Juleheftene 2015 - første runde

Del to: http://venstresida.net/?q=node/3770

Siden det er blitt dårligere med tid til å lage marxistiske julesanger, har Venstresida.net de siste årene gitt fyldige anmeldelser av årets julehefter før jul.

Dette er ikke en anmeldelse av alle juleheftene. Det er en anmeldelse av de juleheftene som forfatteren har kjøpt fordi han tror de er gode, er nysgjerrig på eller bare er nødt til å kjøpe på grunn av et uheldig tilfelle av komplettisme. Det er derfor ikke noe mål om normalfordeling av terningkastene her, og jeg forbeholder meg retten til å gi desimalterningkast for å skille.

Siden det ble noe langt, vil jeg i år dele opp anmeldelsene i to. Følg med for del to etter hvert. Da setter vi i gang:

Knut Berg
Etter at Fonna Forlag av en mystisk grunn begynte å gjenutgi serien fra midt i den, og etter et kort mellomspill av nytegnede serier av Bing, Bringsværd og Westad, har vi de siste tre julene fått serien fra starten. Slik burde den ha vært utgitt i utgangspunktet. Det er nemlig ingen avsluttede episoder i Knut Berg. Det er et kontinuerlig hendelsesforløp, og jeg kan allerede her røpe at også årets hefte slutter med en cliffhanger. Om du syntes det var kjipt å vente en uke til fortsettelseshistorien i Donald i barndommen, kan du nå glede deg til å vente et år!

Spøk til side. Du vet hva du får med Knut Berg - klassisk nordisk tidlig 1900-talls sci-fi og eventyr (ja, det er en egen sjanger, sjekk også “Reisen til Ken”). Tegningene er ikke detaljerte (det er sjelden jeg får et godt begrep om hvordan f.eks, ansiktet til Berg eller de andre karakterene ser ut), men objekter og mennesker er vel proporsjonerte, og tegningene er godt komponerte (og nostalgisk fargelagt i svart, hvitt og to nyanser av rødt).

Historien er heller ikke ueffen - hvis man klarer å følge den fra jul til jul. Her er skjulte sivilisasjoner, overlevde fortidsmonstre og alt som måtte ønskes. Knut Bergs fantasiverden står slik sett ikke tilbake for Tarzans eller Indiana Jones’. (Det gjør heller ikke de litt daterte framstillingene av enkelte urfolk, for å nevne det, men man må huske at denne serien er fra 40-tallet, og lese den som nettopp det, i et sånt lys er den faktisk både antifascistisk og svært lite eurosjåvinistisk.) For de fleste vil nok den daterte tegne- og fortellerstilen være en liten kneik å komme over, men lykkes du med det og klarer å komme deg inn i serien kan du glede deg over mange spennende eventyr med den norske ingeniøren.

Ekstamateriale: En interessant lengre artikkel om en virkelig norsk ingeniør på eventyr omkring i verden.

Terningkast: 4,5

Jens Von Bustenskjold
I likhet med Knut Berg vil nok denne serien framstå datert for noen, men likeledes vet du også her hva du får. På tross av tittelen er det ofte “den gamle hedning” Hallstein, best kjent under pseudonymet Plassbakk-kallen som er hovedpersonen i serien. Så også i år. Som lesere som kjenner serien vet er han i realiteten en ganske ufyselig gammel gubbe som stjeler, drikker og flyr etter jentene, men alltid med et glimt i øyet, så det er vanskelig å mislike ham.

I årets heftes hovedhistorie får han også innprentet et aldri så lite fredsbudskap til de litt krigshissige gubbene som begynner å leke krig i Oladalen med bakgrunn i urolighetene ute i verden. Et overraskende aktuelt tema, og fredsbudskapet historien slutter med er verdt å ta med seg.

Om serien passer for folk som ikke har vokst opp langt utpå bygda med enkelte av disse lange slåpete gamle gubbene født på 1800-tallet rundt seg, det er vanskeligere for meg å si, men jeg humrer i hvert fall både her og der.

Et positivt grep er det også at de har valgt å komprimere plassen som er brukt på den etter hvert faste novellen i årets hefte. Det gir bedre plass til tegneserier.

Det egentlig eneste jeg har å utsette på årets hefte er forsiden. Det ser ut som en femåring har fått overlevert det dårligst oppløste digitale bildet de hadde, blåst det opp enda litt mer og fargelagt med fyll-funksjonen i Paint. Slik har det også vært flere av de siste årene. Det går an å gjøre det bedre, folkens. Sjekk forsidene fra 80-tallet.

Terningkast: 5

Truls og Trine
En gjenoppliving av et hyggelig bekjentskap fra 80-tallet. Arild Midthun er sannsynligvis norges beste tegner innenfor humorsjangeren. På 80-tallet forsøkte han flere ganger å starte albumserier av den fransk-beslgisk type. En av disse var “Troll”, en annen var Truls og Trine.

Selv om T&T burde være i 30-åra nå, og jeg personlig synes det ville vært et mer spennende seriekonsept, holder Midthun såvidt jeg kan se formen fra 80-tallet i en passe fantasifull historie. Fysikeren i meg gremmes som alltid ved den helt grunnleggende misforståelsen rundt gravitasjon som avdekkes når folk går på innsiden av en hul jord, men utover det er det lite å klage over. Kanskje ikke så mye vi voksne ikke har sett før i en eller annen variant, men hvis du har noen unger å kjøpe julehefte til er dette kanskje det sikreste stikket.

Terningkast: 4

Asterix og Obelix
Det er en vanskelig posisjon man har satt seg i, når man både synes denne type “klipp og lim fra gamle album rundt et tilfeldig tema”-produkter kommer i kategorien “pisking av døde hester” og samtidig er en uforbederlig komplettist. Kanskje er det likevel bedre enn et evig opptrykk av de samme tre juleheftene som vi har sett tidligere?

Når det er sagt, synes jeg tross alt årets album som konsentrerer seg om Idefix er en smule bedre enn fjorårets som omhandlet vennskapet mellom Asterix og Obelix. Kanskje særlig starten som klarer å bygge et slags narrativ rundt Idefix tilblivelse og tidlige utvikling. Det er også et par kortere hele historier her (som jeg vel har i en 3-4 utgaver fra før, vel vel). Utover albumet blir det likevel fort litt kunstig når de skal bygge opp et slags Idefix-perspektiv rundt scener hvor han i høyden har en birolle. Enkelte pinlige feil er det også, som når de i scenen hvor Idefix visstnok skal ha fått navnet sitt, ikke nevner navnet i det hele tatt. Slik sett bærer det litt preg av “rasket sammen for en kjapp profitt”.

Terningkast: 3

Walt Disneys Jul
Jeg bruker å like dette heftet litt fordi det bringer oss serier vi eller sjelden får se. De fleste historiene er ellers helt streite. Med litt hummer og kanari må man regne med at alt ikke treffer mål hver gang, så også denne gangen, men ærlig talt: Ole Brumm????!??

Man må bestemme seg litt for hvilken aldersgruppe man lager hefte for. Skal man lage et for femåringene kan man gjøre det, men man kan ikke putte kjensleladde flørtedrama med Donald og Dolly som ville hatt x-rating i USA sammen med Ole Brumm. Tenk litt sammenheng. Jeg foreslår at dere deler opp i to hefter neste jul. Et med Ole Brumm og Den Lille Havfrue til småttisene, og et annet til oss mellom 10 og 100.

I det sistnevnte heftet kunne man inkorporert ting fra det nå nedlagte “Mikke Mus og Langbein”, som i sine siste år var en favoritt her i huset med sine Gottfredson-klassikere. Det kan man også gjøre uansett. Spark ut Brumm og erstatt den småmorsomme men litt teite Langbein-historien i årets hefte med litt klassisk Floyd G, så snakker vi!

Terningkast: 3

Donald Duck & Co
Ideen med å lete opp klassiske, men på norsk upubliserte historier fra DD&Cos gullalder er ikke så dum. Det at de må supplere med en hovedhistorie som er publisert før tyder likevel på at det ikke er så enkelt. I hvertfall hvis de må ha noe julerelatert, og det må man kanskje?

Innholdet er slik sett gjenkjennbart for den som leste Donald på 60-70-80-tallet, og kvaliteten like variabel som den gang. Prisen er derimot noe høyere.

Terningkast: 4

Donald (norskprodusert)
Trioen Midthun, Løkling og Nærum slår til igjen. Historiene er gode og fantasifulle. Eminent tegnet og godt fortalt. I år har de ikke valgt å legge historien til en lett gjenkjennbar norsk utkant slik de fjorde i fjor. De ville nok ikke risikere at heftet ble utsolgt igjen.

Ofte har jeg savnet noe av tørrvittigheten som Nærum har vist i sine TV-opptredener og i sin egen serie Bloid i disse Donaldmanusene hans. En Nærum med litt friere tøyler koblet med eminente Midthun kunne skapt like sprelske ting som Don Rosa. I denne historien synes jeg likevel jeg kjenner igjen Nærum litt mer enn jeg har gjort tidligere. Kanskje ting er på vei?

Uansett et trygt kjøp dette.

Terningkast: 4,5

Sølvpilen
Julehefter er tradisjon. Det er nok årsaken til at jeg på et par av anmeldelsene over har skrevet “du vet hva du får”. Så også med Sølvpilen. Om Lucky Luke var raskest med skyteren, var Frank Sels - Sølvpilens tegner - raskest med penselen. Han produserte flere seriesider per uke enn noen andre. Det bærer nok tegningene også noe preg av, men ikke så mye som man kunne fryktet. Sels hadde nok et betydelig talent.

Mange julehefter har et format a la “liggende A4”. Det kommer av at mange av seriene fra de tradisjonelle juleheftene var hentet fra amerikanske avisserier fra den tiden hvor “søndagssidene” var reduserte til en halv avisside, som nettopp er i et slikt liggende format. En kanskje ikke så heldig konsekvens av dette er at hefter som er tegnet for “portrait” omredigeres til “landscape” nettopp for å gi denne “juleheftefølelsen”. Det er ikke alltid like heldig. Det kunne vi bl.a. se på Walt Disney-juleheftet også, hvor deler av seriene var beskjært. Sølvpilen løser det med å putte inn små faktabokser her og der. Det er utvilsomt bedre, men virker noe forstyrrende på lesningen det også. Det ser også ut til at noen av rutene er strukket litt i photoshop. Det er heller ikke en optimal løsning.

I positiv retning trekker trykkekvaliteten. Egmonts “Månestråle-bok” fra tidligere i år var skjemmet av dårlig oppløsning. Det har Allers som gir ut juleheftet unngått. Man får så bra tegninger som jeg tror man kan få med tanke på materialet som ligger til grunn. Allers er best på Sølvpilen!

Noe småtteri som trekekr ned: Det er svært variabelt om det er oppgitt kilder og forfatter til infoartiklene i heftet. Det er synd, for erfaringsmessig er presisjonen i slike tekster variabel. Slik info kunne bidratt til at jeg kunne stolt mer på infoen. Info om omslagstegner mangler også. Det er ikke Sels, for å si det sånn.

Hva så med historiene? Ja, du vet hva du får. Om du ikke gjør det, så kan jeg vel si at Søvpilen nok opprinnelig er rettet mer mot den yngre delen av det westernlesende publikumet. Mer Kaptein Miki enn Jonah Hex, for å si det sånn. Et litt merkelig valg er også at de når de har valgt to historier har plukket ut noe som ser ut som en “del to” historie og ikke har med “del en” (det var også den mest spennende av dem).

Ellers er Sølvpilen både tykkere og billigere enn de fleste andre juleheftene, så om du er interessert i mest mulig serier for pengene, er dette kanskje ditt sikreste kort.

Terningkast: 4

Nils og Blåmann
Dette er jo en riktig perle. I hvert fall om du ikke er redd for å lese snart 100 år gamle tegneserier. En av de eldste norske tegneseriene som har hatt sporadiske gjenutgivelser på norsk. Her har man valgt ut noen av de eldste seriesidene som aldri har blitt utgitt i hefte før. Jeg husker N&B fra min egen barndom (et opptrykkshefte selvsagt) og finner fortsatt serien svært sjarmerende.

Når de først har gravd tilbake i tid til de første årene, kunne jeg likevel ha tenkt meg at de hadde tatt serien kronologisk fra starten. Det ser det ikke ut som de har gjort.

Likevel: en liten foreldreløs gutt som kjører rundt i en liten vogn bak den elskede bukken sin, og er både snill og gjør en og annen fantestrek. Det er vanskelig å ikke falle for denne, synes jeg.

Terningkast: 5

Sammenlign med tidligere år:
2014: http://venstresida.net/?q=node/3666
2013: http://venstresida.net/?q=node/3564
Juleheftenes politiske økonomi: http://venstresida.net/?q=node/3421

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering