Mange problemstillinger som alle berører forholdene mellom økonomi og ny teknologi er blitt debattert den siste tiden. Fra regjeringens stadige angrep på NRKs gratis tilbud på nett, til Klassekampens tilbakevendende debatter om aviser og inntjening på nett vs. papir, til den gamle debatten om piratvirksomhet og fildeling og hvorvidt løsninger av "Spotify"-typen gir artister og kunstnere tilstrekkelig inntjening.

For mange handler nok et ønske om å få tilgang til kunnskap gratis på nett rett og slett om å få enkel tilgang og spare penger på lett eller litt mindre lett underholdning, men det finnes mer substansielle argumenter for fri tilgang til kunnskap og kultur.

Mange av argumentene "betalingstilhengerne" legger til grunn kan nemlig også med letthet brukes mot bibliotekene våre. FpU har jo også gjort det, og noen år tilbake lagt fram et ønske om å begrense bibliotekenes utvalg av film og musikk fordi det undergraver kommersielle aktører (som om ikke nøyaktig samme argument kan brukes mot bøker).

Bibliotekene er likevel opprettet av en årsak, som det virker som mange i dag har glemt. Vi har hatt allmenn stemmerett i over hundre år i Norge for både kvinner og menn. Tidligere var det bare eiendomsbesittere som fikk stemme, men vi kaller ikke i dag samfunn hvor stemmeretten ikke er uavhengig av tykkelsen på lommeboka for demokratiske. Det å få lov til å være med å bestemme saker, har likevel begrenset betydning dersom man ikke har tilgang på kunnskap og informasjon å ta sine beslutninger på bakgrunn av. Denne må også være uavhengig av lommeboken, og i et større dannelsesperspektiv må også kultur i bred forstand tas med i dette bildet. Dette er en viktig begrunnelse for et åpent gratis utdanningssystem, men det er også en helt sentral beveggrunn for folkebibliotekene rundt omkring i hele landet - hvor folk kan lese aviser, låne musikk, filmer og bøker, helt uten å betale.

Få (altså med unntak av FpU) har tatt til orde for å endre dette, men flere på den politiske høyresiden har altså brukt lignende argumenter om å konkurrere ut kommersielle aktører for å begrense NRKs tilbud på nett. Da ser de bort fra at det å ha en almennkringkaster som gir et bredt tilbud innen både nyheter, analyse, kultur og værvarsling(!) som er gratis for alle og uavhengig av reklameinntekter (som har gjort at mange gratis nettaviser har degenerert til kanaler for overflatiske og sensasjonalistiske klikkgenererende nyheter (se nyordet “klikkhore”)), også er viktig i et demokratiperspektiv.

Til sist har de samme argumentene blitt brukt for såkalt “open access”-publisering av forskning. Tidligere har offentlig finansiert forskning vært tilgjengelig via tidsskrifter med svært stive abonnementspriser. Det har stadig flere sett problemet med. Hvis ikke forskningen - som gir oss den beste kunnskapen vi har om ulike saksfelt - skal være åpent tilgjengelig, da vil jeg si at vi rent prinsipielt har et demokratiproblem.

Et talende eksempel på dette er hva slags debatter som gikk på ulike nettfora etter at forlagsbransjen og irske myndigheter for noen år tilbake lyktes i å stoppe piratboksiden library.nu. Mange av de mest fortvilte stemmene var akademikere og studenter i den 3. verden, som verken kunne få kjøpt, eller også ikke hadde råd til å kjøpe fagbøkene i sitt land og med sin økonomi. For mange av disse var piratvirksomhet det som muliggjorde å skaffe seg en utdanning under ellers vanskelig forhold. Heldigvis (?) dukket det som vanlig snart opp alternativer til den stengte nettsiden.

Dagens åndsverkslovgivning blir sett på som noe naturlig, men den er relativt ny. På Ibsens tid eksisterte den f.eks. ikke, og hvem som helst kunne sette opp Ibsens stykker uten å betale ham noe. Det er ikke vanskelig å se at dette kunne skape problemer for forfattere, men situasjonen var ellers, rent teknologisk en annen. For annet enn det som kunne trykkes på papir, fantes ikke det vi kan kalle “fysiske langringsmedier”. Musikere måtte opptre for å spre musikken sin, og teaterstykker settes opp og spilles “live”. Spill ble i stor grad gjennomført med kortstokken, så konsekvensene var for de fleste kulturformer små.

Åndsverkslovgivningen ser ulik ut i ulike land, men et fellestrekk er at den er tidsbegrenset. Den bygger på en ide om at all kultur og kunnskap bygger på vår felles kultur- og kunnskapsarv, og etter hvert selv skal bli en del av denne. Denne tiden er etter hvert blitt utvidet til å gjelde 70 år etter opphavsmannens død i Norge (mens den i f.eks. Australia er 50 år). Det spørs om den ikke kan bli utvidet nok en gang når Mikke Mus snart står i fare for å falle i det fri.

Det er rimelig at en person som har skapt et kunstverk skal være den som tjener penger på det. Samtidig må man kunne diskutere hva som er rimelig når det gjelder typer av bruk som heller ingen andre tjener penger på. Det må også være rimelig å diskutere om det er riktig at barnebarn skal tjene penger på ting besteforeldre har gjort, 70 år etter deres død. Det er ikke så mange andre yrker som har slike ordninger.

Utfordringen gjenstår likevel: Skal vi få produsert forskning, nyhetsformidling, musikk og film, må det finansieres. Vi står nå i en skjæringstid hvor de fysiske lagringsmediene hvis salg har stått for denne inntjeningen (papiraviser, cd’er, papirbøker, dvd’er etc.) er på vei ut (i litt ulikt tempo riktignok, og med enkelte unntak som LP’er som retromote). Det betyr av vi må se på helt andre finansieringsmodeller.

De fleste ser ut til å se individuell brukerbetaling som eneste alternativ. Musikk- og filmbransjen har begynt å gå for løsninger av typen “privat bibliotek med abonnement”, hvor man for en månedlig avgift til Spotify, Netflix etc. får tilgang til en stor katalog uten å betale for enkeltalbum eller filmer. Denne modellen har så langt gitt lite til musikerne. Den ivaretar heller ikke demokratiaspektet med åpen tilgang til kultur.

Nasjonalbiblioteket har på sin side klart å finne fram til en løsning med organisasjonene til rettighetshaverne som gjør at alle bokutgivelser fram til årtusenskiftet kan legges ut gratis på “bokhylla.no”. Selv om brukervennligheten ikke er optimal (kanskje var det en del av avtalen), ivaretar det behovet for fri kunnskap på en helt annen måte. Undertegnede mener slike løsninger er veien å gå.

I den digitale verden er ting nemlig grunnleggende annerledes enn i den gamle fysiske. Det vil alltid være en ekstrakostnad med å produsere en bok til (selv om denne minker med større opplag). I den digitale verden er det derimot slik at når innholdet først er finansiert, har det ingen ekstrakostnad å gjøre det tilgjengelig for alle.

Hvorfor velger vi da finansieringsmodeller som er udemokratiske og som stenger folk ute? For den politiske høyresiden er det nok et ideologisk poeng at objekter og tjenester skal selges på et marked og at folk selv skal betale. I et økonomisk liberalistisk verdensbilde skal det være forskjell på folk. Andre er nok fanget i fortidens økonomimodeller, og har ikke tatt innover seg mulighetene ny teknologi gir - dersom vi tør å slippe kunnskapen fri.

Kortversjon i Klassekampen 2.6.2015: