Over til det viktigste som har skjedd den siste uken: Dr Dre har sluppet ett nytt album - Compton.

Det er dermed gått 16 år siden han slapp det ikoniske 2001 i 1999. Men den gang var det likevel 17 år siden The Chronic kom i 1992, så han har økt tempoet, man kan ikke si annet. Kanskje kan vi kanskje dermed vente en oppfølger allerede i 2031?

Mange fans er sikkert skuffet over at det lenge varslede albumet "Detox" aldri kom, men jeg sier "ta det med ro". Om dere ikke klarer dere med alt materialet som er lekket på fildelingsnettverk, kan dere jo bare venter til Dr. Dre vandrer heden og rettighetene går videre til arvinger som vil melke alt av gamle opptak for det det er verdt. Da kommer nok "The Detox Chronicles vol. 1 - 20" eller noe sånt tenker jeg. Min eneste bekymring i så måte er jo at Dre ikke er så mye gamlere enn meg.

Hva skal man si om det nye albumet, da? Det er sikkert bra. Men det er jo preget av at Dre har tilpasset seg dagens populærmusikalske lydbilde med stakkato rytmer og syngerefrenger som har gått gjennom så mange digitale filtre at stemmen til vokalisten er ugjenkjennelig. Det er denne musikalske teften og evnen til å tilpasse seg som gjør at Dre fortsatt er på topp. Men det gjør selvsagt også at han ikke treffer meg like godt, stivnet som jeg er i min søken etter melodiøs 90-talls vestkant-hiphop og fete basslinjer. Alt var tross alt mye bedre på 90-tallet.

Låta Satisfiction fra dette nye albumet gir i det minste noe som ligner på en klassisk basslinje og et helt kurant budskap også. Dre var jo aldri av de mest politiske. Det stod 2pac og Ice Cube for, men denne gir et visst spark til mye av det overflatiske sex, money and drugs-skrytet i deler av hip hop.

Men et nytt Dre-album får meg naturlig nok til å tenke på det forrige. Det er et av en liten knippe album som vekker fram noen sterke minner. Ikke spesielt dramatiske, men sterke.

Lyden av "Still D.R.E." eller andre kjente låter fra 2001-albumet frambringer sterke minner av en ung student som går med discmanen i lomma i mørke Trondheimsgater fram og tilbake fra universitetet på Lade i perioden fram mot juleeksamen i 1999. (Ja NTNU hadde en campus på Lade. Alle de bra folka gikk der.) Selv om det er en ganske hverdagslig episode vekker det den bittersøte følelsen som er en blanding av nostalig og lengsel og "glad jeg er ferdig med det der".

Det er egentlig ikke så fryktelig mye musikk som vekker den type helt konkrete minner, men jeg kan nevne et eksempel til fra et par år før. Samme unge mann som ble tvunget til å ta en pause i studiene for å avtjene førstegangstjeneste i indre Troms i 1997/98. Samme discman også. Sittende på en buss, på tur tilbake til kaserna etter julepermen. Mørketid. Sent på kvelden. Revelje klokka 0600 dagen etter. Ikke så morsomt. Men Notorious BIG's dobbeltalbum "Life After Death" skapte i hverfall et lydspor som har satt seg.

Utover det er det kanskje bare 2Pacs dobbeltalbum "All Eyez on me" fra året før som vekker tydelige minner om helgependling fram og tilbake mellom Røros og Trondheim i 1996. Siden bilen min ikke kom med CD-spiller, og radio den gangen var fullstendig uinteressant for meg, ble bilstereoen byttet ut med bare en forsterker og en discman som gikk på sigarettenneruttakstrøm. Den billigste løsningen som gav mye lyd for pengene.

Det foregikk svært mange kjøreturer med lyden av 2pac spredt rundt på riksvei 30. Igjen er det blandingen av ungdommelig spenning og forventing til en åpen framtid, koblet med en liten dose frykt for at det ikke skal gå så bra, som setter en bittersøt stemning. "All Eyez on Me" er forøvrig det eneste albumet jeg har kjøpt 3 ganger etter at det første eksemplaret ble stjælt, og det andre ble bortlånt og borte.

Det er ikke vanskelig å se at alle disse sterke minnene kommer fra en ganske kort, men sikkert formativ periode fra jeg var røfflig 19-24 år. Det er nok ikke så uvanlig. jeg mener også å huske å ha lest et sted at den musiken du hører på når du er 24 har en tendens til å følge deg ut livet.

Som en kuriositet har jeg likevel et annet sterkt minne av musikk, fra 80-tallet, som gjør at jeg har en mental kobling mellom to kulturelle fenomener som ellers har svært lite med hverandre å gjøre.

I min barndom leste jeg mye tegneserier. Det gjør jeg fortsatt. Et av de mest sjelsettende bladene jeg leste som barn var nok dette:

En økoterrorist skal ta over Mega City 1, men han gjør feilen å tro på sin egen bullshit, og blir spist av den kjøttetende planten på forsiden av bladet…

Mens jeg leste denne stod Nik Kershaws “The Riddle” på i bakgrunnen. Etter dette har jeg alltid hatt en sterk kobling mellom denne låta og Dommer Dredd. True story.