Fylkespolitisk testament


Som vanlig når jeg nærmer meg å bli pompøs, bruker jeg å legge inn en passe dose selvironisk distanse for at det ikke skal tippe over. Jeg valgte likevel å bruke det siste lange innlegget mitt i Fylkestinget i Sør-Trøndelag til å øse av min eldre statsmannsaktige visdom (her burde jeg kanskje egentlig skrevet “fylkesmann” i stedet for “statsmann”, men det begrepet brukes som kjent om noe litt annet) til resten av fylkestinget og de mange tusener som fulgte oss via nett-tv.

Jeg deler det selvsagt også med mine lesere her på venstresida.net - et Fylkespolitisk testamente i fem punkter:

1. Politikk versus fakta
Nå skal jeg ikke bli nostalgisk her, men siden dette sannsynligvis er siste gang i overskuelig framtid undertegnede holder et innlegg om utfordringsdokumentet i Sør-Trøndelag Fylkesting, tenkte jeg å bruke det innlegget til å trekke litt linjer, og gi litt perspektiv, heller enn å grave meg ned i detaljerte diskusjoner om den ene eller endre veistumpen. Ikke det at veistumper ikke er viktige, men lell...

Det gikk for noen uker siden en diskusjon i Morgenbladet om tellekanter i Høyere utdanning, mellom blant annet Erik Boye Professor, Radiumhospitalet og Bjørn Haugstad, statssekretær i Kunnskapsdept. Selv om tellekanter i høyere utdanning ikke angår Fylkeskommunen i særlig grad, gjør Boye et mer generelt poeng om politikkens vesen i sitt sluttinnlegg, som jeg tror alle kan ha godt av å høre. Boye beskriver debatten som “uten kvalitet og mer egnet til politisk markering enn til oppklaring av spørsmålet.” og beskriver en type debatt hvor politiske aktører ikke trenger å forholde seg til vitenskapelig kunnskap:

“Forskerne kan tro at de har benyttet sterke, vitenskapelige argumenter mot et standpunkt. Men kort etter kan de samme uvitenskapelige påstandene igjen fremmes som gangbar mynt, som om ingenting har skjedd.”

Så fortsetter han med en analogi:
“Det er noe som heter selvanvisere, som er figurer benyttet til trening i det militære. Når selvanviserne har blitt skutt ned, reiser de seg automatisk opp igjen etter en viss tid, tilsynelatende uberørt. Slik er det også her: Når man sitter på styringsretten, trenger man ikke diskutere problemet på en saklig måte.”

Har politikere en tendens til å plukke ut den kunnskapen som passer dem selv, og neglisjere all annen? Og å gjenta de samme argumentene som om ingenting har skjedd selv om de er blitt motvist?

Jeg kan se salen i øynene Fylkesordfører, og holde handa på hjertet, og si: Det har nok skjedd.

Jeg frykter at en slik strategi vil bidra både til politikerforakt, og dårlige løsninger, for som de sier: Enhver har rett til sine egne meninger, men ikke sine egne fakta. Vi kan ha ulike politiske ståsteder. Vi kan ønske samfunnet i ulike retninger, Men tyngdeakselerasjonen er 9,81 m/s2 for oss alle uansett hva vi måtte mene, menneskeskapte globale klimaendringer et en realitet uansett hva vi skulle ønske. Og for å parafrasere Prøysen - om vi er røde eller blå: graset er grønt for alle.

2. Kollektiv, miljø og vei - en faktabasert tilnærming
Men så over til noe mer direkte fylkeskommunalt relevant. I Oslo har man nylig stengt noen tuneller for oppgradering. 19. april skrev aftenposten: “Om seks uker starter tidenes trafikkaos”. Dagen før stengningen skrev tv2.no : “Klart for køkaos i Oslo: Strekning på 7,4 kilometer kan ta deg fire timer”.

Dagen etter var overskriftene litt annerledes. “Køen som uteble:”, “Mindre trafikk på et blunk“. Hva skjedde? Jo - når det var mindre vei å kjøre bil på, begynte folk å sykle, gå og kjøre kollektivt.

Men dette er ikke noe nytt. Innenfor transportøkonomiske miljø beskriver dette et velkjent fenomen. I 2006 fra bladet Samferdsel kan vi f.eks. lese at “Mer vegkapasitet i byene gir mer trafikk”. Utbedringa av flaskehalser og kapasitet gir ingen varig effekt mot kødannelse. Tvert imot. Som Aud Tennøy ved Transportøkonomisk institutt sier til Teknisk Ukeblad: – Bedre veier gir ALLTID mer kø. Tennøy tok i 2012 doktorgraden sin på hvorfor planleggerne legger planer som øker biltrafikken inn mot byene når de politiske målene er det motsatte.
Og hva gjør vi i Sør-Trøndelag? Vi bygger ny og bredere E6 i alle retninger. Det vil ikke fjerne en eneste kø på sikt. Det vil gå tvert imot de politiske målene vi har satt oss for kollektivtrafikken. Det vil gå tvert imot de klimamålene vi har satt oss. Dette er ingen sjokkerende nyhet, men gammel veletablert kunnskap. Likevel gjør vi det. Jeg tenker det er på tide å slutte med det.

3. Helhetstenking og skolebygg
Et andre punkt jeg vil trekke fram er den jobben vi har som politikere, med å bedrive helhetlig tenking. Det er en viktig del av vår oppgave. Det sitter eksperter både her og der som kan komme med innspill, men vi må forsøke å skaffe oss et overblikk og et samfunnsperspektiv både i rom - og tid.

