Når religionen du kritiserer ikke eksisterer

Som skeptiker og ateist har jeg til tider irritert meg en del over enkelte av mine med-skeptikere. Dette gjelder kanskje særlig en del av de såkalte "nyateistene". Jeg har funnet mye av religionskritikken deres ganske så utvitenskapelig og drevet av alt annet enn kritisk tenking.

Jeg tenker selvsagt på folk som Richard Dawkins og Sam Harris m. fl. Førstnevnte er jo bl. a. kjent for TV-serien “The Root of all Evil”, og selv om han i boken “The God Delusion” enkelte steder nok nyanserte bildet noe, og erkjente at menneskelige grusomheter neppe kan føres ensidig tilbake til religionen med noen vitenskapelig rigør å snakke om, lar han ikke denne erkjennelsen spre seg ut i resten av boka, eller resten av hans noe monomane virksomhet rundt spørsmålet. (Ja, og så følger jeg ham på twitter, da. Det hjelper ikke, for å si det sånn…)

De fleste norske ateister har et betydelig mye mer nyansert syn enn disse. Likevel er det selvsagt grader av alt, og elementer i den noe uvitenskapelige religionskritikken har også sneket seg inn i norsk skeptisisme. I det siste har jeg fanget opp en del eksempler fra nett- og facebooksiden “Rasjonalitet”. Selv om jeg har sansen for mye av det "Rasjonalitet" skriver og sprer, må jeg nok innrømme at sammenlignet med andre deler av skeptikerbevegelsen her tillands, som Skepsis og Ingen liker å bli lurt, er det en del av de sakene som kommer fra Rasjonalitet som gir meg en liten bismak.

0. Anekdotisk akkumulasjon
En ting er at de har en tendens til å spre nyhetssaker slik at totalbildet blir en akkumulasjon av anekdoter, og når det gjelder religion, da åpenbart negative. Det må man kanskje forvente slik verden er, og slike sider nødvendigvis må fungere. Mer tvilsomt virker det når de sprer negative saker om religion som strengt tatt ikke har noe med selve religionen å gjøre (typ underslag, medlemsjuks etc.).

1. Karikert samfunnsforståelse
Et noe større problem er de tilsynelatende ureflekterte holdningene nettsiden (i likhet med mange andre ateister, det må nevnes) har til de ulike “karikaturstridene”. Konfliktene som ligger bak blir redusert til “middelaldersk autoritær religion” vs. “moderne demokratisk ateisme”. Dessverre er nok dette en utbredt oppfatning i samfunnet generelt. Dessverre er den nok også så overforenklet at den rett og slett bare er gal. For den som husker karikaturstriden i Danmark for noen år siden var den et klassisk eksempel på at ulike typer ekstremister spiller hverandre gode. Danmark har tradisjonelt hatt et mer angstfylt og aggressivt forhold til muslimer enn f.eks. Sverige og Norge, og det er vanskelig å ikke se karikaturtegningene i en slik kontekst. Enkelte ytterliggående imamer utnyttet på sin side dette til å skape opptøyer og kraftige reaksjoner i Midt-Østen. Dette ble igjen utnyttet av europeiske ytterliggående høyrepolitikere til å så hat i majoritetsbefolkningen mot innvandrere fra muslimske land.

Siden den gang har det vært åpenbart for begge typer ekstremister at synet på slike karikaturtegninger er et område hvor det er en ikke ubetydelig meningsforskjell mellom også moderate muslimer og de moderate i majoritetsbefolkningen. Det er derfor et yndet felt for begge grupper å utnytte til å øke polariseringen, og drive vanlige muslimer og moderate fra majoritetsbefolkningen ut i mer ekstreme posisjoner.

Rasjonalitet og andre ateister, burde lytte litt mer til f.eks. Vepsen, som hadde en god beskrivelse av disse mekanismene etter angrepene på Charlie Hebdo:

Målet med terroren var med andre ord ikke først og fremst å drepe bestemte motstandere eller ødelegge bestemte bygninger, men å skape en politisk situasjon som førte til den ønskede forandringen av samfunnet.

Under en tredjedel av Frankrikes fem millioner muslimer ser på religion som interessant. Det betyr at Frankrike har en svært sekularisert befolkning med muslimsk bakgrunn.

[...]Al Qaida ønsker å foreta en mental kolonialisering av Frankrikes muslimer, men møter en vegg av manglende interesse. Men [...] hvis de kan få den franske majoritetsbefolkningen til å te seg dårlig mot muslimene, kan det føre til at det skapes en felles politisk identitet rundt misnøye over å bli diskriminert.

Det skal selvsagt alltid være lov å karikere og håne den guddom man måtte ønske, uten å frykte udemokratiske represalier. Det betyr derimot like selvsagt ikke at man er forpliktet til det. Man kan til og med synes det er en idiotisk handling i en gitt situasjon. Alle karikaturer er selvsagt ulike, og har ulike effekter, men om man legger Vepsens forståelse av samfunnsdynamikken til grunn, er det liten tvil om at mange anti-religiøse ateister i vesten de senere årene har vært nyttige idioter for de religiøse ekstremistene de søker å bekjempe. Igjen virker det som en svak kjennskap til samfunnsvitenskap er en del av grunnlaget. (Myten er jo også at denne type aktivistiske ateister i likhet med artikkelforfatteren gjerne er nerder med realfaglig bakgrunn.)

2. Religionen finnes ikke
Et annet problem jeg har med denne type ateisme, er at de støtter opp om ideer og synspunkter som dette:

"I am not convinced jihadists have “nothing to do” with Islam – although this strikes me as a largely theological and...

Posted by Rasjonalitet on Monday, May 4, 2015

Tim Lott har har skrevet en spalte om hvordan han føler seg ekskludert fra venstresiden (forstått som i britisk Labour etter Blair, kanskje noe tilsvarende norske Høyre?) når han trekker fram “identitetspolitikk” - i dette tilfellet mer konkret “I am not convinced jihadists have “nothing to do” with Islam”. Selv om han nesten er på sporet av at det han kritiserer er et normativt og ikke deskriptivt utsagn, som dermed bør støttes av alle som er mot terrorisme, når han ikke helt fram, og resten av artikkelen hans er et lengre forsøk på å forsvare hans rett til å snakke mer eller mindre generaliserende om Islam.

Det har han selvsagt full rett til, selv om generalisernde utsagn om tilhengere av en mangfoldig religøs tradisjon fort kan nærme seg grensen til synspunktene til f.eks. enkelte amanuenser i 1. maitog i Trondheim. Skal man ha slike synspunkter må man altså forvente at enkelte finner de både kunnskapsløse og fordomsfulle. Jeg synes generelt det er noe litt puslete med samfunnsdebattanter som klager på at noen ikke liker synspunktene deres. Det er strengt tatt en del av gamet.

Men hvorfor er det problematisk (og nå tenker jeg i betydning uvitenskapelig) å komme med utsagn om f.eks. Islam og trekk ved Islam. Jo, det viser et banalt forenklet syn på religion, mennesker, kultur og samfunn, og dette er ikke noe nytt. Allerede på 1920-tallet skrev. f.eks. Antonio Gramsci følgende:

Men vi må skille kritisk også blant religionene. Enhver religion, også den katolske (eller særlig den katolske nettopp pga. sine anstrengelser på å være enhetlig "på overflaten", på ikke å dele seg i nasjonale kirker og sosiale lag) er i virkeligheten en mengde atskilte religioner som står i konflikt med hverandre. Det fins en katolisisme for bøndene, en for småborgerne og arbeiderne i byene, en for kvinnene og en for de intellektuelle som også er variert og usammenhengende.

(Torbjørn Kalberg (oversetter): Gramsci i utvalg. Rapportserie nr. 21:1992, Sosiologi, UiO)

Det finnes altså ikke en katolisisme, men mange katolisismer. Det finnes dermed heller ingen Kristendom, og det samme gjelder for Jødedom, Islam og alle andre religioner. De er samlebetegnelser for en rekke ulike trosformer som skiller seg selvsagt mellom en rekke undergrupper og tradisjoner, men også individuelt. Tar vi med oss mange hundre eller tusen års historie, blir mangfoldet innen "en religion" selvsagt enda mye, mye større.

Hva er det så som gjør at alle de ulike tradisjonene og trosoppfatningene som vi med en samlebetegnelse kaller f.eks. Kristendom samles under denne paraplybetegnelsen? De har selvsagt en felles oppfattelse om egenopprinnelse i nettopp denne tradisjonen, men det er jo kun historisk. Hva er det som binder dem sammen i dag? De har i hvert fall, om mye annet er ulikt, en oppfattelse av å tro på den samme guden. (Og så finnes det selvsagt mindre sekter som vil fordømme andre for å egentlig tilbe en falsk gud, selv om de kaller seg kristne etc., så det er i hvert fall ikke mindre fragmentert enn det som er argumentert for ovenfor, men la oss la det ligge for nå.) - Gud er det felles kontemporære holdepunktet for alle kristne.

Men hva da dersom Gud ikke finnes?

Mitt syn er at ateister som snakker om “Islam”, “Kristendommen” etc. i generaliserende termer når det kommer inn på samfunnspåvirkning etc. ubevisst har dratt med seg et religiøst religionssyn. Hvis det ikke eksisterer noen felles ytre kraft som er et samlingspunkt for en religion, vil den kun bestå av de indre oppfatningene hos dens tilhengere, og disse vil alltid være mangfoldige, sprikende og selvmotsigende.

3. To slags religion
I mitt arbeid med vitenskap liker jeg for min egen del å dele inn religiøse oppfatninger i to typer:

1. de som kommer med konkrete og testbare hypoteser om vår materielle verden.
2. de som ikke gjør det.

Type 1. var tradisjonelt den rådende for alle former for religion. Ofte oppstod jo nettopp religion som et forsøk på å forklare enkelte fenomener i vår fysiske virkelighet. Disse stemmer sjelden (aldri?) med vår moderne vitenskapelige kunnskap. Kreasjonistiske oppfatninger, og ideer om sykdommer som en straff fra gud er kontemporære eksempler på dette. Fra et vitenskapelig ståsted er jo dette en type oppfatninger som bør bekjempes.

Med utviklingen av vitenskapelig kunnskap, samt moderne velstående samfunn med gode utdanningssystemer, har derimot “type 2”-religion blomstret opp. Religionen blir da en indre “åndelig” sak, som i liten grad angår den fysiske verden, og kanskje oppfattes som utenfor denne. En slik religion blir etter mitt syn en av uendelig mange verdensbilder som verken kan bevises eller motbevises, og som dermed blir, ikke umulig, men kanskje uendelig lite sannsynlig. Denne type religion opplever jeg som stort sett lite skadelig, og de jeg kjenner som tror på en gud, har gjerne nettopp denne type oppfatninger.

Disse skillene går på tvers av ulike religioner, og har i likhet med mange andre religiøse trekk, mye mer med samfunnet religionen fungerer i, enn med noen slags indre essens i den ene eller andre religionen.

Andre kan være interessert i andre slags oppfatninger og skiller: F.eks. om man er villig til å bruke vold for å spre religionen sin eller ikke. Slike oppfatninger vil man neppe finne i min kategori “2”, men de vil heldigvis også være en mindretallsposisjon i kategori “1”. Men dette er også et skille som går tvers gjennom ulike verdensreligioner, og ikke mellom dem, og som sier mer om samfunnet de opererer i enn om religionene selv.

Jeg synes altså en del ateister har et svært religiøst religionssyn. Dersom de virkelig mener at det ikke finnes noen gud(er), må de også ta konsekvensene av det: Det finnes ingen ytre kraft som holder en religon sammen. En religion har ingen magisk indre “essens”. En religion består bare av de samlede, sprikende og selvmotsigende oppfatningene til de som bekjenner seg til den. Da gir generelle vurderinger av "Islam", "Kristendom" etc. et utrolig dårlig grunnlag for å forstå samspillet mellom religiøse oppfatninger og andre psykologiske, kulturelle og samfunnsmessige fenomener.

Slike diskusjonsgrupper har mest funksjon av å være en slags sosial aggregator for den etablerte inngruppen. I dette tilfellet: slik at «rasjonelle progressive ateister» kan bekrefte hverandres verdenssyn i et selvgratulerende fellesskap.

Alle grupper kan ha slike tendenser. Få grupper handler utelukkende, eller en gang hovedsakelig om det. Heller ikke denne.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering