Endelig har Klassekampens sommerportrettserie kommet fram til et tiår jeg kan si noe vettugt om.

Selv om jeg er et tiår yngre enn ham, er det ikke vanskelig å kjenne igjen Erlend Loes beskrivelse av 90-tallet i Klassekampen 3.8. Etter å ha vokst opp i et svært tydelig kald krigs-narrativ ble overgangen fra barndom til ungdom for meg kombinert med at hele verdensbildet tilsynelatende gikk i oppløsning.

Selv om jeg ikke var politisk i noen meningsfull betydning før 2000-tallet, og på mange måter var preget av tiårets ironiske distanse (som passer bra med den tidlige ungsommens til tider komiske påtatte verdensvanthet), og hadde en slags "fuck all"-holdning på overflata, stakk det ikke særlig dypt.

Jeg hadde alltid meninger om ting, og husker EU-kampen på 90-tallet svært godt, men kanskje var det symptomatisk at det var Senterpartiet og ikke den politiske venstresida som framstod som den drivende kraften i kampen den gang? Uansett så var det ett perspektiv som framstår som ledende for Loe, som framstår fjernt for meg.

"De som hadde vært sterkest i troa viste seg å være sprø, de hadde feil hele tida. Og vinnerne var de mest skamløse av alle. Hvem kan man stole på i en sånn situasjon?"

Sett bort fra det faktumet at det var en del sprø folk på venstresida (og både skamløse og sprø på høyresida), virker det som om Loe her blander det å ha rett med det å få rett.

Hvilke tankefeil og rare ideer jeg må ha hatt i min ungdom, og med forbehold om allestedsnærværende etterrasjonaliseringer, var jeg antageligvis ikke så preget av å blande det deskriptive med det normative. En feil jeg tror mange i den postmoderne 90-tallsgenerasjonen gjorde seg skyldige i. Og jeg har vel heller aldri funnet 90-tallsideologien om ideologienes død så mye mindre ideologisk enn de ideologiene den påstår er døde.

Nå kom nok min kunnskap om den kalde krigen som barn fra en blanding av NRK som selvsagt alltid stod på i bakgrunnen og de tegneseriene jeg leste som 10-12-åring. (Man skal ikke kimse av de politiske innsiktene fra "Lovens Voktere" som gikk i DC Presenterer og som biserie i Supermann i 1988-1991, selv om tidlige lesninger av Christin og Bilals Den sorte ordens falangister og Jakten var vel så skjellsettende.) Jeg tenkte vel litt naivt at Vesten hadde mye rett i sin kritikk av Sovjetunionen, men at Sovjetunionen også hadde sine poenger i sin kritikk av Vesten. (Litt naiv som jeg er, tenker jeg vel kanskje litt sånn fortsatt.)

Under optimismen som fulgte Gorbatsjov så jeg for meg en rosenrød framtid hvor man fant fam til det beste fra begge verdener - den politiske friheten i Vesten og de sosiale rettighetene i Øst - men 90-tallets sjokkterapi med privatiseringer, frislipp og påfølgende full økonomisk kollaps og kaos rev meg nok ut av den illusjonen. Selv om min skuffelse neppe når opp til den mange russere følte, og som banet veien for Putin.

En ide om ideologienes død, baner veien for en relativt motstandsfri seiersmarsj for den ideoligien som ikke trenger å presentere seg som en ideologi. Den som representerer det Gramsci ville kalt hegemoniet. På 90-tallet var det den økonomiske nyliberalismen. Den ble aldri presentert som politikk, bare som økonomi. Lite har vært mer ødeleggende enn den de siste 30 årene. I tillegg til å ha banet veien for en nasjonalisitsk og autoritær Putin etter en forfyllet Jeltsin i Russland, gav den oss i Vesten dramtisk økte ulikheter og den største økonomiske krisen siden 30-tallet, og de politiske følgene av det i vår del av verden er fortsatt åpne.

Det er å håpe at ikke folk gjør som Høyre anyder i sin sommerkampanje hvor de presenterer en tube med solkrem med teksten "Unngå å bli rød, stem Høyre". Vi vet alle hva alternativet til å bli rød i sommersola er - man blir brun. I politikken peker det mot en dyster framtid. Har regjeringsfellesskapet med Frp gjort at Høyre har funnet frem noen av sine mer tvilsomme 30-tallsrøtter?