Seierherren

Det nye spanske venstrepartiet Podemos løftet seg kraftig i valgkampen, og så i prosentmessig oppslutning lenge ut til å kunne komme på andreplass. De havnet likevel like bak sosialdemokratene i PSOE i den endelige opptellingen med 20,7 mot 22 %, men å bryte 20%-barrieren, og å knuse "høyreprotestpartiet" Ciudadanos er en betydelig seier for partileder Pablo Iglesias og Podemos.

Som jeg har beskrevet her har Ciudadanos kanskje vært den viktigste strategiske utfordringen for Podemos akkurat nå, selv om de rent politisk ikke er det største problemet: https://thegramsciblog.wordpress.com/2015/11/18/gramsci-in-spain/

Ciudadanos hadde nemlig en betydelig vekst i opptakten til valgkampen, og lå lenge foran Podemos på meningsmålingene, men Podemos hentet seg markant opp på slutten, mens Ciudadanos endte på noe som egentlig må være en skuffende 13,9 %.

Selv om Podemos framstår som den største seierherren kan regjeringsspørsmålet bli vanskelig. Lenge så det ut til at man skulle kunne bygge et rent venstresideflertall med hjelp av noen PSOE, Podemos, IU og mindre partier. I en del lokale koalisjoner har jo samarbeid mellom Podemos og PSOE fungert bra etter lokalvalgene, med radikale ordførere i Barcelona og Madrid, og man har en modell i Portugal å kikke på med antikutt-allianser mellom sosialdemokrater og venstrekrefter.

Når jeg ser på de endelige resultatene er det derimot ikke så enkelt: https://en.wikipedia.org/wiki/Spanish_general_election,_2015

Det man grovt sett kan kalle "venstresida", PSOE+Podemos+ERC+IU+EH Bildu ender opp med 90+69+9+2+2=172 seter, og mangler dermed 4 for å ha flertall. Håpet kan være at de konservative baskiske separatistene i EAJ-PNV og eller de katalanske ditto i DiL setter nettopp autonomi-spørsmålet over h/v-aksen og vil støtte en regjering fra venstresiden som antagelig vil gi mer på det området.

Men det blir en kinkig kabal med så mange små partier for å få på plass et så tynt flertall. En mulighet er jo at Ciudadanos allierer seg med PSOE, men jeg ser ikke for meg at Podemos ville kunne støtte ei slik linje - det ville vært livsfarlig for partiprosjektet - og da har heller ikke en PSOE+C-allianse flertall. Om PP og Ciudadanos skulle forsøke å samle alle de klassiske "borgerlige" partiene, vil de derimot måtte samle både separatister og arge motstandere av separatisme, noe som ikke ser særlig sannsynlig ut.

Så om ikke PP gjør det umulige, Podemos gjør noe dumt, eller PSOE klarer å lokke til seg separatistene, kan det gå mot nyvalg. For min del håper jeg baskerne og katalanerne tar til fornuften og snur seg mot venstre.

OPPDATERT:
Av enkelte på norsk venstreside har Podemos blitt kritisert for ikke å ha Alle De Riktige Standpunktene (TM). Det er selvsagt ikke noe nytt for Podemos. Podemos er jo startet blant annet nettopp i frustrasjon over venstresidemiljøer som er så opptatte med den riktige linjen at de aldri kommer i noen posisjon til å endre samfunnet. (Og innerst inne kanskje er litt fornøyde med nettopp det også? Big fish in a small pond?) Som en som på det daværende tidspunkt var i AKP sa til meg en gang for mange år siden: "Jeg vil være med i et parti som mener de riktige tingene. Oppslutningen er ikke viktig."

Denne type tenking er selvsagt ikke ny, og Pablo Iglesias konfronterer også den når han beskriver veien framover og de strategiske utfordringene for Podemos i etterordet til den engelske utgaven av "Politics in a Time of Crisis":

"What we must urgently do is harness Podemos to social movements and organized civil society, confront the sectarianism of identity politics and the political myopia of those who only feel comfortable as part of a minority, demonstrate skill and reliability in the management of public goods with policies as resolute as they are viable, bring the very best-qualified professionals on board, listen to and cooperate with people who work in the armed forces and the security forces, in the legal professions, in tax offices, in local, autonomic and state administrations. We must listen to and work with media professionals, so that henceforth nobody can put limits on press freedom and on the right to receive truthful information; get health and education professionals to embark on the necessary rehabilitation of public services; reach out to the best economists, the best scientists, etc.; and, above all, work on the construction of alliances in Europe and the world, because it is highly unlikely that a government of change could ever implement its programme without external allies. Finally, it is essential to have the skill to build alliances with social and political groups committed to change or liable to subscribe to it. In politics, seldom can an actor afford to be self-sufficient: arrogance and vainglory are invariably fatal.

Å tro at man har mer å lære av partier og bevegelser i evig ørkenvandring, enn av partier som faktisk får massiv støtte og oppslutning og skremmer vannet av Europas "kaste", krever et ganske spesielt mindset. Et jeg er glad jeg ikke har.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering