Når du har vært dypt inne i noe over lang tid, brukt det meste av den ledige tiden din på noe, og så kommer ut av det igjen på den andre siden er det litt som å våkne fra en drøm. De siste drøyt 10 årene har jeg brukt det meste av fritida mi på organisasjonsarbeid og politikk. Nå er jeg på ingen måte ferdig med det, men når fylkestingsperiodene mine straks er over, det er ei stund siden jeg har hatt verv i Attac, og fagforeningen jeg er hovedtillitsvalgt i snart blir slått sammen med en mye større en, er det faktisk blitt litt roligere.

På mange måter begynner du da å finne litt mer tilbake til den personen du var, og de interessene du hadde før du gikk inn i denne fasen. For min del betyr det litt mer oppmerksomhet på jobben og faget mitt, i tillegg til en gjenoppvåkning av interessen for tegneseriemediet som gjennom hele oppveksten og etter, på mange måter var hovedhobbyen min (med litt konkurranse av vitenskap, gangsta-rap, skjønnlitteratur og etter hvert altså politikk).

Jeg vokste opp på et lite sted på 80-tallet. Med unntak av en kort (og fantastisk!) periode, et sted uten bruktbladsjappe. Det betød i praksis at i min barndom var et tegneseriehefte utilgjengelig når det ikke lenger var til salgs på kiosken eller i dagligvarebutikken. Det begrenset selvsagt også tilgangen på ulike serier mer generelt.

En fordel med å vokse opp der jeg vokste opp var likevel at det var relativt nære riksgränsen. Og med ujevne mellomrom ble det turer til Sverige for å stå på slalom om vinteren, eller handle på sommeren. For meg var det viktigste likevel ofte å kunne gå i tegneseriehyllene på ICA. Selv om mange utgivelser var samproduksjoner (i etterkant har jeg oppdaget at det faktisk var betydelig mer enn jeg hadde trodd), var det også serier som kom ut i Sverige, som jeg ikke kunne få kjøpt i Norge.

De som kjenner meg, og som følger dette nettstedet er nok godt kjent med min forkjærlighet for tegneseriemediet, og spesielt for den europeiske serietradisjonen. Den 10-12 år gamle versjonen av meg leste derimot også superheltserier. Og i 1989 skapte Tim Burton som kjent "Batmanfeber" med sin filmatisering av figuren som i mitt hode alltid vil hete Lynvingen. I den sammenheng kom også den mer humoristisk orienterte tv-serien fra 60-tallet på både norsk og svensk TV. I Sverige (og Danmark forøvrig, men det oppdaget jeg bare nylig) førte dette til opprettelsen av et eget serieblad med eldre klassiske Lynvingenhistorier fra 40-70-tallet. I Sverige gikk bladet under den klassiske tittelen Läderlappen och Robin. Jeg var ekstra fascinert av de eldste seriene. Det er jeg kanskje fortsatt, nå kanskje aller mest fordi de gir et vindu til en annen tid.

Og det bladet kjøpte jeg. Hver gang jeg var i Sverige og det var kommet et nytt nummer. På grunn av den ujevne Sverige-frekventeringen ble det dessverre bare enkelte av bladene jeg fikk kjøpt den gang. Det kom tilsammen ut 12 nummer i 1989 (eller 11 om man ikke teller med nr 1 som egentlig kom ut under vignetten DC-serier og som var en samutgivelse med et nummer av det norske DC Presenterer), og med 6 nummer i 1990 før det gikk inn. Jeg satt igjen på gutterommet, avspist med en 6-7 blad, men sånn var livet den gangen.

Da jeg ble litt eldre oppdaget jeg bruktbladsjapper. I tillegg til den tidligere nevnte begynte jeg å oppsøke noen i Trondheim, senere også i Oslo. Da åpnet en ny verden seg. Serier jeg aldri hadde fått kjøpt tidligere ble plutselig mulige å få kjøpt. John Difool. Corto Maltese. Den sorte ordens falangister. Samtidig kunne jeg begynne å kjøpe eldre utgivelser av serier jeg bare hadde noen få album av, som Tintin og Sprint.

Da jeg for noen år siden begynte å tette hull i samlingen på nytt, var internett kommet. Etter litt leting fant jeg også ut at det var enkelt å kjøpe svenske serier og få de sendt til Norge. I tillegg til ulike fransk-belgiske serier som ikke var tilgjengelig på norsk, begynte jeg dermed også, sakte men sikkert, å komplettere samlingen min av Läderlappen. Jeg trålet ulike små og store svenske nettbutikker, og jeg løp jevnlig til Tradera.se for å se om noe nytt var lagt ut. Sakte men sikkert ramlet de inn. I går kom den siste jeg manglet i posten. Komplett samling. Samlerens evige mål, men som samtidig betyr at jakten er over, og dermed etterlater en viss tomhet.

Som dere kan se av illustrasjonen, har jeg satt bladene i en samleperm. Det er jo strengt tatt ikke helt kosher blant samlere. Her er det plastlommer, backingboards og tidsskriftsamlere, evt. syrefrie pappesker som gjelder. Jeg er likevel ikke en person som samler på tegneserier slik andre samler frimerker. Det er et mål for meg at seriene skal enkelt kunne blas i og leses, og da er samlepermen uovertruffen (den må derimot ikke brukes på hefter eller album med limfrest rygg). Å kunne dra en perm ut av hylla, åpne den opp og lese har en egenverdi som jeg etter hvert har kommet til at for meg overstyrer den evt faren for at clipsene skal lage stygge merker på bladryggen.

Så vet dere det. Og for dere som vurderer å følge i mine fotspor - vær advart - dere samler dere ut av huset:

En del av samlingen. Til glede for noen, og frustrasjon for andre.