Vitenskap og profesjon: Teknologiutdanningene etter fusjonen


I går var jeg så heldig å få holde en innledning for Trondheim Polytekniske forening som en del av Forskningsdagene i Trondheim. Den handlet om framtiden for teknologiutdanningene sett i lys av den pågående fusjonen. Jeg legger selvsagt ut manuset mitt nedenunder. Den påfølgende debatten eller kaffen og kakene som ble servert, kan jeg dessverre ikke by på her.

Takk for invitasjonen.

Min rolle her må jo være å ivareta det viktige innenfra-blikket på de prosessene som foregår fra HiSTs ståsted, samt kanskje å si noe i lys av den fusjonsgruppen jeg sitter i - nemlig gruppen for faglig organisering.

Først kan jeg jo si noe om tittelen på møtet: Vitenskapelig og yrkesrettet. Det peker mot den potensielle motsetningen (jeg sier potensiell, for det er ikke sikkert det trenger å være en motsetning) mellom det klassiske disiplinorienterte universitetet og den profesjonsorienterte høgskolen.

En av mine største bekymringer helt generelt med den fusjonsbølgen som har bredt seg over akademia i Norge det siste året er nemlig at det skal gå ut over mangfoldet i det tilbudet vi i dag har. Og da tenker jeg kanskje aller først og fremst på studentene.

Studentene har nemlig en ting til felles - de er forskjellige. Derfor velger de selvsagt forskjellige utdanninger. Noen mer teoretisk orienterte, noen mer praktisk orienterte. Noen velger naturvitenskap eller teknologi, noen velger samfunnsvitenskap eller lærerutdanning. For eksempel.

Noen oppdager også at de har valgt feil og begynner på et nytt studium. Det er heller ingen katastrofe. Da jeg var fersk student på fysikk på NTNU, hadde jeg en studiekompis som hoppet av etter et år og begynte på ingeniørutdanningen på HiST. Han ville ha et mer praktisk og yrkesrettet løp. Jeg for min del som syntes lab. var det kjedeligste i verden, ville helst sitte i fred med ligningene mine, og valgte å forbli på teoretisk fysikk på NTNU. Det var det rette valget for meg.

Og slik er studenter. Og slik er nok det framtidige yrkeslivet også - det har bruk for folk med ulik kompetanse. Det mangfoldet vi har hatt i sektoren har i stor grad vært løst gjennom en arbeidsdeling mellom universiteter og høgskoler. Helt fra kvalitetsreformen for 10-15 år siden og til de pågående fusjonene, har denne arbeidsdelingen derimot vært satt under press.

Et særdeles viktig spørsmål er dermed: Kan vi bevare mangfoldet i et fusjonert universitet? Eller vil en fusjon og en sammensmelting av fagmiljø også bety at de praktisk orienterte profesjonsutdanningene - i dette tilfellet ingeniørutdanningene - blir mer teoretiske og mindre yrkesrettede, og at de teoretiske utdanningene dreies i motsatt retning?

Det spørsmålet har selvsagt ikke noe enkelt fasitsvar. Men vi har noen pekepinner.

Gruppa for faglig organisering bestilte et notat om universitetsorganisering fra NIFU. Der står det blant annet:

Universiteter har gjennom tidene har vært bemerkelsesverdig stabile hvis man kun ser pa? deres formelle organisering. Samtidig vet vi ogsa? at universiteter generelt sett er svært tilpasningsdyktige i forhold til endringer i omgivelsene. Ut fra dette kan man argumentere for at den tradisjonelle organiseringen enten har vist seg a? være svært hensiktsmessig, eller at formell organisering kanskje ikke betyr sa? mye for hvordan et universitet fungerer «i det daglige». Man kan finne støtte for begge argumentene i litteraturen om høyere utdanning.

For å popularisere og spissformulere dette kan vi kanskje si at fra et forskningsperspektiv, har organisering liten betydning. Det kan jo sette det vi driver med i et litt negativt lys, men det betyr også at uansett hvordan organiseringen ender opp, bør det være mulig å få dette til å fungere.

Så til gruppen for faglig organisering. Den skal skissere minst to ulike alternativer til fakultetsstruktur for det nye NTNU-styret som vil bli vedtatt i februar. Nå kan jeg by på rykende ferske nyheter. Klipt rett ut fra referatet fra sist møte i gruppa som var på fredag, og som ble offentlig i går kveld.

Men da må vi altså ta noen forbehold. Dette er foreløpige skisser. Det er mange fagområder som ikke er plassert her og som kan lande ulike steder, og det vil bli laget alternativer også innad i disse modellene som ikke er klare. Og så skal alt ut på bred høring før vedtak.

Det er vel å ta i at gruppa var helt enig i denne inndelinga, men det var vel det nærmeste vi kom enighet i hvert fall.

M1: Smal fakultetsstruktur
• Ingeniørvitenskap og arkitektur
• Matematisk-naturvitenskapelige fag og IKT
• Medisin og helsefag
• Humanistiske fag og kunst
• Samfunnsvitenskap

M2: Bred fakultetsstruktur
• Ingeniørvitenskap og arkitektur
• Naturvitenskap
• Informatikk, datateknikk og matematikk
• Medisin
• Helse- og sosialfag
• Økonomi og ledelse
• Humanistiske fag og kunst
• Samfunnsvitenskap og utdanningsvitenskap

Som vi ser er alternativene for teknologiutdanningene ikke så ulike. I M1 vil de bli delt i to fakulteter, i M2 er det selvsagt mulig at noen miljø vil lande i “Naturvitenskap”, men ellers vil vi få den samme delingen mellom ingeniørvitenskap og IKT.

Det er lite sannsynlig at absolutt alt av ingeniørutdanning vil havne i samme fakultet, men det har ikke vært situasjonen på HiST tidligere, og det er heller ikke situasjonen for Sivilingeniørutdanningen på NTNU.

Jeg tror ikke det behøver å være et stort problem. For få og store fakulteter kan bli svært topptunge. Avstanden fra fagmiljøene og opp til ledelsen kan bli veldig stor. Medvirkningen fra organisasjonen og oppmerksomheten som blir f.eks. ingeniørutdanningen til del kan bli for liten.

Mange har i høringsuttalelsene også uttrykt skepsis mot en slik modell med en veldig smal fakultetsstruktur. Det kan også bli vanskeligere med samhandling på tvers av fakultetene dersom de blir veldig store og mektige. Jeg mener derfor som de fleste i høringsrunden at en løsning med flere, mindre fakulteter er klart å foretrekke.

Men hvordan organiserer vi dette over flere fakulteter? NTNU har allerede en modell for dette.

Studieprogram med forvaltningsutvalg (FUS og FUL)
• For 5-årige integrerte sivilingeniør- og lektorprogram finnes egne forvaltningsutvalg, henholdsvis FUS og FUL, som ivaretar den tverrfakultære koordineringen og utvikler felles kvalitetskrav.

Noe slikt mener jeg må på plass også for ingeniørutdanningen. Alternativet er at et fakultet opptrer som vertsfakultet, men det kan selvsagt skape en følelse blant de som er ved andre fakultet at de ikke er like tett koblet på.

Det er vanskelig å spå inn i framtida, men forskningen viser at organisering ikke betyr alt. Gode løsninger for organisering av forskning og utdanning kan finnes uavhengig av fakultetsstruktur. Ofte er det slik at hvis ledere på toppnivå gjør ukloke valg, så klarer fagmiljøene å tilpasse seg og finne løsninger på tross av dette.

En ting vi må passe på er at de beryktede "A- og B-lagene" ikke utvikler seg. Skal vi unngå det må vi få på plass:
- Like rettigheter til alle ansatte.
- De samme forventinger og ressurser til ulike fagmiljø (ikke “skoler” som bare driver med utdanning og ikke med forskning f.eks.) - forskningsbasert undervisning.
- Det profesjonsrettede forsknings- og utviklingsarbeidet fra ingeniørmiljøene må styrkes.

Klarer vi å passe på det i tillegg til de momentene vi allerede har vært innom, tror jeg vi kan løse problemene.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering