon til å gjøre noe med noen av dem. På den andre siden kan man bli så opptatt av makt at man stjeler Høyres klær mens de bader og tar over store deler av Frp’s innvandringspolitikk for å sikre egen oppslutning. Da har man glemt at politikken er målet med politikken. Hvilket parti som gjennomfører den er underordnet. Det ser det dessverre ut til at Ap har glemt. Resultatet er at de dreier det politiske sentrum i retning Frps fryktbaserte innvandringspolitikk.

Det eksisterer selvsagt virkelige problemer med integrering. Det vil alltid eksistere potensielle konflikter når mennesker med ulik bakgrunn møtes, om den ulikheten går på alder, geografi, eller ulike subkulturer. Når det gjelder innvandringsspørsmålet er det likevel mye som tyder på at det i hovedsak handler om irrasjonell frykt. Alle undersøkelser viser at de som er mest skeptiske til innvandring, er nettopp de som har minst kontakt med innvandrere. Denne frykten må dempes og ikke nøres under.

Etter en jul som har stått i Star Wars tegn, er det derfor betimelig å minne om følgende ord fra Jedi-mesteren Yoda: “Fear leads to anger. Anger leads to hate. Hate leads to suffering.”

Frykt er veien til den mørke siden.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering