Vi kjører rett på. Innledninga fikk du i forrige post: http://venstresida.net/?q=node/3769

Varg Veum
Nok Disney og humor-fjas. Endelig litt action! Etter at Veum ikke ble fulldistribuert i fjor var jeg redd det ikke ble noe hefte i år, men gode anmeldelser gav godt kjøp likevel. Dessverre ikke godt nok til fulldistribusjon i år heller, men i hvert fall godt nok til at det ble et nytt album. Det florerer ikke av nytegnede spenningsserier på det norske markedet for å si det sånn, så dette er kanskje utgivelsen jeg har gledet meg mest til.

Jeg har tidligere innimellom klaget litt på Mike Collins tendens til å tegne skisseaktig her og der. På dette punktet synes jeg årets album har innebåret en betydelig bedring. Når det gjelder tegninger, særskilt av personer, synes jeg det er et betydelig løft, og dette er utvilsomt den best tegnede Veum-historien så langt om du spør meg (og det gjør du jo egentlig i og med at du leser dette). Jeg er nok fortsatt litt ambivalent til hans bruk av fotografier kjørt gjennom et photoshopfilter for “kantgjenkjenning” for å slippe å tegne bakgrunner, men om det bidrar til at han får bedre tid til å tegne menneskene mer detaljerte, så skitt la gå.

Historien er også nyskrevet (som i fjor), det er også et klart pluss. Innholdet har mye umiskjennelig Veumsk ved seg så de som liker karakteren vil nok like også dette. En nærmere vurdering av manus vil nok innebære litt spoilers, så om du ikke vil ha det, hopp videre.

Smak og behag er jo så mangt. Når jeg leser krim, vil jeg gjerne ha masse grusomme bestialske drap. Seriemordere a la første sesong av True Detective er selvsagt aller best. Derfor var jeg litt skuffet over å komme gjennom hele heftet uten at noen ble drept. På den andre siden er det kanskje litt befriende for de av dere som er mindre morbide enn meg.

Ellers synes jeg at manusforfatterne har klart å pakke inn mange karakterer, relasjoner og et rimelig intrikat plot på de tross alt få sidene som er tilgjengelig. Det betyr nok også at heftet bør leses sakte. Ikke så sakte som Solstads siste, men lell.

Med disse små forbeholdene er det ingen grunn til ikke å anbefale Varg Veum også i år, så får vi håpe det kan være et bittelite bidrag til at det kanskje kan bli et lite hefte også til jul i 2016? Væchåsnill?

Terningkast: 5

Kollektivet
Mens andre humorister resirkulerer ved å raske ihop gamle striper for kjapp julehefteprofitt gir Torbjørn Lien oss 32 nytegnede sider i en lang historie. Det fortjener han å få kred for.

I motsetning til forårets mer barneorienterte serie har han i år fått inn en passelig dose “Fyll&Sex med Ronny og Mounir” som nok gjør serien litt mer orientert mot de ordinære Kollektivet-leserne. Undertegnede synes det er et tydelig framskritt.

På minussida? Lien tegner fint, men tegningene er ikke så detaljerte og forseggjorte at serier som virker å være tegnet i samme format som de ordinære bladseriene får noe ekstra av å blåses opp i albumformat. Slik sett føler du kanskje at du har fått noe mindre enn du forventet (sammenlign med en Asterix-side f.eks.). Denne kritikken rammer likevel store deler av juleheftene, og Lien fortjener ikke at den skal ramme ham spesielt hardt. Han har som sagt i det minste gitt oss en ny historie, men passe mengder humor, spenning og rølp.

Terningkast: 4

Lunch
Her er det 50% nytegnet julehistorie og 50% gjenbruk. Lunch er fortsatt Lunch. Ustyrtelig morsomt for alle som har jobbet på kontor, og knallhard polemikk mot alle som måtte innbille seg at privat sektor er effektiv og rasjonell. Jeg synes nok fortsatt at stripeformatet (og ensiderne) er Lunch sitt sterkeste kort. Da er det selvsagt kjedelig når alt det er opptrykk.

Også her synes jeg oppblåsingen av enkelte striper er rimelig verdiløs. En stripe som i sin naturlige avisstørrelse hadde dekket den øverste femdelen av en side, forstørres til å dekke hele siden. Er det egentlig medlemsbladet til Norsk forening for svaksynte og brilleløse tegneserielesere mon tro?

Når de først skal gi oss noen sider med gamle opptrykk, hadde det ikke kostet noe ekstra å fylle disse med tre ganger så mye tegneserier. Da hadde ikke bladet vært lest ut på et kvarter heller.

Pluss for ekstramateriale om julebordsfylla.

Terningkast: 3,8

Vangsgutane
Som de siste årene er Vangsgutane nå delt i to. Ei nytegna historie og et opptrykk. Det har gjerne vært den nytegna historia som har festet seg best hos meg. Også denne gangen var den godt fortalt og spenningsnivået var høyt. Jeg har likevel to ting å utsette. Tidligere har man brukt okkupasjonstiden som setting rundt den nytegnede historien. Det har gitt de et ekstra nivå og perspektiv. Det har man unnlatt denne gangen. Og så: det er greit at tekst under bildene i stedet for snakkebobler var norsk tradisjon på 40-tallet, men det er det ikke nå, og for alle født etter 1950 virker det bare fremmedgjørende. Slutt med det i nytegnede serier!

Gjenopptrykket bringer likevel med seg mange positive overraskelser. For det første gir det god hjelp til alle fysikklærere som skal lage eksamensoppgaver på nynorsk nå før jul. Husk: Treghet=tråleik! Når Donald-juleheftet ble utsolgt i Nord-Norge i fjor, burde også årets Vangsgutane bli revet ut av hyllene i Trøndelag. Store deler av historien foregår nemlig i Trondheim, og mange eldre trondhjemmere kan nok sette pris på et tilbakeblikk på byens gater og folkeliv fra sin barndom. Til sist kommer endelig siste episode i det mangeårige dramaet om posttjuven. Det var på tide.

Terningast: 4,3

Knoll og Tott

I serien “du vet hva du får”...

I år får vi god gammledags Knerr fra 1948. Det er vel strengt tatt det eneste vi kan si om dette, men det er jo stort sett det vi har fått i K&T de siste årene. For 15-20 år siden slapp de til Joe Musial, men jeg har sett på de helt nytegnede Katzenjammer-seriene, og der er ikke mye å skryte av, så det er vel greit at de holder seg til de eldre seriene.

Men hvorfor ikke variere litt? Gi oss noe ur-K&T, litt glansperiode-Knerr, og akkurat nok “moderne” K&T til at vi kan være glade for at heftet ikke er fylt med det. Dette blir litt ensformig.

Terningkast: 3

Kapteinens jul

Som i fjor er Dirks serier rentegnet og tusjet på nytt. Det synes jeg (som i fjor) er ganske dumt. Jeg liker Dirks mer rufsete stil bedre enn den enkle og rene stilen til Henrik Rehr. Tegnemessig synes jeg dermed denne ligger noe tilbake for K&T-heftet. På manussiden er det derimot mer variert, og flere episoder som strekker seg over flere sider. Summa summarum lander vi på det samme som heftet over.

Terningkast: 3

Donald Ducks Julehistorier
Som sagt tidligere år: Dette er retto g slett en Donald-pocket med juletema. Liker du DP, liker du denne, og du vil kunne skaffe deg masseproduserte italienske Disney-serier i stive permer til mye penger mindre enn du måtte med bokutgaven av DP for noen år tilbake.

Undertegnede mener at disse seriene ikke når kvalitetsmessig opp mot de seriene vi er vant til fra Donald-bladet, og da tenker jeg ikke bare på Barks og Rosa, men også på klassiske tegnere som Vicar etc. Til tider har italienernes mer løsslupne stil åpnet for samfunnskritikk man ellers ikke finner via Disney. I år begrenser det seg til et ønske om velferdskapitalisme a la Kellogg gjennom en Dickensk Mikke Mus-historie.

Helt streit men heller ikke mer.

Terningkast: 3

Flåklypa
I fjor var Flåklypaheftet en klar favoritt. Klarer de å holde koken med ny tegner? Streken virker litt mindre detaljert og noe mer løssluppen enn i fjor, men setter en grei Aukrustsk stemning.

Manuset må jeg få lov til å si at sprudler. Her er det syrlig mediekritikk mot Åndenes makt og politisk satire mot Sylvi Listhaug og EU som er hardtslående nok til å få Kringkastingsrådet til å gå i harnisk. Bravo Haakon W. Isaksen! Dette er nok det nærmeste vi kommer en norsk Lauzier.

Munken i Nidarosdomen har forøvrig en travel jul, med roller i både dette heftet og i Vangsgutane. Vi får et hyggelig tip of the hat til Kjell Aukrust sjøl, og avslutningen er Goscinny verdig. Dette setter den nesten perfekte julestemning.

Terningkast: 5,5

Konklusjon:
Skal du kjøpe bare ett julehefte i år, kjøp Flåklypa!
Skal du kjøpe litt fler kan du ta med Varg Veum, Knut Berg, Norsktegnet Donald, Vangsgutane og Kollektivet i tillegg.