En av de største sakene i forrige periode på fylkestinget var nedleggelsen av flere videregående skoler i Trondheim og bygging av færre nye, og større skoler. Det var en opphetet offentlig debatt, og jeg vil påstå at helhetssynet glapp. Fagskolen ble nemlig utsatt, for å tas som en egen sak senere. Mot undertegnedes protester er det vel lov å minne om uten å gjøre noe større nummer ut av det. En flytting av fagskolen inn i samme sak, ville nødvendigvis gjort Skolebruksplan 3 betydelig dyrere. I stedet har de utgiftene nå kommet i etterkant, blant annet i en sak i dagens fylkesting.

Om man rett og slett mente saken var kompleks nok som den var, eller om man bevisst ville framstille prosjektet i et best mulig lys - også økonomisk, for å få det gjennom i Fylkestinget - det er umulig for undertegnede å si. Det jeg kan si er at vi ikke gjorde jobben vår da. Som fylkespolitikere bør vi ta med også de framtidige kostnadene av de politiske valgene vi gjør. Vi må ha helhetsblikket.

4. Helhetstenking og anbud
Så til neste punkt: Har vi hatt med oss helhetsblikket i kollektivtrafikken? Fordi man valgte å sette ut kollektivtrafikken på anbud heller enn å drive et fylkeskommunalt kollektivselskap og drive den i egenregi, er busstrafikken i Sør-Trøndelag spredt på ulike operatører med ulike avtaler. Det har gitt dårligere forhold for sjåførene. At man har spyttet mye mer penger inn i kollektivtrafikken har selvsagt gitt et bedre tilbud til mange av kundene - i hvert fall de i Trondheim og omegn, men det er på grunn av miljøpakken, ikke anbudsutsettingen.

Denne oppsplittingen, som vi har snakket mye om før i denne salen, satte oss i en vanskelig økonomisk situasjon. Fylkesrådmannen peker på at økonomien nå er under kontroll. Men det er en kontroll som har en kostnad. Busstilbudet i deler av distriktet er nå enda mer marginalt enn det har vært før. - Mange bussjåfører i distriktene har nå fått betydelig reduserte stillingsandeler. Vi i Fylkeskommunen har jo et ønske om å få ned ufrivillig deltid hos våre egne ansatte, men siden vi har satt ut kollektivtrafikken på anbud, er jo ikke sjåførene våre ansatte, så da er det kanskje ikke så farlig?

Fylkesordføreren skjønner sikkert at jeg mener helhetstenkingen har sviktet også her. Det er heller ikke så rart om den gjør det - oppsplitting, kan fort få en slik effekt.

5. Kunnskapsbaserte robuste fusjoner
Til slutt vil jeg gjerne si noe om noe som tydeligvis er en trend i tiden: Sammenslåinger. For den sittende regjering, med ikke ubetydelig støtte også fra andre parti, har det nye universalsvaret på alle spørsmål tydeligvis blitt: Gjør det større. Politidistrikter skal slås sammen. Kommuner skal slås sammen. Universiteter og høgskoler skal slås sammen. Og forsyne meg er det ikke noen som snakker om å slå sammen enkelte fylker også.

Siden jeg jobber i høyere utdanningssektoren, har jeg fulgt prosessene der særlig nøye. Som forberedelse til sin fusjon har NTNU har fått et notat fra NIFU som gjennomgår en del erfaringer med og forskning på fusjoner innen høyere utdanning. Det den sier om denne trenden er interessant:

"I en kartlegging av en rekke europeiske land, [kan man ] identifisere nærmere 100 sammenslåingsprosesser i perioden mellom 2000 og 2015 [...]. Spesielt kvalitet framheves som et viktig argument for sammenslåingene."

Dette er jo absolutt en virkelighetsbeskrivelse som er gjenkjennbar fra norsk debatt. Robuste fagmiljø (i betydning større) skulle gi økt kvalitet.

Da er det interessant at rapporten fortsetter med å påpeke:

"Et mulig paradoks her er at endel av disse begrunnelsene imidlertid i begrenset grad er forankret i eksisterende forskningslitteratur. Størrelse og kvalitet synes a? ha en kompleks relasjon og en rekke studier har ikke funnet noe direkte kobling mellom økt størrelse og kvalitet."

Dette er vel (nok en) bekreftelse på at forskningspolitikken her til lands (og internasjonalt) er lite forskningsbasert. Men det overrasker vel neppe noen som jobber i sektoren.

Inntrykket mitt er vel mye det samme med de andre sammenslåingene - det er vanskelig å finne noen god kvalitetssikret kunnskap på at større enheter gir bedre resultater. Jeg vil utfordre Fylkestinget på dette også i diskusjonene om en sammenslåing av trøndelagsfylkene. Jeg tviler personlig på om vi vil se de helt store forbedringene av en slik sammenslåing. På den andre siden er det ikke sikkert det blir de store forverringene heller, men en ting vil jeg si helt til slutt:

Det påhviler den som skal gjennomføre en slik fusjon et svært stort ansvar, for å sikre at de distriktene i Sør-Trøndelag, og Nord-Trøndelag som allerede i dag sliter med avfolkning og en negativ utvikling, ikke blir enda mer neglisjert når de blir en del av en større enhet som har ansvar for et større område av landet.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering